Fink Island, sinte guder og tid for short-hand seiling

Katapola

Amorgos, en av de største øyene i Cycladene, var en spennende øy med vill og vakker natur og langt utenfor strømmen av charter turister. Vinden løyet og siste natt i Katapola ble ganske så rolig og fin etter svært så god middag på Youkali som hadde åpent siste kveld for sesongen – fullt hus. 

Folk starter tidlig og allerede kl 10 lørdag var vi nesten eneste båt igjen på havnen. Vi følger på og setter seil med retning Skhinousa eller Fink Island og har en super seilas i lett motvind helt frem dit, ca 25nm på 4 timer.

Fink Island

"Ny" taverna på Fink Island

Det var morsomt å komme inn i bukten her igjen etter 33 år og et av høydepunktene på turen i 1986.  Den gang var det en ganske så stor, men tom brygge, ingen eller svært få hus i bukten og en kjerrevei oppover lia til et hus der vi, en gjeng på 12 lystige seilere, fikk et helstøpt gresk måltid kokkelert av gamlemor i huset etterfulgt av et improvisert zorba-kurs av gubben/husverten.  Det har jo skjedd litt her siden den gang. Bryggen er den samme tomme store plassen, kanskje utvidet litt. Det ligger et slags boutique hotell og en sjarmerende taverna litt innenfor bryggen og veien oppover lia er kraftig oppgradert med flott spaservei opp til byen Mirsini, en by jeg ikke kan huske.  Men den var nok der den gang også. Huset med gamlemor og gubben fant jeg ikke, men de to har kanskje tatt kvelden for godt.

Unge Fink Islandere

Unge Fink Islandere

Fink Island monument

Bryggen på Fink Island

Grei hund ved nabobordet

Et glass på Fink Island taverna

Gourmet måltid ombord

Det ble en del svell og rull på natten, men det får vi ta med et pent lite grynt på et sånt minneverdig sted. Vi jobber hardt med døgnrytmen og kommer oss av sted så vidt over 9 etter morgenkaffe, deilig morgenbad og før frokost. Apropos frokost, her går det i knekkebrød og vann og kanskje et egg. Det kan jo hende dere tror vi spiser oss tykkere enn Bijou, men det prøver vi etter fattig evne å unngå. Forleden dag tok vi attpåtil brun lapskaus på boks til lunch om bord. Vi mangler jo norsk flatbrød, men det smakte likevel eksotisk og himmelsk mellom all denne greske maten som absolutt er mye bedre enn for 30 år siden, men litt ensformig/mye det samme overalt.   

Monsterferge på vei til Naxos

Vinden dreier nordover og vi fortsetter vår ferd i lett motvind opp til Naxos City på nordvestkysten av Naxos, den største av øyene i Cykladene.  Litt festlig at de kaller byen med ca 6.000 innbyggere for Naxos City. Det er omtrent så mange du får plass til i en bitteliten skyskraper på Manhattan i New Your City.

Naxos City

Naxos City og Mount Zevz

Det er ikke mye som ligner på New York her – heldigvis, men de har noe annet som er høyt. Zevz Mountain ruver godt her bak byen og påstås å være enten 999 moh eller 1004 moh. Det kommer an på hvilket kart du ser på. Over eller under 1000 m får så være, Zevs var gudenes konge i antikken og gud for himmel og torden. Han var også kjent for sine mange erotiske sidesprang og tilsammen hadde han minst 12 barn, litt av en kar denne Zevz som visstnok ble født i en hule langt opp i fjellveggen på Zevz Mountain. Det blir kanskje litt som å si at julenissen er helt sikkert fra Røros, men ok.

Zevz regn i Naxos City

Paraply-tur

Ved Apollo tempelet

Den gode Zevz likte nok ikke at vi tviler på stedet for hans opprinnelse, mandag til tirsdag utløste han et kraftig lyn og tordenvær med massevis av regn som han til og med klarte å få inn i Bijou via et par åpne luker. Vi gikk tur i gamlebyen, nye byen og ut til Apollo tempel-ruinene mandag med paraply! Vi er ikke vant til sånt her nede og syntes det var veldig artig og forfriskende. 

Store Dionysos og en helt vanlig kar

Tirsdag og onsdag leide vi bil og kjørte rundt på øya, hilste på en annen gud - Dionysos, gikk fine fjellturer til Routsonas Waterfall og til topps på Zevz Mountain for liksom å vise gudenes konge at vi ikke lar oss stoppe av litt uvær. 

Dionysos er stor, hele 10,5m lang og veier 80 tonn. Han ble aldri laget helt ferdig stakkars og ligger der litt bortgjemt og bortglemt, som han har gjort siden ca 500 BC. Det er ganske lenge å ligge stille, ikke så rart at han er blitt svært så stiv i skrotten. 

Det ble tid til lunch i Koronos, en ufattelig stille og død liten fjellby, men med et utrolig koselig lite torg med en kjempehyggelig taverna-vertinne, utmerket mat og drikke og en veldig sulten liten katt.

Turen til Routsonas Warterfall gikk nedover en vakker dal, men fossen var ikke akkurat som Vøringsfossen. Så vidt litt vann som piplet ned en liten skrent. Vi får trøste oss med at det ga fin trim til stillesittende båtfolk. 

"Vøringsfossen" til venstre

 

Hvem ser de på?

Det var en litt strabasiøs tur opp på Zevz Mountain i svært bratt og ulendt terreng fordi vi ville gå via Zevz hule der oppe i fjellskrenten. Omtrent som opp og ned Eimeskaret på Hallingskarvet. Og jammen var det ikke en hule der, en stor hule, minst 50 meter dyp, veldig mørk og veldig fuktig. Men ingen Zevz.

Fitoli town med Mount Zevz bak

Halvveis oppe

Veldig bratt opp dit

På toppen

Stupbratt ned i sydvest

Sprek fyr

Flott fyr

Liten fyr

Fortsatt i Zevz hule

I Zevz hule

Vi avslutter bilturen med et bad på Agio Prokopis, kåret av Lonely Planet til en av Europas beste strender. Stranden var fin og badet var deilig, men stedet fortjener slett ikke den betegnelsen. 

Badeengel på Agio Prokopis

Naxos er en flott øy og selv om det er mye charter trafikk hit, preger det øya i mindre grad enn f eks Mykonos som er helt ødelagt og svinedyr.   Det sies at Santorini også er ødelagt og svinedyrt. Ingen grekere drar dit ifølge en kypriotisk dame Grete traff på i dag, selv med flybilletter til 4 Euro.

Apropos Santorini som vi skulle til. Det blir det ikke noe av og det skyldes hverken charterturister eller dyre priser. Værprognosene viste kraftig vind i helgen da Grete skulle fly hjem derfra. Vi hadde planer om å legge båten på Ios og ta ferge dit ned og være der et par dager, men tør ikke forlate båten flere dager ved slike vindforhold uten at den ligger i god marina og det finnes ikke her omkring. Så det ble til at hun dro hjem i dag fra Naxos, mens været er rolig og fint og alle ferger går. Og da er kapteinen plutselig alene om bord. 

Vi har hatt mange fine uker på og mellom øyene her i Egeerhavet selv om Grete ble satt litt ut av dårlig rygg en periode. Men nå skal hun på helseopphold i to uker i Italia og da blir hun sikkert myk og fin som en godt kokt spaghetti. Herlig dame! Det blir litt stusselig ombord uten hennes selskap, men jeg må venne meg til det og øve meg på solo-seilas eller "short-hand" som det så fint heter på fagspråket. Short-hand?? Korte armer liksom? Underlige utrykk funnet på av disse finurlige engelskmennene som ikke helt vet i hvilket skap de skal stå eller komme ut fra nå i disse Brexit-tider. 

Avskjedsfrokost ombord

Jeg er vel preget av at Grete dro i dag, for jeg glemte helt å handle middagsmat (ferskvarer) før jeg stakk til sjøs. Frokost mat har jeg plenty. Det blir nok mye uthavn på meg kommende uke før Charles og Håkon kommer meg til unnsetning på Milos, så kanskje jeg må leve på lapskaus og trøndersodd og rett-i-koppen supper til neste fredag? Vi får se hva jeg kan få tak i etterhvert.  

På vei til monsterfergen

Turen hit til Aliki syd på Paros i dag gikk i alle fall fint med fulle seil i slak vind. Ligger for anker i en stor bukt med to andre båter. Jeg får kanskje ro bort dit og tigge litt middag?

Vendepunkt

Da har vi vendt snuten vestover igjen. Lenger øst enn vi var sist uke, 27 grader Øst, kommer vi ikke på denne Middelhavs-ekspedisjonen. Vi har seilt ca 5.100 nautiske mil fra Oslo og dersom kloden ikke har lagt på seg, blir det vel omtrent det samme tilbake. Det blir sånn ca halve jorden rundt ved ekvator. Jeg drømte en gang om en jordomseiling, det får bli med en halv en!

I skrivende stund ligger vi for anker mutt putt alene i en svært mørk og trang «fjord», Vlikhada Bay her på Amargos med 700m høye fjell på alle kanter. Nåja, ikke der vi kom inn fra havet da, en åpning på ca 75m.  Innerst inne en liten strand og bak der går en revne gjennom fjellet, som et gedigent øksehugg – flere hundre meter dypt. Jeg tok jolla inn på stranden og vandret litt innover til der fjellet reiste seg. I en liten hule lå det en del beinrester.  Sikkert fra en geit, men like fullt litt spooky her. Før solen gikk var det et utrolig dramatisk skue her fra båten, nå er det bekmørkt, veldig stille og litt skummelt. Men inne er det stearinlys og svært så koselig.

Muslim eller ryggstrekk?

Mandag seilte vi i fin vind til Nisos Livitha, en liten og forholdsvis flat øy, midt mellom The Dodecanese øyene langs Tyrkias kyst og Cykladene lenger vest.  Det bor kun en familie der og hva lever de av? En taverna! Og det har de gjort i 7 generasjoner hevder Manolis, en ifølge Grete meget kjekk greker som antagelig er familiens overhode. Han og broren driver tavernaen med god hjelp av mor som kokkelerer det beste vi har fått av gresk mat noe sted. Hun må også stelle far som ble rammet av slag og sitter og jamrer seg på kjøkkenet. Ca 10 båter har funnet veien hit og mannskapet på minst halvparten av dem har funnet stien opp til Manolis & co. ca 10 minutter unna den eneste og veldig fine og lune uthavnen på øya. Det blir riktig så lystelig der etter hvert og vi blir invitert til night cup hos et sveitsisk par på en nabobåt. De har «emigrert» fra Zurich og bor hele året på sin båt her i Middelhavet.

N Livitha

Tirsdag blir det motor hele veien til Amargos på flatt hav til nevnte Vlikhada Bay. Det var egentlig ikke meningen å overnatte der, men stedet var så utrolig spesielt og havet så flatt og da ble det bare sånn.

Mot Amargos

Vlikhada Bay

Egialis Bay

Onsdag dro vi langs en spektakulær kyst inn til Egialis Bay hvor vi ankrer opp, tar jolla inn på kaien og går en superfin 4-timers tur på god sti og innom to nydelige små fjellandsbyer, Lagada og Tholaria, treffer på et hyggelig esel som setter stor pris på kjeksene våre og et fransk par som synes vi er gale som har seilt helt ned hit fra Oslo. Vi fortsetter på ettermiddagen til Katapola, fergehavnen her på Amargos. Havnen er liten og helt full så vi ankrer opp bortenfor og ligger fint og stille der på natten sammen med et par andre sent ankomne båter.
















Torsdag morgen får vi plass i havnen, leier en scooter og kjører opp til Hora på toppen av fjellryggen som går langs hele øya.  Det er merkbart kjøligere der oppe. Det bor bare ca 2.000 mennesker på Amargos og hovedstaden Hora er en søvnig liten plass, men utrolig pittoresk og vakkert der. Vi drar innom det helt spesielt beliggende klosteret Panagia Chozoviotizza som er et ganske stort nonnekloster bygget rett inn i og midt på en 700 meter nesten loddrett fjellvegg ut mot havet. Vi slipper dessverre ikke inn da vi har shorts på oss. De loddrette nonnene tåler nok ikke synet av mine lekre legger. De hadde vel dånt (Bergensk for besvimt) og ramlet rett ned i avgrunnen der han med horn i pannen som vi ikke liker, holder til. Skjønt ramler man ned fra dette klosteret havner man egentlig i paradis for vannet der under fjellskrenten er så klart og grønt at selv en fargeblind person ville bli over seg av begeistring.

Hora

Panagia Chozoviotissa

Helvete eller paradis?

Gretes nye venn

Vi fortsetter sydover på jakt etter et lunch sted, men de små bygdene tilsynelatende uten folk har knapt en taverna. Til slutt finner vi en flott liten perle på en knaus like over Mouros Beach. Der treffer vi på et tysk par med en smilende ett-åring som sjarmerer Grete i senk og da blir det en veldig lang lunch.

På natten blåser det opp og det blir mye styr i havnen med båter som sliter med ankerfeste. Vi har bra feste, men med to-tre båter i lo som dytter på oss i de sterke vindkastene blir det tungt for Bijou også. Hekken vår ligger helt inn på kaien, heldigvis med store og gode fendere mellom skrog og betongen. Vi har en fransk båt i le på babord side. De gir, som franskmenn flest, litt blaffen. I lo, på styrbord side har vi et svensk par som er opptatt av alt mulig og ordner og styrer gjennom natten. Bortenfor svenskene har vi en gresk båt uten ankerfeste. De har gitt opp og alle sitter i cockpit gjennom natten og lurer vel på om de skal ta en ouzo. Vi får heist jolla og motor på dekk før den går rundt en gang til og sover noen timer mellom slagene.

I dag skulle vi egentlig til Nisos Skhinousa rett syd for Naxos, bedre kjent som Fink Island for de av dere som husker seilturen i disse farvann i 1986. Men det blåser for mye og vi ligger værfast her på Amorgos. Til og med hurtigfergene er innstilt i dag. Vi tør ikke forlate Bijou og går derfor tur på omgang. Nå er Grete ute og lufter sine ben, etterpå skal jeg. Det ser ut som det skal vare et par dager til så da blir vi vel her og må droppe Naxos og Paros på vår vei til Ios. Bare å smøre seg med tålmodighet ………. og solkrem. Skjønt solen har vi ikke sett i dag, første helgrå dag siden vi dro hjemmefra.  Så da holder det med tålmodighet.