KALDT OG GRÅTT - SOL OG VÅTT

Hummerfiskeren Ole

Ole har mast i dagevis på å sette min ene hummerteine med allslags matavfall og det har vi gjort tre netter på rad. Den har ikke vært brukt på mange år fordi både krabbe og hummer trives best der det er stein og tang og der trives ikke vårt anker.  Fangsten var ikke nok til å mette så mye som en spurv. Et par strandkrabber, noen få eremittkreps og et par sjøsnegler, men ingen taskekrabbe eller hummer. Kanskje ikke så rart, gamle krabbeskall og noen salatblader er neppe favorittmat for havets prinser og konger. Dessuten trives de ikke så godt på mudderbunn der vi ligger på bøye. Men det er jo alltid litt spennende å trekke teiner.  Vi gjør det vi kan for å underholde oss selv når vi ikke seiler på havets dronning.

 

På vei mot Kyle Rhea med nysnø i
bakgrunnen

Torsdag dro vi videre sånn ca 12.  Vi måtte vente på at strømmen snur nordover i Kyle Rhea, det smale sundet som skiller Skye fra fastlandet, inn til Loch Alsh ca kl 14. Da fant vi ut at vi kunne dra fra Isleornsay sånn ca kl 12. Hvis skipperen kan regne. Det får vi jo håpe på, men jeg har bommet før. Og sånn gikk detj, no sweat gjennom sundet i slak nedoverbakke, dvs medstrøm. Straks vi var ute av sundet møtte vi veggen. Et kraftig regnvær og ditto vind kastet oss innover fjorden mot En Donnan med sin sørgmodige utseende middelalderborg og den bittelille bukten Totaig på den andre siden av Loch Duich der vi ankret opp for natten. Borgen er mye brukt i filmer, bl.a. The Avengers, HIghlander, Elizabeth og ikke minst James Bond – The World is not Enough. Opprinnelig bygget for å beskytte mot ville vikinger som herjet her omkring mellom 800 og 1250. Borgen ble tilintetgjort da engelske soldater kom med tre skip og bombet hele greia fordi en spansk brigade hadde tatt kontroll på borgen og lå i ruiner i flere hundre år. En fyndig engelsk oberst, Lt. Col. MacRae- Gilstrap, kjøpte eiendommen i 1911 og restaurerte borgen til sin opprinnelige størrelse og form som stod ferdig i 1932. Den eies i dag av en trust knyttet til familien MacRae og finansieres utelukkende av billettinntekter og donasjoner. Imponerende!

På tur til Ed Donnan  

Koselige Totaig Bay

 

Tursitattraksjonen Ed Donnan castle fra Totaig Bay

Stille rolige Totaig Bay i sjelden aftensol

Litt uklart - skyldes ikke ankerdrammen

Etter den sedvanlige ankerdrammen og en velsmakende varm lunch fikk mannskapet fri og satte av gårde over bukten i dingyen for å utforske området rundt borgen og kanskje finne noe godt å kjøpe. Skipperen skriver noen bevingede ord på sin blogg og passer skuta i disse værmessig turbulente tider. Ingen mat på land, bare en gatevandring og pub på mannskapet. Men vi har jo mat om bord etter den lange vandringen i går. Så alt er vel med oss. Og enda bedre for mannskapet som fikk sin revansj da Ole slo skipperen hårfint i en ny runde amerikaner.

Kyliakin havn

Fredag la vi i vei tidlig med kurs for Kyle of Lochalsh etter en natt med til tider sterke fallvinder som holdt skipperen våken flere timer. Vi snurrer rundt på ankeret i den vesle bukten, men sitter heldigvis fast. Dagens overraskelse ble av det negative slaget: Havnesjefen i Kyle of Lochalsh ville ikke ha oss på sin enkle flytebrygge som utgjør byens marina eller i Kyliakin. Dårlige greier for et sted som presenterer seg som et utmerket sted for mannskapsbytte. Men vi trosset den vrange havnesjefen, på samme måte som vikingene sikkert gjorde i eldre tider, og dro inn til Kyliakin, tvers over den smale fjorden. Han ser oss neppe fra sitt kontor og er heller ikke der på lørdag og søndag. Vi fant en fin plass på flytebryggen som også presenterer seg som marina, dog uten landstrøm, men som er fylt opp av fiskebåter og et par mindre seilbåter som har sett bedre dager.

Fint med båt i hagen

Ingen fiendtlig havnesjef
i vakttårnet

4 m tidevannsforskjell her omkring

Populære
King Haakons Bar

Vi fortøyer og styrer på en stund og da vi endelig er ferdige kommer fiskeren på fiskebåten foran oss og sier at vi ikke kan ligge der da flere fiskebåter vi komme inn etter hvert. Vi er som sagt vikinger fra nord og lar oss ikke skremme vekk. Vi skriver en lapp på døren hvor det står at vi er til lunch på King Haakons Bar og så drar vi vår kos gjennom øde gater til denne brune puben som ligner mer på en veikro, men som har et så fabelaktig navn. Og en like fabelaktig serveringsdame som skjeler så sterkt at jeg blir svimmel av å se henne i øynene. Når hun skjønner at vi er norske vikinger blir hun så begeistret at hun ber kokken hold av et lass med sjøkreps til oss til middagstid. King Haakon Bar – what a place!!

Vel tilbake på Bijou er det stille da fiskerne sikkert har dratt på puben for kvelden og kanskje hele helgen for hva jeg vet. Men etter hvert kommer det fire flere fiskebåter inn. Vi sitter musestille inne og klare til å forsvare oss med rubb og stubb, men den ene legger seg inn bak oss og den andre utenpå der og de siste to rundt omkring.  De bryr seg overhodet ikke om oss. Vi skjønner at fiskerne ikke er vår fiende, bare havnesjefen og han har vi ikke sett noe til.

Etter en våt ettermiddag på et sted der det ikke er noe å gjøre bar det tilbake på King Haakon bar og sjøkrepsmiddag hos den skjeløyde serveringsdamen som ikke var å se. Men en smørblid annen ung dame hadde fått beskjed og serverte oss et lass med velsmakende sjøkreps. Det var helt fullt og etterpå trakk vi inn i selve baren der det raskt ble stinn brakke og etter hvert middelmådig live music, men høy stemning. 

Lørdag, siste dag med denne gjengen, dro vi inn til Kyle of Lochalsh. Der fikk vi endelig sett et bittelite distilleri der de lager ikke bare whisky må vite, neida, der lager de også vodka, gin og til og med aquavit. Jeg traff også på en fyr som har bodd her lenge som sa at havnesjefen ikke var noe tess. Han har til og med stengt av strømmen der antagelig for å unngå at båtfolk å legge til der. Det er jo fint når alle pilotbøker og havneoversikter jeg har sett sier at det er gode fasiliteter her og et utmerket sted for mannskapsbytte. Snakk om pølsevev.

Bijou og lillesøster i Kyle marina

Ikke mye annet å gjøre i denne lille byen så vi tar en taxi til Plocton, ca 15 minutter unna, som skryter av et mikroklima som gjør at palmer trives der. Palmer!! Et sted der fjelltopper dekkes av nysnø i juni! Det høres ut som en bløff, men det var faktisk palmer der og riktig så koselig langs strandpromenaden. Strand og strand, mer mud og tare, men en fin stor uthavn med mange gjestebøyer. Og et slott selvfølgelig … og et distilleri selvfølgelig, men der var det stengt med en lapp på døren som sa «gone sailing». Jaja, vi seilere kan jo skjønne at det er fristende. Det ble en enkel lunch på the Plocton Hotel og etter en tur til fots hele veien opp til togstasjonen ble det tog tilslutt tilbake til Kyle og taxi tilbake til Bijou. Skipperen kokkelerte middag til en forandring, mens regnet til tider øste ned og vinden rev i skuta selv der inne i en ganske så lun havn.  Men natten ble stille, helt stille.

Palme i kalde Skottland

Plocton "havn" med mange gjestebøyer og ingen brygge

Togtur fra Plocton tilbake til Kyle

 

Kyle marina, Kyliakin på Skye i bakgrunnen

Søndag morgen stakk vi den korte veien over fjorden til Kyle og jaget en litt arrogant skotte til havs og tok hans plass på den ene lille flytebryggen her. Ikke mye til marina, men vi ligger fint og bare noen korte vindkast fra togstasjonen og et bra supermarked. Ole og Hans Jacob mønstret av etter frokost.  De to trakk vinnerloddet og fikk en uke ombord i den kaldeste og ganske så våte uken i manns minne. Vi fikk ikke seilt rundt Skye som jo var planen, men vi kom innom andre artige steder.  Litt dumt det, men det var godt humør på gjengen og vi kom jo frem der vi skulle. Tusen takk for bidrag og innsats.   

ISLAND HOPPING OG WHISKYSHOPPING

Hans Jacob og Ole med sitt pikkpakk
på fergen til Kerrera

 Alenedagene ble ganske fine med sol og litt sommerlig stemning her ute på Kerrera, skjønt temperaturen sjelden kommer over 14 grader i luften og kanskje 12 grader i sjøen. Men jeg fikk gjort det jeg skulle om bord, og fredag kveld dro jeg inn til Oban med den vesle fergen og møtte Hans Jacob og Ole på Rio Bar for et velkomst glass og en matbit før vi dro ut igjen med siste fergen kl 21.15 til Kerrera og Bijou.

Bijou i Kerrera marina

Shorts !!

Lørdag ble en strålende dag med skyfri himmel. Det ble feiret med å finne frem shortsen!! Jeg slo av en prat med et par fra Bergen som har solgt sitt hus og sagt opp sine jobber og lagt ut på jordomseiling med sin Nefertiti. De har seilt noen ganger på skotske kysten og ga meg noen gode tips og de fikk noen tips fra meg om den franske vestkysten der de skal på sin vei til Gibraltar. Så dro vi inn igjen til Oban for å handle mat og drikke for noen dager og se på det skotske lørdagslivet i denne byen. Og der var det full fart med trommedamer og sekkepiper og boder med all slags unyttig og glorete nips og dips og massevis av folk.  Og så fant vi en liten kiosk som solgte fantastisk fine krabber og hummer og kamskjell. Og der var det lang kø. Men det var vel verdt ventingen.

Kule trommedamer

 

Sekkepipedame med kilt

Så ville vi besøke byens whisky distilleri, The Oban Distillery. Vi er tross alt i whiskyland.  Men der hadde de stengt for dagen. Da dro vi om bord og koste oss med en lang og deilig skalldyrsmiddag. Det passer jo uansett ikke med whisky til skalldyr. 

Super skalldyrsmiddag ombord

 

Vi dro av sted søndag morgen fra Oban til akkompagnement fra entusiastiske sekkepipefolk som lirer av seg de forferdelige sekkepipelydene hele dagen i denne byen. Det passer liksom ikke til en fredelig frokost om bord så vi fortet oss av gårde. Men vi har endelig fått sett at noen ganske få skotter faktisk går med kilt, kanskje for å trosse nymotens greier? Mens andre går i shorts, kanskje for å trosse det kalde været? Jeah, be scottish, be proud!

 

Sound of Mull

Det ble en ganske så fin seilas nordvestover gjennom Sound of Mull til Tobermory i vekslende vær og vind, dvs tåke, opphold, regn, vind og ikke vind. Fulle seil hele veien, altså ikke fulle som fulle folk, men alle kluter oppe for å si det sånn, og med litt motorhjelp av og til når vinden tok en pust i bakken. Og med fokusert mannskap seilte vi fra alle andre båter på vei opp denne fjorden. Det er jo alltid litt gøy for en skipper.

Tåkeheimen

 

Vi tar'n!!

Ole ved roret

Hans Jacob ved roret

.....mens skipperen kokkelerer lunch

Velfortjent ankerdram i Tobermory

Her i Tobermory kom vi frem en time før plan og feiret både seilasen og det faktum at jeg nå har passert 10.000 nm på denne langturen med en dobbel ankerdram. Det var kanskje ikke så lurt med tanke på at vi hadde tenkt oss på Tobermory distillery besøk. Men der var det ikke mulig å smake på noe som helst, ei heller få en omvisning, bare kjøpe whisky til den latterlige pris av kr 1.000 – 2.000 pr flaske. Vi fant heller en bar der vi bestilte tre shots av tre ulike Tobermory whisky varianter for å sjekke om dette var bra saker. Men jeg har jo ikke peiling på whisky. Ikke Hans Jacob heller. Ole påstår han kan noe om dette og var ikke spesielt imponert. Uansett endte vi opp med å ikke vite helt hva vi likte best eller minst av dette. Da gikk vi på en annen pub og tok en pils for liksom å komme tilbake til kjente saker.

Forventning snudd til skuffelse

Tobermory gatebilde

 

Whisky tasting - alvorlig sak!

Kirke og fish&chips, Skottland
i et nøtteskall?

Dette ble jo litt mye på en tidlig ettermiddag. Mannskapet sluknet, og jeg satte meg til å skrive blogg i salig stemning og nesten i søvne. Jeg ble så salig trøtt at hodet bikket i tastaturet og da tillot jeg meg en bitteliten power nap før vi spiste en fortreffelig middag med kylling og super fløtesaus, kokkelert av Ole, muligens med noe assistanse fra Hans Jacob.

Dere får ikke premie for å gjette at det regnet hele natten, men vi sov ganske så bra inntil nabobåten skulle dra ca kl 0600. De snakket et uforståelig språk og brukte mye tid på å diskutere hvordan de skulle komme seg av gårde. Men de kom seg ut og bort og vekk og freden senket seg atter over en stemningsfull morgen på bryggen. Mandag ble en aldeles nydelig dag med sol og finfin vestavind. Herlig kryss ut fjorden til Pt of Ardnamurchan som er Storbritannias vestligste punkt på fastlandet. Minner litt om Stad på veien ut dit med flatt fjell som stuper ned i havet, men mindre dramatisk helt ytterst der fyret ligger.

Ardnamurchan eller Stad?

Storbritannias vestligste punkt på fastlandet

Ardnamurchan lighthouse

En sjelden solfylt dag på havet

Vi skulle til Loch Moidart østover rett nord for Ardnamurchan halvøya, en liten fjord eller vik som ifølge bergenserne på Nefertiti er en av de fineste uthavnene her omkring. Men vi ombestemte oss og satte kurs nordover mot øyen Rum for bedre å utnytte den fine vinden og det gode været. Det ble en super seilas i 8-9 knop mellom flate Much og dramatiske Eigg opp til Rum der store fjell strekker seg til himmels og visstnok har navn fra vikingkonger, men det har jeg ikke sett i noen pålitelig kilde. Kanskje fake news? Det høyeste fjellet er 812 m.o.h. Langt senere herjet en annen kar her som het Bullough, kanskje fordi han lignet på en bulldog? Han jaget alle som prøvde å komme i land her med sine skytevåpen og da han arvet sin rike far bygget han et slott innerst i bukten her i beste Edwardian stil som ifølge legenden kostet ham halve formuen. Vi kom oss aldri på land for å beskue dette flotte byggverket da det blåste så voldsomt friskt der ute på gjestebøya. Og natten ble jo litt ruskete med mye svai frem og tilbake og uling i masten og regn som tordner på dekk.

Morgenstemning på Rum

 

De har utrolig nok ikke noe distilleri på Rum, men det er kanskje ikke så rart. Den skumle Bullough hadde vel ikke penger igjen til å starte noe destilleri og dessuten hadde han jo ingen kunder siden de som kunne vært kunder ble jaget bort før de kom på land.  Det bor fortsatt nesten ingen her på denne store øyen. Folk og fe er skremt bort for alltid ser det ut til. 

Tirsdag fortsatte vinden og vi bestemte oss for å seile til Maillag, en liten by på fastlandet på kanten av havet med en havn og marina på jakt etter mat og whisky. Det ble en fin seilas i 7-8 knop med bare halv fokk i vekselvis sol og regn og store bølger i hekken. Hekken? Det er stussen eller baken eller litt mer folkelig, rompa på båten. Og den har vokst mye med årene. I gode gamle dager var den smal og spenstig. På nyere båter er den svært så bred og plump. Med bred hekk, eller rompe om du vil, blir det mer hiv og rulling i medvind. Til gjengjeld blir det jo mer plass der bak på båten, både ute og inne. Nok om det. 

Vi la om kursen og seilte i fresende fart innover Sound of Sleat syd for øyen Skye til Ilseornsay, en ganske stor og godt beskyttet bukt hvor det var flust med bøyer å henge seg på. Nydelig sted med et lite sjarmerende hotell, Eilean Iarmain, innerst i bukten. Og ganske så rolig, som om værgudene forstår at dette idylliske stedet krever stillhet og ro. Vi lårer dingyen, setter på motoren og setter kust mot hotellet. Neppe noe whisky distilleri her, men vi håpet på å finne noe mat.  Vi har ikke så mye igjen om bord. Vi fant ikke matbutikk, dvs den ligger 2-3 km unna og var stengt for dagen. 

En fot i bakken eller en fot på havet

De vet å promotere sin whisky

Ilseornsa havn

Hotel Eilean Iarmain

Vakkert her i Ilseornsay - Bijou i sentrum

Et fyr til beskuelse

Men på dette sjarmerende lille hotellet fant vi til vår store glede en whiskybutikk som solgte områdets lokale whisky, PoitDhubh.  Så da smakte vi litt på whiskyen hennes og hun sjarmerte oss til å kjøpe en flaske som endatil var langt rimeligere enn tilbudene i Tobermory. Kanskje ikke så fin, men vi whisky amatører syns den smakte bedre. Endelig har vi greid å kjøpe en flaske av dette brune greiene, men vi har fortsatt til gode å se det hellige indre av et distilleri. Det får bli til en senere anledning. 

Rundt hjørnet fra whiskybutikken fant vi en trivelig hotellpub, Bar am Praban, og der fikk vi både pils og mat. Fortreffelig. Så skyndte vi oss ut på Bijou igjen i god tid før lavvann. For da blir det visst tørt ved hotellbryggen og langt utover bukten.  Det er jo litt dumt å gå i mudder, tang og tare tilbake til Bijou bærende på en tung dingy.

Det var så trivelig her på Isleornsay at vi ble en ekstra dag. Vi ventet på litt høyere vann og dro inn til land med dingy og la i vei mot matbutikken langt inne på vidda. Nåja, vidda var kanskje å dra det litt langt, men terrenget minner litt om høye sletter i Norge, f.eks. Hardangervidda selv om alt her er irrende grønt og frodig og alt der er brun mose/lyng og gråstein. Og på de høyeste fjelltoppene her glitrer det i nysnø. Nysnø i juni!!! Jeg forstår nå hvorfor vikingene kalte det høyeste fjellet på Isle of Man for Snefell. Som dere sikkert skjønner betyr snefell på vikingspråket snøfjell på norsk. Nok om det. Vi fikk tak i det viktigste, brød, pålegg et par middager og en flaske rødvin på denne kombinerte handlebutikken/veikroen in the middle of nowhere.  En kaffe og kake ble det også.

På vei til butikken "in the middle of nowhere" og nysnø på toppene

Etter denne 5 km lange turen langs veien måtte vi ha en pils på den hyggelige puben og der ble vi fristet til å glemme innkjøpt mat og heller bestille sjøkreps til middag. Og det ble seks store sjøkreps perfekt kokt med aioli brød og salat og en bra vin til.  Veldig godt. Det var nesten tomt på puben da vi kom dit, men ganske så fullt og livlig da vi dro. Typisk engelsk/skotsk pub attpåtil med godt kjøkken og med god stemning.  Aldeles strålende. Tilbake på båten feiret vi dette med noen runder amerikaner som skipperen vant, men mannskapet har lovet hevn.

 

Vår favoritt pub på hotellet

Fantastisk gode sjøkreps her

På tur - aldri sur

Dette innlegget ser ut til å bli for langt frem til søndag. Så da stopper jeg her og deler i to. Jeg vil jo ikke kjede dere med altfor lange historier. Resten av denne ukens viderverdigheter kommer kanskje på søndag, 

PS: Vi har ennå ikke smakt på vår nyinnkjøpte whisky, det går mest i vann, melk, juice, øl, vin, aquavit og – av alle ting – Baileys! Og en og annen GT. Resten av denne