CHAMPAGNE SEILAS

Eric mønstrer av

Mandag morgen, etter at Eric mønstret av, dro resten av oss videre nordover og innover Sound of Jura. Planen var å bruke tre dager inn til Oban, men så ville det ha seg slik at min venn Hallstein er på tur med sin Capraia III og et mannskap på fire rundt omkring her i vesterled og jammen meg er de i Oban omtrent samtidig som vi kommer dit. Snakk om sammentreff! 

Vi forserer derfor planen og vil bruke to dager til Oban istedenfor tre. Og derfor ender vi opp i Carsaig Bay denne forholdsvis fine mandagen etter en grei seilas på ca 5-6 timer med bidevind og slør. Bidevind?? Rett fra siden. Slør? Det bør dere vite siden jeg skrev om det i et tidligere innlegg. 

Gustav hviler underveis

Et frodig og svært så grønt landskap innover fjorden mellom drøssevis av øyer og nesten ingen bebyggelse, men mengder av skotsk sau. Vi passerer de fire søstre på Jura. Ja, bare fire, ikke syv søstre som på Helgelandskysten i Nordland. Men flott likevel med topper her på 500 - 750 meter over havet. 

De fire søstre, Jura

I Carsaig Bay ankrer vi opp midt i bukten nær de eneste to andre båtene som har funnet frem til samme sted som oss. Ikke mye å se inne på land annet enn en mann med sine sauer, noen få hus, et gravsted og et par forvillede turister inne på en bitteliten brygge som skal på båttur i solnedgangen med en enda mindre plastbåt. De og vi får en strålende flott solnedgang for en gangs skyld. Svært så sjelden kost på disse kanter av verden. Så fin solnedgang at vi etter deilig middag om bord lar oss lokke til å gå en tur på land over denne halvøya ned til Taivallich. Vi tar dingyen inn til mikrobryggen, hilser på turistene og går de 2 km over til den andre siden, beskuer Taivallich, tar et bilde eller to og går tilbake. Ikke spesielt spennende, men veldig fint og fredelig. 

Kveldstemning i Carsaig Bay

Solnedgang i Carsaig Bay

Utefrokost - erre mulig i dette
kalde landet??

Taivallich - ikke verdens navle

Ikke mye sommervarme og sol her

Natten til onsdag ligger vi fint på anker for første gang i år. Den flotte solnedgangen er erstattet av ikke bare gråvær, men nitrist regn. Vi kjører motor hele veien til Oban Bay og ser bare de nære ting på vår vei. Tidevannet er på vei nedover og det betyr motstrøm for oss. Den er ikke så veldig sterk, 1-3 knop, men det sinker betydelig. Strømmen er lunefull og varierer sterkt i styrke og retning og mange steder buler vannet opp i store bobler og lager sterke virvler som drar Bijou hit og dit og ut av kurs selv om vi kjører på Track. Track? Det betyr at båten skal gå til en eksakt posisjon i motsetning til Auto der båten går på en bestemt kurs. På Auto ville vi hatt samme kurs, men havnet et helt annet sted enn der vi skal på grunn av den betydelige avdriften i dette urolige og lunefulle farvannet. Men på Track finner sporhunden Bijou tilbake på riktig linje til den eksakte posisjonen. Smart dame! 

Vi sjangler oss gjennom utallige bobler, det blir vel litt som etter noen eller litt for mange champagneglass. Sånn gikk det til at jeg fant på champagne seilas. Dere trodde vel kanskje at vi drakk champagne hele veien, men det gjorde vi altså ikke. Det var slett ikke vær til den slags. 

Smart dame! Har dere fundert på hvorfor båter ses på som damer og ikke menn, til tross for at båt er et hankjønnsord og mange mener at båter og biler er (eller i hvert fall var) en mannegreie? En båt er altså en hun fordi: hun må styres av en mann, men i et ubevoktet øyeblikk tar hun makten. Hun kan ikke rigges uten en manns hjelp. Hun bytter navn når hun bytter eier. Hun koster mer i vedlikehold enn hva eieren hadde forestilt seg. Hun må sparkles og males før hun skal ut. Og hun kan i verste fall dra en mann med seg i det store dypet. Jeg vet ikke hvem som har sagt dette, men det stod på svensk. Jeg for min del syns en båt er en hun fordi det er noe vakkert og stilig og mykt ved en båt, i hvert fall en seilbåt. Nok om det. 

Kerrera Sound like ved Oban

Oban

Oban skyline

I Oban legger vi til i Oban Transit Marina, midt i sentrum av denne litt større byen med egen jernbanestasjon og mange puber og gode spisesteder. Et utmerket sted for mannskapsskifte. Vi legger oss få meter fra Capraia III som kom hit et par timer før oss og får straks besøk av Hallstein som får tilbud om en ankerdram med oss. Det var veldig artig å treffes her. Etter hvert får vi handlet litt mat og Anne fikser en fortreffelig middag om bord før hele Capraia-gjengen kommer over til en night cup i Bijou.

Hallstein på ankerdramvisitt, Anne og Gustav

Hallstein og mannskap på night cup i Bijou

Kerrera Marina

Onsdag dro vi over Oban Bay til Kerrera Marina på øya Kerrera der Anne og Gustav mønstret av på formiddagen. Tusen takk til Anne og Gustav for kjekt selskap og god hjelp underveis. 

Anne og Gustav mønstrer av

Jeg blir alene til Ole og Hans Jacob kommer fredag kveld. Alenetiden går som vanlig med til å fikse ting/vedlikehold om bord, jobbe litt på kontoret, planlegge neste etappe, gå en tur og generelt husstell eller kanskje mer treffende, båtstell. 

Capraia stikker innom Kerrera Marina for diesel
før de stikker nordover

Alenelunch på Kerrera Marinas
hyggelige klubbhus/cafe

Tur på Kerrera

Sau med fire horn og avkom som ligner mer på puddel!

Neste uke bringer oss nordover vestkysten til området rundt Ardnamuchan, fastlands-Storbritannias vestligste punkt og Isle of Skye, den nest største av øyene her omkring. Værutsiktene er ikke så bra, vi får se om det blir mulig å få av seg offshore-habitten. Men shortsen kan vi glemme enn så lenge.

TOPPLØS I STRÅLENDE SOL

Bangor, Irland – ishavs capitol!! Kaldere land og by skal du lete lenge etter, men vennligere folk finner du ikke noe sted. Utrolig at folk kan være så positive og imøtekommende med det klimaet de har her. Grønt og frodig i den flotte naturen, brunt som f…. og trivelig på den livsviktige puben. Bra combo! Men mye drittvær.

Mannskap på plass - Gustav, Anne og Eric

Antagelig etter middag
siden Gustav drikker melk

 

Bangor marina 

Bangor waterfront

Torsdag morgen, etter en heftig vindfull og urolig natt om bord, kom Davy, en liten tett kar som kan alt om varmeapparater, tilbake med min reparerte Eberspracher. Ikke så greit uten varmeapparat i disse grisekalde våte strøk. Det var deilig å få fart på varmeapparatet igjen.  Så dro Anne og Gustav inn til Belfast for å se det fabelaktige Titanic museum, mens skipperen ble mekaniker og benyttet alenetiden til å bytte både oljefilter og dieselfilter. Vi kan ikke ha et oljefilter som skrur seg ut som en løs skrue i knotten, så det måtte byttes. Så dukket Eric opp fra intet, dvs London, dit han visstnok pendler fra Bergen for tiden. Alt ble feiret med utmerket fish&chips middag på Tom’s Inn.

På vei nordover - Blackhead Lighthouse ved utlåpet fra Belfast/Bangor

Det voldsomme været på torsdag gjorde at vi utsatte avreisen et døgn og det passet jo bra siden vi hadde mye ugjort her i Bangor. Men fredag la vi i vei oppover kysten i grått stille vær til vesle Glenarm, en liten landsby med bare to puber, men ingen restaurant. Da ble det pub besøk der hele bygda hadde samlet seg til fredagshygge ved den kullfyrte peisen. Kanskje ikke så miljøvennlig, men det blir småtteri mot Titanic som brant 600 tonn kull hvert døgn? 600 tonn!! Riktig trivelig oppvarming til glimrende middag om bord kokkelert av kyndige Anne etterfulgt av en fabelaktig god Irish Coffee tilberedt av Eric.

Glenarm marina med lundcefugl - vi så ingen

Glenarm pub med kullpeis

 

Ingen restaurant - god middag ombord

Lørdag ble en super dag med strålende sol og en frisk bris fra sørøst, 9-10m/s. Perfekt for kryssing over til Skottland på slør. Slør? Det har ingenting med islam eller hijab å gjøre. Det er når vinden kommer inn på båten på skrå bakfra. Det har jeg sikkert forklart før, men vi er blitt et år eldre og noen har sikkert glemt det. Det ble en superfin seilas med både capellatak og sprayhood nedfelt, altså helt toppløs Bijou for første gang denne sesongen. Det ble feiret med musikk og kald pils underveis. Da blir det liksom helt sommerstemning. Herlig!!

Toppless beauty

Toppless beauty

Herlig dag på havet

Anne ratter som besatt

 

Nansen heter denne shuttle tankeren,
 på vei fra Balder feltet til engelsk havn

Fornøyd skipper

Mull of Kintyre, Skottland

Men som alltid her borte må seilas times i forhold til tidevann som gir sterke strømmer den ene eller den andre vei. Vi startet kl 10 for å rekke frem til Ardminish Bay på øya Gigha og velkjente The Boathouse for en etterlengtet skalldyrsmiddag.  Men prisen å betale var at da måtte vi streve med motstrøm noen timer. Sterk strøm fra nordvest og kraftig vind fra sørøst blir full kræsj med korte krappe bråttsjøer som krever aktiv styring.  Men etter hvert snur strømmen og de siste fire timer innover fjorden langs Mull of Kintyre ble magiske. Flat sjø, stabil båt, over 8 kn i sjøen og opp mot 12 knop SOG (speed over ground) time etter time der vi «flyr» forbi den ene seilbåten etter den andre. Det er sjelden kost på Bijou. Flott natur her på vestkysten av Skottland, men ikke så grønt som i Irland. Vi krysser fingrene for at det betyr mindre regn i ukene som kommer.    

 

Vel fremme surrer vi litt rundt i bukten og legger oss etter hvert på en gjestebøye som det er mange av her. En enkel molo stikker ut fra land ved The Boathouse, men det er litt for grunt der for Bijou. Vi lårer dingy, monterer påhengs og kommer oss på land for en utmerket skalldyrsmiddag på idylliske The Boathouse. Gode østers, super krabbe og kamskjell, sånn passe sjøkreps og herlig fransk vin. Aiai, perfect! Så idyllisk at vi bestemmer oss for å bli her en ekstra dag, dagen da Gustav blir en eldre herre på 70.

Ardminish Bay, Gigha Island

Bijou lengst ute i Adminish Bay

Bijou på gjestebøye

Natten til søndag på gjestebøye i denne åpne bukten gikk fint med bare litt skvalping rundt et regnvær i 3-tiden. Søndag morgen ble det stor frokost med flagg og kort til bursdagsbarnet som foretrekker å bli tiltalt som jubilant. Skulle derfor tro han ville juble og glede seg til å bli 70, men det gjør han visstnok ikke. Men jubilanten lysner opp når vi frister med tur på land, besøk i butikken som bare er åpen i dag fra 12 til 14, hvor de kanskje har sjokolade om er jubilantens absolutte favoritt blant godtesaker. På vår vei til Achamore Gardens litt syd for landsbyen her finner vi en liten boks med fristende bakverk hvor det bare er å forsyne seg og legge penger i en liten «Honesty Box». Der «in the middle of nowhere» finner vi en lokal bursdagskake for å hedre jubilanten.

Vi venter på vår etterlengtede GT
og skalldyrsmiddag

 

Idylliske The Boathouse

Boathouse GT

Boathouse skalldyr

I Archamore Gardens ser vi de mest fantastiske busker og trær og rusler rundt anlegget og tilslutt forbi eiendommens herskapshus som er i privat eie. Tilfeldigvis skal herskapet ut på tur i sin gamle Rolls Royce i det vi passerer huset. Eric, som den noble mann han er, tar av seg luen og hilser på Bergensk vis. De ble vel litt paff de to i bilen som stopper for en prat.  Det viser seg å være et svensk par som eier huset der de bor det meste av året, her ute «in the middle of nowhere».  Jaja, hver sin lyst. Ved kjøreporten inn til eiendommen oppdager vi at svenskene har satt opp et skilt med norsk og svensk flagg der det står «Viking Embassy». Jaja, det er ikke bare oljen vår svenskene misunner oss.  Men det var jo en morsom greie.

Stående kontor i regnvær under busk 

Archamore Gardens

Archamore 

Viking Embassy

I morgen mandag mønstrer Eric av da han savner så forferdelig sitt pendlerkontor i London. Takk til han for godt selskap og gode bidrag både over dekk og under dekk. Vi andre skal videre nordover til Oban etter hvert og vil savne hans gode Irish Coffees.  Vi får se hvordan vi skal klare oss uten.  

 Tja, det var vel det for denne gang. Det kan jo passe nå med et nytt innlegg på bloggen.  

BAKLENGS INN FJORDEN

Skipperen dro tilbake på Bijou her på Isle of Man onsdag etter en kort tur hjem til Oslo og begravelse for svigerfar. Det ble en flott og minneverdig avskjed med Odd Henæs og med mange fremmøtte i kirken og på minnestunden etterpå. Isle of Man er ikke verdens navle og turen tilbake hit via London tok ca 10 timer med ankomst i 21-tiden.

Planen var å dra ut av havnen ved 23-tiden samme kveld når flapgate skulle åpne og så legge oss på gjestebøye eller på moloen utenfor havnen. Da kunne vi dra tidlig om morgenen torsdag for å time ankomst i Portaferry i Nord-Irland omtrent ved høyvann der. Portaferry ligger et stykke inne i en fjord med sterke strømmer på nedgående tidevann, opptil 7 knop ifølge pilotboken. Det er jo ikke greit å seile mot en slik strøm når Bijou gjør maks 8 knop for motor. For de av dere som kan regne blir jo det bare 1 knop fremdrift. 

Klare for togtur fra Douglas til Laxey

Men vi utsatte det hele med et døgn og tok heller en dag på togtur med kuriøse Manx Electric Railway fra Douglas opp til Laxey der The Laxey Wheel, verdens største vannhjul, ligger. Hjulet har en diameter på hele 22m. Den imponerende konstruksjonen ble bygget i 1854 og skulle pumpe vann opp til gruvevirksomheten lenger opp i dalen. Toget har skranglet langs den 27km lange ruten forbi Laxey og helt til Ramsey gjennom 130 år. Imponerende og sjarmerende greier.

 

Vi bytter tog i Laxey

Fra Laxey går det også et nesten like gammelt elektrisk tog opp til Snaefell Mountain, øyas høyeste fjell, ca 620m over havet. Fjellet fikk sitt navn fra vikingene som holdt til her for lenge siden. Hvordan de kom seg opp dit på den tiden må gudane vite. Det ble jo enklere når denne toglinjen åpnet i 1895 og den har siden sikkert inspirert sveitserne til å bygge sine fjell tog i f.eks. Zermatt, eller kanskje også Stortinget til å vedta bygging av vår kjære Bergensbane og den mer dramatiske Flåmsbanen. Imponerende og spektakulære greier.

The Laxey Wheel

Snaefell summit

Sånn ser Snaefell toget ut på toppen

Fjellsauer i bøtter og spann

Tingwald - utendørs arena for
Isle of Man parlamentet midt på øya

Endelig sol og varme for folket i Peel 

Trenger ikke landsetting her
når skrog skal spyles/stoffes

På vei fra Isle of Man til Nord Irland

Men nok om det, vi er jo egentlig på seiltur, ikke togtur. Torsdag kveld ble det lett og god middag om bord mens vi ventet på at flapgate skulle åpne i 23-tiden. Da kalte vi opp havnekontoret i Douglas på VHF som åpnet svingbroen for oss så vi kunne forlate denne svært så hyggelige og livlige havnen i Peel en knapp time senere i stupende mørke og med så vidt nok vann under kjølen. Ute i bukta la vi oss på en av ventebøyene og sov søtt gjennom natten uten den minste rulling.  Fredag morgen bar det av sted kl 0715 og etter kort tid fikk vi en helt strålende bris fra sørøst og sol. Opp med storseil og Code-seil og vi cruiset av gårde på flatt hav i 6-8 knop på ett strekk helt til innløpet til Strangford Lough, en enorm fjord/innsjø i Nord-Irland. En helt super dag på havet.

Fornøyd Charles

Strålende seilas mot Portoferry

Fornøyd skipper

Herlig driv over Irskesjøen i akkurat passe vind

 

Vi pakker seil før strømmen tar oss

Vi er litt tidlig ute og får en voldsom medstrøm inn fjorden, opptil 7-8 knop. Vi gjør over 12 knop over bakken, men bare 4-5 knop i sjøen! Og før vi aner det, passerer vi den lille marinaen i Portoferry. Da vi prøver å snu Bijou i den strie strømmen kommer vi ikke av flekken, faktisk går vi baklengs innover fjorden selv med full motorkraft. Det ser vel litt rart ut fra land. Det blir full retrett og kapitulasjon overfor naturkreftene. Havnesjefen som ser oss fra marinaen forslår på telefon (de har ikke VHF her) at vi tar en runde inn i Strangford Lough et par timer, synger en trall og prøver lykken på nytt akkurat ved høyvann.

Vi dropper trallen og lager heller en lunch mens vi drive innover fjorden og etter hvert får vi fart på maskinen og putrer rundt noen små flotte øyer. Så er tiden kommet for å dra utover igjen. Skipperen syns motoren har en «tørr» lyd og tar en titt ned i motorrommet. Og der, under motoren flyter oljen fritt og vakkert. Hva i huleste…….!!! Det viser seg at oljefilteret har løsnet og lekker olje, ca 2 liter tenker jeg. En motor uten olje dør fort, omtrent som et menneske uten blod, og det hadde ikke vært greit her i disse strømføre farvann. Men jeg skrur oljefilteret fast, sjekker på målepinnen at vi har nok olje igjen på motoren og så er det om å gjøre å komme seg til havnen. Dit kommer vi omtrent når verden, dvs tidevannet, står stille og da smetter vi inn til en fin longside plass og usedvanlig trivelig havnesjef som står på brygga og skryter hemningsløst av både vikinger og nyere tids nordmenn. Det er ikke måte på service, nærmest som et familiegjensyn etter 30 år uten kontakt. Og fyren har seilt på lasteskip til både Bergen og Odda. Og den gode mann kan fikse mer olje til oss. Lykketreff!

Vel inne i Strangford Lough etter baklengsseilas

 

På plass i Portaferry Marina

Velfortjent ankerdram etter
baklengsseilas og oljesøl

Det endte altså godt, men kunne gått skikkelig gale. Vi feirer med utsøkt middag på enkle, men trivelige Salthouse like ved, som ble kåret til Nord Irlands beste fiskerestaurant i 2023. Aldeles fortreffelig, uten forkleinelse til vår egen mesterkokk Bjørn. Utrolig at noe sånt finnes her. Nok et lykketreff!!

 

Strangford

Lørdag tok vi fergen over «elven» til Strangford og gikk en fin tur til Castle Ward, en staselig eiendom fra 1700-tallet der Bernard og lady Anne Ward, som ble de første Viscount/Viscountesse of Bangor. Herr og fru Ward var uenige om arkitektonisk stil og sånn gikk det til at deler av huset ble bygget i gotisk stil og andre deler i klassisk stil. De må ha kranglet mye om stilen da de ble skilt få år etter at huset stod ferdig. Akk så leit, men det ble flotte greier. Senere medlemmer av Ward familien holdt til her i flere generasjoner frem til 1950. Da var den siste Viscount of Bangor tom for penger og lot staten overta ansvaret for dette praktfulle stedet.  Stedet har også ganske omfattende forsvarsverk ned mot Strangford Lough som kan skilte med at deler av første sesong av Games of Thrones ble spilt inn her.

Castle Ward

Tea room med sitt fantastiske gotiske tak

Welcome to my hulahula club

 

Castle Ward sin variant av Monolitten

Nok om det, etterpå ble det lunch på the Lobster Pot i Strangford. Hva spiste vi der? Lobster. Hva annet kunne vi gjøre? Pot er ikke noe for oss.

På ettermiddagen skulle vi teste dinghy og påhengsmotoren som ikke har vært brukt på et par år. Det viste seg å bli utfordrende. Begge festeboltene satt bom fast, ikke til å rikke. Mannskapet, særlig ivrige og sterke Bjørn, brukte rå muskelkraft i over en time på å få løsnet dritten og begge håndtakene på festeboltene brakk. Da er det greit med skiftenøkkel.  Sterk som en bjørn, han er kanskje født sånn? Det er vel derfor han fikk navnet Bjørn. Men gleden var stor når motoren endelig kom seg på hekken og startet etter bare noen få trekk i snoren. 

Alt ordner seg for tålmodige og sterke gutter. Det feires med kippers middag om bord, en slags røkt sild som jeg trodde jeg ikke ville like ettersom jeg ikke er noe glad i sild. Men det var jammen godt. Surprise surprise!!  Og Charles fikk fyrt opp TV’n som jeg ikke har brukt på svært mange år, så vi kunne kose oss med den hysteriske Melody Grand Prix finalen til langt på natt med Norge på jumboplass – haha, det er kanskje en Gåte? Eller uflaks eller rett og slett bare en dårlig melodi? Sikkert leit for noen, men for meg er Melody Grand Prix bare noe spjåkete visvas.

Søndag dro vi tidlig, ca kl 0900, ut den strie fjorden før tidevannet snur innover og sender oss baklengs rett tilbake til Portoferry. Vi setter kurs nordover mot Bangor, siste stopp på denne etappen, som ligger i fjorden inn til Belfast. Det er meldt fin sørøstlig vind og vi setter bare Code-seilet. Men vinden kommer og går og stakkars sterke Bjørn må hale og dra i skjøter nesten hver gang han sovner på benken i cockpit. Bare mas her på sjøen tenker han sikkert, men han skal få forfremmelse til skjøteslask og en dobbel ankerdram til trøst når vi kommer til havn og da blir nok livet bra for mesterkokken likevel.  Hvordan det går får vi oppsummere i neste innlegg.

Snart i Bangor

Fortsatt litt kjølig på havet

I morgen får mannskapet fri og kan dra til Belfast på tur. Jeg må først møte spesialisten fra Eberspracher som jeg håper kan fikse varmeapparatet, få tak i nye låsebolthandtak og vaske klær og sikkert meg selv. Kanskje blir det tid til en kort tur inn til Belfast på meg også. Vi får se. Tirsdag drar vi hjem til Oslo alle tre. 

Takk til mannskapet for super innsats hele den korte veien fra Malahide til Bangor. Og med ønske om en finfin 17. mai feiring og pinse til alle som følger med på bloggen, kommer jeg og nytt mannskap tilbake hit 22. mai og da blir det vel nye innlegg etter hvert.