Det var fint med noen liggedager i La Coruna. Der fikk jeg gjort det meste av de 21 punktene jeg hadde på listen min. Det meste handler om vedlikehold og indretjeneste eller vask og stell på godt norsk, noe handler om bestilling av utstyr og noe handler om booking av marinaplasser og vinterlagring for Bijou. Jeg skal ikke kjede dere med å skrive opp og ned eller frem og tilbake om dette, men skal vie dette innlegget som ikke blir så langt, til ett punkt på listen – tur til Santiago de Compostela, målet for en av de viktigste pilgrims ruter i kristendommen, i selskap med Jerusalem, Roma og Mont St Michel i Frankrike.
Alle veier fører til Roma heter det visstnok, men fire veier fører faktisk til Santiago de Compostela, en fra Paris, en fra Vezelat nær Lyon, en fra Le Put og en fra Arles. Disse vandrerutene kommer sammen et sted i Nord Spania og følger Pyreneene vestover helt til denne lille byen med ca 100.000 innbyggere. Hvorfor i all verden skulle de hit? Mange vet kanskje det, men ikke alle. Jo, her hevdes det at levningene av apostelen Jacob, som ble henrettet i Jerusalem i år 44, ligger. Hvordan han kom seg til Jerusalem på den tiden vet jeg ikke, men det gikk jo ikke så bra med mannen. På 800-tallet en gang var det vel noen som fikk dårlig samvittighet og fikk brakt levningene hit til Santiago de Compostela der han visstnok var født. Så sier sagnet. Her ble han gravlagt i en liten kirke som etter hvert ble erstattet av denne enorme katedralen, formodentlig til ære for den gode Jacob, og en rekke bygninger rundt og en stor plass foran. Minner mistenkelig om Vatikanet, men i litt mindre målestokk og ikke så mye marmor. Det er vel sånn at de ikke fikk lov til å bygge noe som kunne overgå Vatikanet. Men imponerende er det.
Sist søndag vandret jeg pr sykkel og tog fra La Coruna til Santiago de Compostela, bare ca ½ timen på toget som går veldig fort for en som er vant til 5-8 knops fart på sjøen. Der følger man folkestrømmen som blir tettere og tettere i de etter hvert smalere og smalere gatene og man fornemmer at her er det mye turisme og de færreste ser ut som pilgrimer. Men hvordan kan man se en pilgrim? Ikke vet jeg, men det handler vel om indre tro og ikke hvilken farge du har på t-skjorten.
Man ser nesten ingenting annet enn trange gater
med massevis av folk og restauranter, iskrembarer, små juggelbutikker som
selger – ja nettopp juggel – før man er fremme og plassen åpenbarer seg i all
sin storhet. Overveldende og mektig. Man blir litt andektig og ydmyk her. Her
sitter folk på bakken og bare stirrer på dette kolossale byggverket fra
middelalderen. Inne i katedralen er det som i katedraler flest, stort, mørkt og
stille, men lyst og overdådig utsmykket i koret. Under koret ligger relikviene
fra den gode Jacob, men der var det lang kø for å komme inn. Jeg er ikke så
glad i kø og nøyet meg med å ta et bilde av den lille inngangen.
 |
| Mye folk i Santiago de Conmpostela |
Vi kan undres og bli imponert over pilgrimene i gamledager som vandret til fots eller på en kjerre på dårlige veier rundt 1600 km for å komme hit. I dag tar de fleste en shortcut og vandrer bare de siste deler av ruten eller fordeler vandringen på kanskje hele ruten over flere år. Jeg «vandrer» jo også mye på min Bijou, godt over 15.000 km (ca 8.500 nautiske mil) har det blitt så langt på min «pilegrimstur» til Middelhavet. Og min «pilgrimsrute» rute fører slett ikke til Jerusalem, Roma eller Mont St Michel, ei heller til Santiago de Compostela, men til flotte og kjære Oslo en gang til neste år.
 |
| Vandringsmål |
 |
| Mange orgelpiper her |
 |
| Inngang til Jacobs relikvier under Koret |
Etter Noruega smørbrød til lunch og deilig sjokoladeis med appelsin "vandrer" jeg tilbake med tog og sykkel til La Coruna og forberede neste etappe, herfra til Santander med nytt mannskap, Ditlef og Njål. Mer om det siden. I mellomtiden kan dere jo gruble på hva et Noruega smørbrød er.
