Fotmassasje

Da var vi klare for utreise fra gresk farvann. Vi måtte ut av Gouvia Marna innen kl 1400 og klarte det det med et nødskrik. Port Police ga oss 24 timer til å forlate gresk farvann. Det kunne vi fint klart, men vi valgte å stoppe i Ormos Kalami for en bedre middag på The White House og feire at Bijou forlater Hellas etter ca 2 år i disse farvann, skjønt hun har ligget mest på land i disse Corona-tider. Men vi har vært innom mange fine øyer og hatt mange fine opplevelser i Cykladene, det Saroniske hav og det Joniske hav på vestsiden. Vi er blitt litt hjemmevant med Hellas og vil sikkert savne båtlivet her.

For anker ved The White House, O Kalami

Da var vi klare for utreise fra gresk farvann. Vi måtte ut av Gouvia Marina innen kl 1400 og klarte det med et nødskrik. Port Police ga oss 24 timer til å forlate gresk farvann. Det kunne vi fint klart, men vi valgte å stoppe i Ormos Kalami for en bedre middag på The White House og feire at Bijou forlater Hellas etter ca 2 år i disse farvann, skjønt hun har ligget mest på land i disse Corona-tider. Men vi har vært innom mange fine øyer og hatt mange fine opplevelser i Cykladene, det Saroniske hav og det Joniske hav på vestsiden. Vi er blitt litt hjemmevant med Hellas og vil sikkert savne båtlivet her. 

Tirsdag dro vi til Nisos Othoni, den ytterste av øyene nordvest for Corfu og siste stopp i Hellas. Vi sveipet innom Nisos Ekinoussa på veien, bare av nysgjerrighet. På disse øyene står tiden stille og da betyr vel ikke en 24 timers frist så mye? Vi tok en liten tur på land i kveldingen og så ble det middag om bord kokkelert av Njål.

N Ekinoussa

N Othoni

Den 12. mann eller siste katt på Othoni

Onsdag kl 0645 kastet vi loss og satte av sted over havet mot Italia, nærmere bestemt Santa Maria di Leuca, helt nederst på stiletthælen av den italienske foten. Det er vel den eneste delen av denne berømte foten som ser litt stilig ut på kartet. Resten ser jo ut som en klumpfot.  Vi la oss til på den offentlige bryggen, nær Guardia Costiere kontoret som håndterer innreise på egen kjøl.

Hos Guardia Costiere 

Guardia Costiere hos oss

Det ble en bemerkelsesverdig opplevelse med innføring for hånd av den samme informasjon om båt og mannskap i tre store kataloger, utstedelse av ankomst og avreise dokumenter med et antall stempler og signaturer, sjekking av båtens registreringspapirer i skipsregisteret, forsikringsdokumenter, mannskapslisten, vaksine sertifikater etc. De påstod først at vi måtte innom ordinært politi for passkontroll da de hevdet at Norge ikke er med i Schengen. Etter mye frem og tilbake og diverse telefoner kunne de med et stort smil kunngjøre for meg at Norge faktisk er med i Schengen og passkontroll var derfor overflødig.  Takk, sa jeg og nikket høflig. Det tok vel en time, men de har god tid på det kontoret. Det er godt at jeg er en tålmodig sjel og at ikke altfor mange kommer på egen kjøl. Da hadde vi stått i kø her til neste år.

Mussolinis glemte trapp

På vei tilbake til Bijou tok jeg turen innom Mussolinis trapp like ved det store fyret som markerer denne hælen. Som de fleste diktatorer var han opptatt av å bygge monumentale konstruksjoner antagelig for å sikre at han aldri skulle bli glemt. Men den så faktisk litt glemt ut og bra er vel det. Dette er byens eneste attraksjon, men det var ikke så mye å bli imponert over.

Mussolinis engang storslagne trapp

Jeg ble derimot imponert over eller kanskje heller trist over å se et antall svært slitne seilbåter langs med den offentlige bryggen. Alt av verdifullt utstyr var revet ut og sikkert solgt og det fløt søppel og filler i cockpit. Dette er båter som smuglere har stjålet for å frakte flyktninger fra Hellas eller Albania til Italia. Smuglerne tar dem over havet om natten omtrent der vi har seilt og forlater dem utenfor kysten her og stikker tilbake i sin hurtiggående RIB eller lignende før Guardia Finanza dukker opp. Så må Guardia Finanza taue seilbåten inn med alle flyktningene og ta hånd om dem. Litt spooky å ligge her med Bijou, men det var trygt nok ifølge våre venner i Guardia Costiere. 

Fokkeslasken i arbeid

Natten forløp uten dramatikk. Verken kartplotter, anker, VHF eller badebuksen min ble stjålet. Vi startet det lengste dagstrekket på 70nm til Crotone i 06-tiden. Her snakker vi om fotsålen og denne italienske damen har ikke plattfot, men en usedvanlig høy og fint buet fotsåle. Det var en deilig bris på sjøen, men ikke nok til å gi Bijou tilstrekkelig fart. Det ble mye motor og seil med 3 m/s fra nord, etter hvert dreide vinden til sør og styrket seg til 4-5 m/s, nok til at vi fikk fin seilas opptil 7 knop de siste par timer før vi «landet» kl 1800. Det blir lange dager på sjøen, men med en god bok og litt poleringsutstyr flyr tiden.

Hera Lucinia, en av fire gassplattformer utenfor Crotone

Ny dag, nye muligheter. Med store forventninger om mulig god vind nedover den lange tåballen setter vi seil med to rev utenfor gassplattformen Hera Lacinia. Tåballen er en ømtålelig del av foten. Her kan det gjøre vondt hvis man går for langt eller seiler for hardt. Etter en times tid med seil og motor blir det plutselig 5-6 m/s og vi velsignes med en skarp kryss i flere timer. Herlig å få en skikkelig seilas etter så mange dager med svake vinder. Men vinden er ustabil og skifter fra nesten vindstille til 8 m/s på et øyeblikk. Vi banker i vei i tidvis krapp sjø. Må føles som elektro massasje for den stakkars italienske foten. Etter 63nm kommer vi omsider til Marina della Grazie i Rocella Ionica og får plass longside. Det skal blåse heftig hele natten, men vi ligger fint her. 

Selvkokt krabbe

Etter en fortreffelig selvkokt krabbe som Njål ikke engang vil smake på, blir det pizza på marinaens restaurant. Vi droppet meterpizza som stedet er berømt for siden vi bare er to mann hvorav en er stinn av krabbe. 

Corona pizza i Marina della Grazie, Rocella Ionica

Ha en aldeles god natt alle sammen.  

Lykke og nye utfordringer i skjønn forening

Endelig kom vinden jeg har ventet på en hel uke. Zevz må ha hørt mine bønner og blåste sin edder og galle utover det Joniske hav. Så snart Customs og Port Police hadde gitt meg «the green light» og utstedt min nye Transit Log dro jeg avgårde sånn ca kl 16.

Jeg fikk vind så det holder rett utenfor Preveza og fikk opp seilene i en fart. Lykken var stor, men den varer som kjent ikke evig. I dette tilfellet kanskje en time.  Da smalt det skarpt og høyt, omtrent som et pistolskudd. Seisingen i forseilskjøtet røk tvert!! Seilet blafret vilt og skjøtet, som går opp og inn i masten, føk til værs. Da er gode råd dyrebare!

Først måtte jeg opp i masten et stykke for å hente ned skjøtet og sikre det. Forsvinner det inn i masten er løpet kjørt. Så var det å finne en løsning for å kunne seile videre med forseilet. Å seile uten forseil blir som å kjøre bil med nød-dekk på norske fjellveier. Jeg tok genoaskjøtet, dro det frem i baugen, klamret meg til forstaget og klatret litt opp på pullpiten (rekkverket som står montert helt foran for den uinnvidde) og fikk skjøtet festet i forseilet.  Med mye vind og bølger ble det litt utfordrende for en med ett og et halvt bein, etter hvert bananpølse rundt magen og armer som minner mest om strutselegger. Men det gikk! Så var det å rulle ut seilet igjen og montere det himmelfarne skjøte på nytt, denne gangen med et vanlig skjøtestikk, ingen seising som tar evigheter å lage. Mine seisinger stoler jeg dessuten ikke på lenger. Da var alt klart for en fantastisk fin seilas oppover fjorden, rundt 7 knop i fin stabil vind og etter hvert mindre bølger. Lykken var gjenskapt. Det begynte dramatisk, men endte i ren lykkerus!

Pargas

    Litt skarp vindretning tvang meg mot land og da       ble målet for dagen Pargas istedenfor Paxoi. Like     greit det, har snart klippekort på Paxoi.                          Fastlandskysten har også mange fine steder å by           på. Jeg kom frem like før svarte natten kom og             fikk ikke sett noe særlig. Det ble bare en rask               «Erter, kjøtt og flesk»-boks fra nødproviantlageret       til middag. Den har ligget i kjølsvinet i årevis og        rullet omtrent like mye som Linie aquaviten frem        og tilbake til/fra Australia og smakte helt            fortreffelig. Ved avreise neste morgen kunne jeg se      at dette var et spektakulært sted. Men akk, det får        så være. Jeg måtte videre til Corfu Town og plukke      opp Njål som lander en gang utpå dagen. Zevz gikk lei og vinden forsvant så det ble motor hele veien til NAOK bay ved Corfu Town, rett under den spektakulære borgen ytterst mot Corfu stredet.

Njål ankom utpå ettermiddagen og det var stas å få besøk. Med 35 grader i luften og 25 grader i sjøen ble det veldig fort et bad og litt aperitiff før vi dro ut i byen for å finne middag. Det var mye liv i byen, skulle tro de aldri har sett en coronavirus her.  På klubbhuset i NAOK Marina som vi må gjennom for å komme tilbake til Bijou, var det fullt trøkk. Men vi lot oss ikke friste av all verdens greske fristelser, fant jolla og dro «hjem» til Bijou.

NAOK Yacht Club house - før discotid

Nytt og gammelt

Søndag gikk ferden den korte veien, bare ca 7 nm, til Guovia Marina nord for Corfu Town. Flott å putre rundt borgen og forbi Corfu old town. Passerte cruise terminalen med tre cruise skip. Bunkret 200 liter diesel og la oss på svai i Ormos Kommeno for å holde ut varmen, før vi gikk inn i havnen i 18 tiden. Fortsatt kvelende varmt der inne, men kortere tid til solen går ned og svalere luft gjør livet mer behagelig. Vi gjør hva vi kan for å bevare lykken ved dette omstreifende båtliv.

Bare lykke

Lykken blir kortvarig – igjen.  Vi anroper marinaen på VHF som sender sin mann for å vise oss plass og hjelpe med fortøyning når vi bakking inn mot bryggen som er den vanlige måten å «parkere» på overalt i Middelhavet. Det går fint inn til bryggen, fortøyninger akter kommer på plass og Njål fikk en fortøyningsline som ligger på bunnen med feste i bryggen dradd frem på baugen. Jeg setter motoren i gir for å trekke båten lengre ut så Njål kan stramme opp linen i baugen da motoren bråstopper og alarmen hyler.  En annen fortøyningsline midt under båten gikk i propellen. Hva gjorde den der? Og hvorfor lå den ikke på bunnen? Vi var anvist en plass som ikke passet for en båt på Bijou’s størrelse.

Da var gode råd dyrebare igjen! Nå var det jo fint at vi var to ombord. Vi lå ikke så bra, men fikk sikret båten. Marinamannen var til liten hjelp. Jeg bannet og svertet og krevde at marinaen måtte skaffe en dykker som kan skjære oss løs. Motoren står i gir og kan ikke startes. Vi er bastet og bundet, så nær en båtarrest en kan komme!! Vi kommer ingen vei før dette er løst. Tenke seg til at det skulle skje, jeg som har brukt en hel uke på skytteltrafikk opp og ned og opp igjen mellom Preveza, Corfu, Sarande,  Preveza og Corfu igjen, nettopp å unngå risiko for moms krav og mulig båt arrest.

Men vi depper ikke, kommer oss på land, spiser middag på bryggen i havnen og legger oss. Så får vi se hva dagen i dag kan bringe.