LYKKERUS

Det var veldig kjekt å se min kjære Grete stige av det lille toget i Kyle of Lochalsh søndag kveld etter 12 timer på farten med fly og fire forskjellige tog for å komme seg hit. Tilsynelatende omtrent like langt hit som til Brasil. Men solen skinte, Grete glitret og jeg var i lykkerus,  Vi feiret starten på 3 uker sammen om bord med en fransk champis som jeg fant på coop’n her, sjelden kost eller skal vi si drikke her omkring, og litt ost og rødvin. Så sluknet hun, velfortjent.

Mandag ble jeg faktisk venn med den litt ugreie havnesjefen som nå var smørblid og beklaget avvisningen forrige uke og som ble veldig blid og entusiastisk da jeg fortalte at Mowinckel-familien startet Mowi for sånn ca 40 år siden. De er en meget stor aktør her i området og vi ser Mowi båter og anlegg overalt.  Så blid at jeg fikk «gammel» pris på havneavgiften og alle stridsøkser lagt død. Og King Haakon fra gamle tider kan glede seg over fredsavtalen der han ligger i sin grav et eller annet sted.

Sound of Sleat - grått, vått og kaldt

Planen var å seile rundt imponerende Skye, men det fantastisk dårlige været her ytterst på den skotske vestkyst gjør at vi heller seiler tilbake gjennom Kyle Rhea og utover mer beskyttede Sound of Sleat med kurs først for Ilseornsay, men etterhvert ombestemmer vi oss og seiler videre til Mallaig. Der har de en marina med Skottlands beste bakeri ifølge noen hollendere vi traff på. Vi trenger noe godt å se frem til i dette trøstesløse været. Grete er sjef om bord og styrer skuta med stødig hode og hånd med bare forseil mot målet. Mallaig viste seg å være en fin liten landsby. Vi tuslet litt rundt i byen som bl.a. har en artig Harry Potter butikk og fant en lovende fisk- og skalldyrsrestaurant, The Cabin, hvor vi senere spiste en veldig god middag. En god og lykkelig slutt på en grå og miserabel dag på sjøen.  

Mallaig by night

Mallaig by day

Tirsdag morgen bar det sporenstreks til bakeriet og det var bare helt kongebra. Det beste brødet vi har fått i dette landet og helt franske croissanter. Sikkert eid/drevet av en franskmann med stor lidenskap for sitt fag.  Etter en guddommelig frokost la vi ut på en fin tur opp en merket sti på de grønne åsene her. Terrenget og vegetasjonen ligner mye på det vi ser på Hardangervidda. Solen skinte og varmet så bra at vi måtte ta av boblejakke. Endelig smak av sommer. 

Topptur ved Mallaig

Nær toppen - Hardangervidda??

Vel tilbake på Bijou dro vi avsted til Muck, en av øyene i Inner Hebrides, ca 20nm.   Der ankret vi opp i den eneste lille bukten som egner seg for det på sørsiden av øyen. Der ligger vi fint i ly for nordavinden som blåser for tiden. Super seilas med fulle seil og helt uten en eneste regndråpe – utrolig! Grete ordner alt med båt og seil, mens jeg som ikke tåler hverken tungt dekksarbeid eller oppvask, tar det lugnt. Hun har seilt dameregatta for et par uker siden og har lært seg litt av hvert.  Deilig med mannskap som kan håndtere Bijou.

Turseiler

Regattaseiler

Onsdag tok vi dingy, altså gummibåten, men det er så langt å skrive, så derfor dingy, inn til en brygge og gikk en tur på øyen der det vrimler av sau, fasan, lundefugl og andre fugler, men det bor bare 34 mennesker der.  Vi så flere fasaner på turen som flakset opp bare noen meter fra oss fra der de gjemte seg i tuster av høyt gress. Det ligger også en godt bevart gammel bosetning fra middelalderen her som vi tilfeldigvis kom over. Ganske så stor for den tiden å være og med en tydelig hovedgate. Kanskje vikinger har vært på ferde der? Nå var det mest sau som holdt til her.

Muck havn og sentrum

Topptur på fine Muck

Bosetning på stille og rolige Muck

Folk og fe på Muck kafe

Vi drar av gårde i strålende sol fra nesten skyfri himmel og uten offshore klær for første gang denne sesongen. Igjen setter vi fulle seil og slører oss i bedagelig tempo mot og forbi pynten på Ardnamurchan, Storbritannias svar på Norges Stad og etter hvert ren slør med spridd forseil inn mot en idyllisk bukt bak Oronsay.  Ca 20 nm på sjøen denne superdagen også. Endelig som det skal være på seiltur i juni. Mer lykkerus. Vi ankrer nær tre andre båter til en stille kveld i denne bukten med det klingende navnet Loch Drumbuie, nesten som den derre likøren. Litt sånn Sandspollen stemning her.

Ardnamuchan Lighthouse

En pust i bakken, eller  cockpit

Innseiling til Oronsay

Oronsay - litt Sandspollen

Det blåser godt hele natten til torsdag, men nå fra sørøst, som forvente, og vi ligger fint på ankeret. Det blåser fortsatt godt når vi drar over Sound of Mull og inn til Tobermory, bare 6 nm. Pga den sterke vinden som skal fortsette hele dagen og natten vil vi helst ligge på gjestebøye, men de er alle opptatt. Så vi drar helt syd i denne store bukten, Aros Bay, og legger oss på anker tett inntil land og der er det nesten helt stille. Mer lykkerus. På ettermiddagen tar vi dingy inn til landsbyen og jakter en sen lunch. Det er ikke så lett på disse kanter da de fleste spisesteder og puber stenger matservering mellom kl 14 og 17. Men det ble en fish&chips på et ok sted til slutt. De kan jo dette med litt for blaut fisk og litt for store og litt for myke chips i frityrlandet Storbritannia, sier en halv franskmann. Men bevares, vi har fått gode fish&chips mange steder.

Fargerike Tobermory

Torsdag ettermiddag – back to normal – dvs grått og trist og regn, men noe er nytt. Ikke heftige regnbyger med kastevinder, helt stille og siparegn som vi sier i Bergen. En monoton endeløs findusj av vann fra oven som legger sin tyngende stemning over denne bukten. Men bittelitt varmere, kanskje 14 grader? Det er jo en trøst.

 

Fargeløse Aros Bay i siparegn

Natt til fredag og fredag morgen? Same shit, pluss tåke. Kan det bli bedre? Men vi legger i vei, heiser fulle seil og trosser de nådeløse værgudene. Grete finner et mål, dvs en seilbåt hun skal seile forbi. Det blir et par kryss nedover Sound of Mull og vipps så er målet passert, og vi blir belønnet med litt forsiktig sol. Etterhvert blir det mer sol og vi passerer flere seilbåter, til og med en arbeidsbåt som syns det var for ille å bli fraseilt av en dame ved roret. Han presset skuten sin til det ytterste og klarte til slutt så vidt å slå oss med våre 8 knop inn mot Kerrera, vis a vis Oban, vårt mål for dagen. 

Kapper med arbeidsbåten..........

.......og vinner første oppløp

Vi passerer Lismore fyr helt syd
 i Sound of Mull

Bijou i Kerrera marina

En superfin seilas i dag også. Enda mer lykkerus. Vi strever litt med parkeringen i litt for mye sidevind, men det går til slutt.  

Vi strever også med å få bord på den hyggelige baren/restauranten her som er fullbooket både i dag og i morgen, men vi får bestilt take away pizza. Men før den kommer treffer vi et engelsk par der som bor på sin båt for tiden og seiler rundt omkring her i Skottland. De planlegger tur til Norge og Svalbard neste år og insisterer på å spandere en drink på oss. Og jeg som hadde planlagt en hvit dag i dag. Og den ble nesten hvit, bare en bitteliten half pint øl.

Trim på bryggen

Lørdag ble det indretjeneste og en tur på øyen her og Grete tok en tur til Oban med fergen herfra. Og litt morgentrim på begge.  Søndag tar vi Bijou den korte veien over til Oban, så er denne etappen ferdig. Til tross for en del regn og fortsatt kaldt vær har vi hatt en del opphold og sol også og fine seilaser. Det har vært en finfin uke på Bijou med Grete som har imponert med sin seilerentusiasme. Det gleder en seilersjel. 

Sauesanking med bondefruen

Glade turentusiaster

FLATT LAND OG FLATT HAV; MEN HERLIG FRANSK

Bruce i energisk action

Eks-seiler og bloggfan

Etter noen dager i Oslo med bl.a. finfin Bruce Springsteen konsert og en rask tur til Bergen for å hilse på min gamle far, nå pensjonert seiler, er jeg tilbake på Bijou her i fantastiske La Rochelle via Paris og tog derfra. Paris – La Rochhelle går unna på under 3 timer i 280 km/t. Litt raskere enn Vy kan oppvise når de av og til faktisk går.Har med min kjære Grete for tre uker på seiltur oppover Côte Atlantique. Vi får besøk av Nina og Petter i morgen og litt senere kommer Anniken, Anders og Axel om bord noen dager.  Det blir stas å få ungdommen med på tur.

Paris - La Rochelle, i rasende fart280km/t

Det er godt å være halvt fransk i Frankrike!! Ganske flatt og kjedelig landskap her på den franske vestkysten, men du verden for noen flotte byer/landsbyer, gode profesjonelle havner, fantastisk mat og spesielt sjømat overalt, fransk eleganse på sitt beste, og et språk vi kan forstå.

I Port Minimes

I La Rochelle finner du alt et båthjerte måtte begjære, til og med spesielle kontakter til solcellepaneler som jeg har lett etter overalt, og nye, ikke så spesielle, hengsler til da….lokket akter som må ha brukket i et eller annet bølgeskvalp. For de som husker så langt tilbake må ikke dette viktige lokket forveksles med det tidligere omtalte lokket på radaren oppe i masten som bare ligner på et da….lokk og som falt av og havnet på havets bunn i fjor. Nok om sånne lokk.

Litt sightseeing fikk vi også med oss i den spektakulære gamlebyen med sine tre karakteristiske tårn. To av tårnene beskyttet innløpet til indre havn og det tredje tårnet, Tour de la Lanterne, var opprinnelig et fyrtårn som navnet indikerer, hvor treverket i fyret etter hvert kollapset. Det tålte vel ikke så mye åpen ild som var datidens fyrlykt. Hva gjør man da? Jo, den gang da bygget man det om til fengsel hvor de fordømte ble samlet og ført ut til Ile de Re før deportasjon til den franske øya utenfor Venezuela som av gode grunner ble kalt Djevleøya. De som har lest Papillon, eller Sommerfugl på norsk, en selvbiografi av skapsprengeren Henri Charrieres, eller sett filmen med Steve McQueen, vet at det var en skjebne verre enn døden å havne der. Verre og verre fru Blom, forholdene der var uutholdelige og de fleste døde jo uansett og sånn sett var kanskje døden mer en befrielse. Men den gode Henri klarte på sitt andre forsøk å rømme og skrev etter hvert denne rystende boken. Når vi er inne på bøker kan det også nevnes at handlingen i «De tre musketerer» av Alexandre Dumas foregår i La Rochelle.  Og tyskerne hadde en ubåtbase her under krigen, kanskje der «Das Boot» serien ble filmet??

Indre havn, La Rochelle

Vi koser oss en hel dag i La Rochelle før vi setter kursen nordover den korte turen, bare 12 nm, til St Martin de Re på, ja nettopp Ile de Re, en lang tarm av en flat øy som strekker seg ut fra fastlandet. Det er 30 meter opp til broen, men bare et par meter med vann på lavvann under broen så her gjelder det å følge med på dybdemåleren. Havnen i St Martin er bare åpen for inn/utseiling ca 3-4 timer rundt høyvann og er ellers stengt med en sluseport når store deler av innløpet legges tørt på lavvann.  

Tour de la Lanterne

Fra fyr til fengsel

På vei til St Martin de Re

Healeren Louis

Randi, Lindsay, Dave

Vel inne i havnen er det trangt, men vi får anvist plass utenpå en Dufour 52 med et hyggelig tysk par om bord, Jan Peter og Inga, som har sin båt «Poniente» liggende fast i La Rochelle og som kjenner kysten her ut og inn og vi får mange gode tips. Det er livlig her og det blir aperitif på franske «Breiz Avil» der Louis, som påstår han er healer, holder til med norske Randi fra Bryne og et engelsk par fra nabobåten. Etter en bedre skalldyrsmiddag på Le Tout de Cru blir det nightcup med tyskerne hos oss på Bijou.  

St Martin de Re, Ile de Re

Vi koser oss en hel dag her også. St Martin er en svært sjarmerende liten landsby med gamle små velstelte hus, masse blomster, fine butikker, en sjarmerende havn, en gammel kirke delvis uten tak og et beryktet kvinnefengsel, sikkert en kreativ omstilling fra tiden da de fordømte ble samlet opp her før de ble stuet sammen på skip og sendt til den forferdelige Djevleøya. Nå blir franske skumle damer bare «deportert» hit til denne idylliske øya. Neppe så idyllisk innenfor murene der.

Kirke uten tak

Topptur i kirken

På toppen

Til minne om de fordømte

Vi har syklet over øya på tvers, gjennom endeløse vinranker og flere pittoreske små landsbyer, til en uendelig lang strand på vestsiden av øya. Veldig flatt og veldig vakkert her. Vi har gått tur langs de godt bevarte forsvarsmurene fra middelalderen og sett fine solnedganger ut mot havet. Vi har spist verdens beste laksepasta på le Marin og verdens beste skalldyrsfat på Le Tout de Cru. Dessverre brøt det ut en større brann i bygget der Le Marin ligger, midt på bryggen, i morgentimene i dag og den blir nok stengt i lang tid. Det blir også markedet som ligger vegg i vegg.  Et sørgelig syn.

Jan Peter og Inga på vei ut fra St Martin

Men vi ligger fint i bassenget

Ganske tørt her på lavvann

Kveldsstemning på brygga

Ikke elg eller delfin, men måke i solnedgang

Ny dag og vi skal videre til Sable d’Olonne. Våre nye engelske venner, Dave og Lindsay, fra aperitiffen på «Breiz Avil» kommer over for en kaffe mens vi venter på at sluseporten skal åpne ca kl 11. Da blir det et rush av folk på sine båter som skal ut eller inn, litt som i en heis på Manhattan. Men ut kommer vi, uten snev av bunnkjenning i den grunne og smale kanalen. Etter hvert kommer det litt vind og vi får en fin seilas for fulle seil inn mot Sable d’Olonne. Her har vi parkert Bijou i Port Granier, den ytterste av to marinaer her i Vendée Globe regattaens hjemby. Årets regatta, som seiles av en enkelt person uten stans og uten moderne hjelpemidler, er nettopp avsluttet etter rundt 250 døgn og grovt regnet 22.000 nm på farten rundt jorden - helt alene!  Og bare ankerdram en gang på hele den lange turen? Galematias!! Vi er to glade og fornøyde sjeler og nøyer oss med 6 timer og 25 nm idag.

På vei inn til Les Sables d'Olonne