Epilog? Nei – Intermezzo

Hei igjen kjære venner. De fleste av dere har vel fått med dere at jeg havnet på Ullevål sykehus etter konstatert brudd i ryggen. Kunne etter hvert bare sitte og ligge, men ikke gå uten gåstol/rullator/rullestol. Det var godt å komme seg til Mandelieu med stor hjelp fra Ole og få legetilsyn/medisiner, tatt CT og MR bilder og leie en rullestol på et av de lokale apotekene. 

På flyplassen i Cagliari

Stakkars Grete var ikke så fornøyd med den skrale kapteinen, men vi prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen. Rullestol er ingen hindring for både restaurantbesøk og strandbesøk.

I leiligheten

Bruddet var en stor og vederstyggelig overraskelse for meg og alle andre. Jeg aner ikke hvordan det kunne skje uten noen plutselig eller ekstremt belastende hendelse som kunne forklare det. Bruddet ble oppdaget på CT og MR i Frankrike og da bar det strake veien hjem på første klasse – i eget ambulansefly.

   

                            På første klasse hjem til Oslo

Rett på isolat her på Ullevål i 4 døgn med all verdens tester og undersøkelser. Etter en uke her er ryggen mye bedre og det blir heldigvis ikke operasjon nå. Men har fortsatt sterke smerter i høyre hofte/lår når jeg står oppreist og kan fortsatt ikke gå uten gåstol. I helgen kom jeg på rehabilitering ved Avonova sitt anlegg (tidligere Stamina/NIMI) på Helgelandsmoen ved Hønefoss for en periode fremover, aner ikke hvor lenge jeg blir der. Jeg håper jo at fysikalsk behandling kan få meg opp i rett stående stilling uten smerter. Vi får se an utviklingen. 

Fra isolatrommet mitt på Ullevål Sykehus

Det blir visst ingen seiling på meg i høst. Grete har lagt ned seilingsforbud og hun får støtte fra legene. Sukk, jaja, faen og! Men sånn får det bli. Hadde tenkt å kalle dette innlegget for Epilog, men det høres så avsluttende og endelig ut, omtrent som slutten på en bok eller døden. Dette er mer et uheldig mellomspill, derfor ble det Intermezzo som antyder en fortsettelse. 

Som evig optimist ser jeg håpefullt frem til skisesongen og nye seileropplevelser til neste år. Det gir motivasjon til å fokusere på rehabilitering og systematisk og riktig opptrening av muskulatur og kondisjon, nok til å gjennomføre slike aktiviteter etter hvert og uten risiko for nye skader. 

Bijou blir liggende på Sardinia der hun er nå, Marina Capitana like ved Cagliari. Enten på vannet eller på land. Foreløpig ligger hun greit, men må kanskje flyttes ila høsten. Vi får se hva det blir til. 

Ole ordner opp/sikrer Bijou for lengre opphold

Bloggen tar sykepermisjon frem til våren. Jeg ønsker en fin sensommer, høst og vinter til alle som følger med og god bedring til meg selv.

Havet kaller på den som sover

 

Opp igjen i seks-tiden for en ny lang dag på sjøen til Messina. Vi rekker ikke så mye på land langs denne fotsålen. Men det er ikke så mye å se på heller annet enn høye fjell, flott natur og en endeløs lang strand hele veien.  Som vanlig er det svært skiftende vinder fra vindstille til mye bris, først fra nord, så fra sør, så fra nord igjen når vi runder Capo Spartivento eller lilletåen på denne enorme foten etter ca 7 timer underveis. Og der får vi damens vrede mitt i fleisen! Hun sparker og slår med tærne med 8 m/s på et blunk. Her ser vi Etna som troner høyt over alt mulig annet her omkring med sine 3.242 m.o.h. Det er et mektig skue, men hun er stille som en mus denne disige dagen. Vi krysser oss oppover mellom tærne. Først er det litt heftig med rotete sjø der vannet fra det Tyrrenske havet som akkurat da strømmet nedover Messina stredet møter vannet i det Joniske hav. Etter hvert, når tidevannet snudde, ble det roligere forhold og kjempefin kryss oppover mot Catona eller stortåen øverst i denne fjorden der Messina ligger tvers over på Sicilia siden. Kanskje den fineste seilasen så langt på denne turen.  

 

Vi lander omtrent kl 19 etter 79 nm denne dagen, den absolutt lengste dagsetappen som følge av den fine kryssen. Det gir lengre distanse, men en finere opplevelse. Njål mønstrer av her og vi hadde tenkt å spise en bedre middag på den gode restauranten i havnen, for øvrig det eneste som er bra med denne havnen, men der var det fullt. Da ble det pizza nok en gang på en billig, lokal, enkel og bråkete pizza pub.  

Fokkeslasken drar hjem

Søndag tok den nå utlærte fokkeslasken taxi til flyplassen i Catania, mens jeg tok sykkelen fatt for en nødvendig runde til Guardia Costiere, vaskeriet, en matbutikk og en ATM. Det tok jo sin tid ettersom Guardia Costiere brukte om mulig enda lengre tid her enn i S.M di Ceuta. Men jeg kom meg av sted i 13-tiden, akkurat i tide til å nå frem til Volcano før solen smelter ned i horisonten.

Først gjennom Messina stredet der malstrømmen Charybdis på Sicilia siden ifølge Odysseus slukte både mann og mus eller rettere sagt båter, men sikkert noen mus også. På fastlandssiden holdt Scilla til i en hule oppe i fjellsiden. Hun hadde 12 lange føtter som hun fanget delfiner eller sjømenn med som passerte på sine skip og 6 stygge hoder ifølge Odysseys. Hva hun brukte de stygge hodene til sier han intet om, men de skremte vel vettet av en stakkars sjømann på den tiden. Jeg forsvant ikke i havet og ble heller ikke plukket opp av den sjarmerende Scilla men kom kom fint gjennom Messina stredet og ut i det Tyrrenske hav.  Etna derimot var i et lunefullt humør  og spydde ut enorme mengder av mørk røyk denne dagen. Kanskje hun var så irritert over at jeg slapp så billig unna i Messina stredet. 

Marina del Nettuno, Messina

Vasketøy loaded

Etna i aksjon

Capo Peloro, Messina stredet

Det er få uthavner på disse Aeoliske øyene og dessuten vanskelig bunnforhold, stort sett stein/lava og dårlig feste. Jeg finner en plass og dropper ankeret på 15 m og tar ut 40 m kjetting. Kort utenfor meg dropper dybden raskt til 100 m. Skulle jeg drifte på natten, var retningen utover og til havs. Det er jo bedre enn å havne i fjæresteinen. Ligger fint inn i kveldingen, mens det blåser litt opp fra landsiden. Det skulle blåse gjennom natten og det må det ha gjort. Jeg våknet 0500 og tok en titt ut for å se at alt var på stell. Da var jeg langt ute på havet og drev fint av gårde. Må ha drevet minst en time. Jeg hadde glemt å sette på ankeralarmen! Er det mulig å gjøre en sånn kardinalfeil? Jeg får skylde på den vonde ryggen og all paracet og ibux jeg hadde gumlet gjennom dagen. Vond rygg har jeg aldri hatt. Jeg tror det har sammenheng med feilbelastninger som følge av den fordømte akillesen. Den funker derimot helt fint nå, mangler bare styrke og spenst. Eller kanskje det er en straff iverksatt av Charybdis og Scilla for at jeg slapp unna i Messina stredet.  

Nødhavn på Lipari

Det var ikke spesielt dramatisk dette, mer ubehagelig at det kunne skje. Det var bare å starte maskinen og komme seg inn til et annet sted og ankre opp i grålysningen. Der fikk jeg ankerfeste, sov en time eller to og ringte litt rundt for å finne en havn å gå til. Tør ikke ligge flere netter i uthavn på disse øyene, spesielt ikke nå med denne forbaskede ryggen og alene på Bijou.

 Sånn gikk det til at jeg havnet på bryggen her i Portosalvo i Lipari Town.  Jeg kalte opp havnen på VHF ved ankomst, sa jeg var alene om bord og hadde vond rygg og trengte hjelp. To mann, en som kom om bord i Bijou og en i gummibåt, bukserte meg inn på bryggen med akterenden først der det stod 3-4 personer og tok imot tauverk og gjorde fast akter og hentet opp fortøyningsliner til han om bord som gjorde fast i baugen. Et skikkelig italiensk lurveleven. Jeg bare styrte båten i posisjon, HELT KONGE! Veldig bra service til en dyr pris, men det var det verdt denne gangen.  

Lipari Town

Ormeggiatori ombord

Alle menn og kvinner i arbeid

Portosalto, Lipari Town

Hjemmekontor

Her blir jeg til Ole mønstrer på i ettermiddag og hviler min skrøpelige kropp så godt det lar seg gjøre. Jeg har ligget her nesten alene på dagen, men det fylles opp for nettene. Da er det slutt på freden med mange anløp av store katamaraner fulle av skravlete italienere med mange bråkete unger. Liv og røre!

Frem og tilbake er jo like langt

Da er bilder lagt inn i forrige innlegg også. Husk at du kan abonnere på varsel når nytt innlegg er publisert, se i menyen til høyre. 

Jeg tror jeg må skrive innlegg litt oftere enn en gang i uken. Litt kortere hver gang, men hyppigere. Det blir litt som med velmente slanketips: spis hyppigere, men mindre hver gang.

Fra der jeg lå på Corfu, kunne jeg se over til Albania med Sarande bare en times tur på sjøen unna.  Poenget med å dra dit er å eliminere risikoen for å måtte momse Bijou inn til EU siden min 18 måneders fritaks periode er utløpt. Pga gjeldende corona restriksjoner kan jeg ikke seile tilbake til Corfu fordi Customs/Port Police der ikke anerkjenner meg som profesjonell mannskap. Som eier og skipper på egen båt er jeg bare passasjer.  Corfu aksepterer bare båter med profesjonelt mannskap/ikke eier og gjester ombord. Men ifølge Sofia i Preveza kan jeg seile tilbake dit. Der vil de akseptere meg som profesjonelt mannskap på egen skute så lenge jeg er alene. Med vaksine sertifikat slipper jeg også karantene - sier hun.

Sarande i sikte

I Sarande var jeg ikke på land lengre unna Bijou enn at jeg kunne plugge strømkontakten.  Vennlige og hjelpsomme Jelja fra Sarande Summer Tours som Grete og jeg traff for to år siden i samme ærend, ordnet med innsjekking og utsjekking ila et par timer. Hun kunne fortelle at Sarande har vært død  siden mars 2020. De er helt avhengige av turister og de fleste kommer med ferge fra Corfu, så mange som 2.000 pr dag i sesongen. Nå håper hun på at fergetrafikken skal starte opp i nær fremtid.  

Jelja ordner opp

Sarande by night

Så var det natten, inneklemt mellom store lystyachter med bare profesjonelt mannskap ombord. Det var helt stille. Jeg sov faktisk så godt at jeg spratt opp kl 0600 og klarerte utreise med Havnesjefen før klokken slo 0700. Seilte sørover i Corfu stredet der både albanske og greske militærposter holder utkikk og vokter på hverandre og på skipstrafikken. Det var bare meg der, slett ikke så vanskelig å se, men det kom ingen Cost Guard og det ble ingen skyting. Rett og slett en stille, fin og hendelsesløs morgentur på fjorden. Tilbake i gresk farvann måtte jeg feire dette med "Living in a Ghost Town" på full guffe på nye høyttalere i cockpit og et glass vann (litt tidlig for en drink). Dette er årets nye plate fra de gamle gode gutta i Rolling Stones, sikkert inspirert av nedstengningen av samfunnet ifm pandemien.

Seilte tilbake til Paxoi litt syd for langstrakte Corfu, dvs kjørte motor hele veien. Det har vært lite vind denne første uken jeg har vært på farten, Jeg har faktisk ikke seilt en meter, stusselig. Men fint om natten når en ligger på anker i en eller annen åpen uthavn.  Sist natt lå jeg i sjarmerende Longos på Paxoi, litt npord for Lovers Nest der jeg lå på veien oppover sit uke. Men storseilet er omsider montert og klar til bruk når en av værgudene, f eks  Zevz,  begynner å fnyse og puste og pese og blåser sin edder og galle utover det Joniske hav. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få hisset han opp til det.  

Longos på Paxoi

   Jeg kom tilbake til Preveza i ettermiddag etter nok       en vindstille dag på sjøen og ligger i Cleopatra             Marina. Føler meg hjemme her. Dagens store seier       er at jeg omsider har fått liv i påhengsmotoren som       gikk under vann i 2019 på Mykonos og siden har         vært i kritisk ulage. Brukte ettermiddagen i dag til å     montere ny bensinpumpe, nytt filter og ny forgasser     og da startet den greit. 

Motorverksted

Sist skrev jeg vel at Njål skulle komme i dag, men han utsatte reisen til lørdag. Da skal jeg være tilbake på Corfu hvor han mønstrer på. Det blir mye frem og tilbake her. Men hva gjør man ikke for å spare hundretusener i moms? Da tar jeg heller en Corona-bot hvis det viser seg at jeg har gjort noe feil ift reiserestriksjoner. 

I morgen formiddag skal jeg møte Sofia og sjekke meg selv (passasjer) inn til Hellas hos Immigration Police og så ordne med innsjekk for Bijou (med profesjonelt mannskap) hos Customs og Port Police. Jeg er jo litt spent på dette, men vi får jo se hvordan det går. 

 

NOTA BENE!!

Kali méra agapitoi filoi kai files! Det betyr visst "god dag kjære venner". Ikke så rart at grekere snakker/babler kontinuerlig når de bruker så mange ord på å si så noe så kort og hyggelig. Jaja, nok om det. Da er vi i gang igjen etter tidenes lengste pause eller kanskje vi heller kan si husarrest? Og den var IKKE fortjent- Corona bare kom som et lynangrep fra verdensrommet, men så var det visst bare en stakkars flaggermus i Kina som visstnok var opphav til denne sinte piggete farsotten som har tatt livet av millioner og satt skrekken i de fleste av oss. Nok om det også, vi ser massevis av lys i tunnelen.   

Deilig å fly igjen og nå kan vi glede oss til Alpetur

Jeg var spent på reisen ned hit og den begynte ikke bra. Da jeg etter nesten en time i innsjekkingskø kom frem til skranken fant ikke den vennlige damen Lufthansa-billetten min fra Munchen til Preveza i systemet og SAS kunne ikke hjelpe. Så brukte jeg ny liten time på å snakke med Lufthansa og kunne gå tilbake til skranken. Jeg så frem til å spasere forbi køen, men da var den borte vekk. Deretter gikk turen helt på skinner med lite folk på flyplassene og på flyene. Ved ankomst Preveza kikket de så vidt på passet og på koronasertifikatet, men var mest opptatt av at jeg kunne vise frem min digitale PLF (fritt oversatt til Passenger Lost Forever). Det tok bare 2 minutter.  

Det fine med Preveza er at flyplassen ligger 5 minutter fra Aktion der Bijou ligger. Etter 2 netter på Comfort Inn og hektiske forberedelser dagen lang var hun i sitt våte element og jeg flyttet om bord, helt etter planen. Jeg trengte en dag til med klargjøring og handling av mat og drikke og lå en natt i Cleopatra Marine like ved. Normalt tar klargjøringen minst 5 dager, men jeg jukset meg til 2.5 dager ved å sette bort bunnstoffing og polering av skrog til Aktion Yard og papirmølla ifm Transit Log og betaling av seilerskatten til hyggelige og effektive Sofia som driver All About Yachting i Preveza. Ifølge min far er hun sikkert en gresk fristelse, men jeg er fullvaksinert og lot meg ikke lure.

Nesten nede

Vi kan jo lure på om Cleopatra ble lurt den gang for lenge siden (44 BC) da hun stakk av herfra når hennes elsker Anthony med sin egyptiske flåte tapte slaget om dette området til romerske Octavian som derved befestet Romerriket i disse trakter.  Jeg stakk i hvert fall av torsdag ettermiddag , men seilte nordover i motsetning til Cleopatra som dro sydover,

Cleopatras borg ved Cleopatra Marina

 Så kom den første overraskelsen. Ingen lading av batterier fra landstrøm. Begge batteriladerne fra Cristec var livløse og det hjalp ikke med munn til munn metoden eller hjertekompresjon. Ellers fungerte alt om bord som normalt, men det går ikke å dra på tur uten batteriladere når båten blir full av strømhungrige fokkeslasker, skipskokker, bloggere, kontorrotter, livsnytere og diverse andre mannskaper.  Min gode venn Sofia ordner opp ved å sette meg i kontakt med Sevastiana i Corfu Town som finner frem til en forhandler av MasterVolt batteriladere som har to passende ladere på lager og kan levere på dagen.  

Første uthavn, stille bukt på Antipaxoi

Så derfor stakk jeg altså av og da bar det av sted i retning Corfu som jeg skulle til i alle fall, først til AntiPaxoi, ca 30 nm hvor jeg ankret opp i en nydelig og stille liten bukt rett ved Lovers Nest, kanskje i håp om å finne min Grete der? Men nei, der var det bare en gresk seiler med hele familien om bord. De bablet sikkert høyt og lenge, men jeg hørte ingenting. Fin og stille natt og årets første morgenbad i 21-22 grader azurgrønt vann, helt nydelig. Ny dag på stille hav forbi sjarmerende Paxoi og opp langs Corfu’s østkyst og inn til Guovia Marina, litt nord for Corfu Town, ca 36 nm.  Det er lite vind for tiden og det ble motor hele veien. Men det er greit siden jeg bare har montert forseilet. Storseilet får jeg montere en dag jeg har god tid og kan ligge lenge på anker på dagtid, det er en ganske stor jobb for en person som attpåtil ikke er spesielt stor og sterk. 

Gouvia Marina

Gouvia Marina er en stor og profesjonell marina med alle fasiliteter og her dukket elektrikerne opp med armene fulle av batteriladere og verktøy akkurat til avtalt tid og vipps var ladeproblemene en saga blott.

Så bar det til sjøs igjen, men ikke så langt, faktisk bare 1 fattigslig nautisk mil. Og her i Ormos Kommena blir jeg liggende et par dager og fikser litt saker og ting og får opp et storseil etterhvert. 

Jeg funderer fortsatt på om jeg skal dra innom Sarande i Albania som jeg nesten kan se herfra, men ifølge en hyggelig kar ved Port Police i Guovia kan jeg ikke returnere til Corfu. Det er rett og slett forbudt. Han kunne imidlertid fortelle at det går rykter i de kretser om at Hellas og kanskje Italia åpner opp for innreise fra Albania og attpåtil uten karantekrav om ikke så lenge. Vi får se det an litt til mens jeg venter på Njål som trakk vinnerloddet og ankommer Corfu og mønstrer på på torsdag 24. juni. I mellomtiden surrer jeg litt rundt her på nydelige Corfu. Det minner litt om den franske riviera – dobbelt så dyrt som resten av Hellas, men bare halvparten så dyrt som Cote d’Azur. 

Gjensyn med The White House i Ormos Kalami

Ormos Kalami i Corfu stredet

I alle fall, det er utrolig godt å være tilbake på farten og her ombord på Bijou.

Geologi og gamle greier er kult

Etter tre – fire liggedager her på Milos, mens jeg venter på Charles og Håkon, er jeg over meg av begeistring for denne spesielle øya. Jeg må imidlertid straks korrigere en feil, populært kalt «fake news», jeg la ut forleden dag.

Milos er slett ikke som Santorini der en stor eksplosjon førte til utformingen av øya. Her på Milos var det haugevis av mindre vulkaner, minst 60 ifølge lokale kilder. Nettopp dette mangfoldet har skapt det fantastiske fargespillet i bergartene og de utroligste formasjoner i fjellet, noen steder mørk, nesten svart forstenet lava-aske i kraftfulle, sinte og dramatiske formasjoner. Andre steder er det kritthvit forstenet lava-aske i myke runde og skulpturelle formasjoner på høyde med det beste du kan finne i Louvre museet. Og innimellom finnes fiolette og rustrøde og nesten oransje kampesteiner kastet rundt og limt fast i utenkelig formasjoner som en slags krydder på herligheten.

Sarakiniko på østkysten

Dette har jeg nå studert på land og til vanns, først på scooter og så i kajakk.  

Scooter geolog

Paliochori på sydkysten

Plaka

Fargerike Klima med Tripiti der oppe

Vært på EU kontroll?

Gresk rorbu??

Mangler det noe her??

Koselige Fyropotamos

Ukoselig dekorasjon i kapellet

Særlig kajakk-turen i går, i selskap med 10-12 kajakk freaks, var en opplevelse. Det er lenge siden jeg drev med den slags lavtsittende og ustødig båtliv.  Det var utrolig flott og spennende å padle langs denne spektakulære kysten på så nært hold, inn og ut av store og små grotter og langs klippevegger med de utroligste utsmykninger og formasjoner. Nå er skuldrene ganske så slitne etter 12 km padling over 6 timer, faktisk så slitne at det blir vanskelig å heve glasset. Det blir jo mindre drikking av sånt og da er det vel bra for noe. Eller ille vil noen hevde. Charles og Håkon er glade gutter og vil nok mene at kapteinen bør komme over dette handicap så snart som mulig.

Kajakk geolog

Klar for padletur

På vei hjem igjen

Catacombene

Jeg har også studert gravskikker fra tidlig kristentid, dvs perioden 100 – 600 AC. Her på Milos finnes catacomber fra den tiden og en av disse har 300 graver. Der inne, i lange fint arrangerte huleganger ligger de tidlig kristne og hviler i evig tid i små alkover på begge sider av hulegangen, for det meste to og to, sikkert mann og kone. Noen alkover er mye større, en slags familiegravsteder, som rommer opptil 8 graver pent arrangert ved siden av hverandre.  

Venus av Milo

Apropos Louvre, der står den svært så berømte statuen Venus av Milo som egentlig er Afrodite fra Milos hvis vi skal bruke den antikke greske betegnelsen på denne kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne. En franskmann fikk nasket til seg dette praktfulle kunstverk da den ble funnet rundt 1820 av en bonde like ved de nevnte catacombene, nær Tripiti der antikkens hovedstad på øya lå. Etter mye om og men og krangling med italienske myndigheter som også ville ha denne flotte utgaven av den elskede gudinnen, ga han den til den franske kongen og den havnet så i Louvre. Romerne kalte denne gudinnen for Venus, det er kanskje en trøst for italienerne at hun kalles ved sitt romerske navn der hun står og smiler til verden i Louvre.

Jaja, jeg bør kanskje bli geolog eller arkeolog eller begge deler når jeg blir stor og gammel. 

Bortsett fra dette med glasset blir den viktigste beslutningen i dag å bestemme rute for den siste uken på årets seilas som antagelig starter grytidlig i morgen. Skal vi gå rundt Peloponnisos-halvøya eller skal vi gå tilbake gjennom Corinth-kanalen og Gulf of Patras? Jeg vil jo helst rundt halvøya for å slippe å seile samme vei vi kom hit i vår via Corinth. Det er omtrent samme distanse, ca 300nm, begge veier. Vi må se an vær- og vindprognoser langs disse alternative rutene den neste uken. Vi krysser fingre og håper at værguden Zevz er i godt humør om dagen og i det passe vindfulle hjørne. 

Solnedgang i Klima