Vendepunkt

Da har vi vendt snuten vestover igjen. Lenger øst enn vi var sist uke, 27 grader Øst, kommer vi ikke på denne Middelhavs-ekspedisjonen. Vi har seilt ca 5.100 nautiske mil fra Oslo og dersom kloden ikke har lagt på seg, blir det vel omtrent det samme tilbake. Det blir sånn ca halve jorden rundt ved ekvator. Jeg drømte en gang om en jordomseiling, det får bli med en halv en!

I skrivende stund ligger vi for anker mutt putt alene i en svært mørk og trang «fjord», Vlikhada Bay her på Amargos med 700m høye fjell på alle kanter. Nåja, ikke der vi kom inn fra havet da, en åpning på ca 75m.  Innerst inne en liten strand og bak der går en revne gjennom fjellet, som et gedigent øksehugg – flere hundre meter dypt. Jeg tok jolla inn på stranden og vandret litt innover til der fjellet reiste seg. I en liten hule lå det en del beinrester.  Sikkert fra en geit, men like fullt litt spooky her. Før solen gikk var det et utrolig dramatisk skue her fra båten, nå er det bekmørkt, veldig stille og litt skummelt. Men inne er det stearinlys og svært så koselig.

Muslim eller ryggstrekk?

Mandag seilte vi i fin vind til Nisos Livitha, en liten og forholdsvis flat øy, midt mellom The Dodecanese øyene langs Tyrkias kyst og Cykladene lenger vest.  Det bor kun en familie der og hva lever de av? En taverna! Og det har de gjort i 7 generasjoner hevder Manolis, en ifølge Grete meget kjekk greker som antagelig er familiens overhode. Han og broren driver tavernaen med god hjelp av mor som kokkelerer det beste vi har fått av gresk mat noe sted. Hun må også stelle far som ble rammet av slag og sitter og jamrer seg på kjøkkenet. Ca 10 båter har funnet veien hit og mannskapet på minst halvparten av dem har funnet stien opp til Manolis & co. ca 10 minutter unna den eneste og veldig fine og lune uthavnen på øya. Det blir riktig så lystelig der etter hvert og vi blir invitert til night cup hos et sveitsisk par på en nabobåt. De har «emigrert» fra Zurich og bor hele året på sin båt her i Middelhavet.

N Livitha

Tirsdag blir det motor hele veien til Amargos på flatt hav til nevnte Vlikhada Bay. Det var egentlig ikke meningen å overnatte der, men stedet var så utrolig spesielt og havet så flatt og da ble det bare sånn.

Mot Amargos

Vlikhada Bay

Egialis Bay

Onsdag dro vi langs en spektakulær kyst inn til Egialis Bay hvor vi ankrer opp, tar jolla inn på kaien og går en superfin 4-timers tur på god sti og innom to nydelige små fjellandsbyer, Lagada og Tholaria, treffer på et hyggelig esel som setter stor pris på kjeksene våre og et fransk par som synes vi er gale som har seilt helt ned hit fra Oslo. Vi fortsetter på ettermiddagen til Katapola, fergehavnen her på Amargos. Havnen er liten og helt full så vi ankrer opp bortenfor og ligger fint og stille der på natten sammen med et par andre sent ankomne båter.
















Torsdag morgen får vi plass i havnen, leier en scooter og kjører opp til Hora på toppen av fjellryggen som går langs hele øya.  Det er merkbart kjøligere der oppe. Det bor bare ca 2.000 mennesker på Amargos og hovedstaden Hora er en søvnig liten plass, men utrolig pittoresk og vakkert der. Vi drar innom det helt spesielt beliggende klosteret Panagia Chozoviotizza som er et ganske stort nonnekloster bygget rett inn i og midt på en 700 meter nesten loddrett fjellvegg ut mot havet. Vi slipper dessverre ikke inn da vi har shorts på oss. De loddrette nonnene tåler nok ikke synet av mine lekre legger. De hadde vel dånt (Bergensk for besvimt) og ramlet rett ned i avgrunnen der han med horn i pannen som vi ikke liker, holder til. Skjønt ramler man ned fra dette klosteret havner man egentlig i paradis for vannet der under fjellskrenten er så klart og grønt at selv en fargeblind person ville bli over seg av begeistring.

Hora

Panagia Chozoviotissa

Helvete eller paradis?

Gretes nye venn

Vi fortsetter sydover på jakt etter et lunch sted, men de små bygdene tilsynelatende uten folk har knapt en taverna. Til slutt finner vi en flott liten perle på en knaus like over Mouros Beach. Der treffer vi på et tysk par med en smilende ett-åring som sjarmerer Grete i senk og da blir det en veldig lang lunch.

På natten blåser det opp og det blir mye styr i havnen med båter som sliter med ankerfeste. Vi har bra feste, men med to-tre båter i lo som dytter på oss i de sterke vindkastene blir det tungt for Bijou også. Hekken vår ligger helt inn på kaien, heldigvis med store og gode fendere mellom skrog og betongen. Vi har en fransk båt i le på babord side. De gir, som franskmenn flest, litt blaffen. I lo, på styrbord side har vi et svensk par som er opptatt av alt mulig og ordner og styrer gjennom natten. Bortenfor svenskene har vi en gresk båt uten ankerfeste. De har gitt opp og alle sitter i cockpit gjennom natten og lurer vel på om de skal ta en ouzo. Vi får heist jolla og motor på dekk før den går rundt en gang til og sover noen timer mellom slagene.

I dag skulle vi egentlig til Nisos Skhinousa rett syd for Naxos, bedre kjent som Fink Island for de av dere som husker seilturen i disse farvann i 1986. Men det blåser for mye og vi ligger værfast her på Amorgos. Til og med hurtigfergene er innstilt i dag. Vi tør ikke forlate Bijou og går derfor tur på omgang. Nå er Grete ute og lufter sine ben, etterpå skal jeg. Det ser ut som det skal vare et par dager til så da blir vi vel her og må droppe Naxos og Paros på vår vei til Ios. Bare å smøre seg med tålmodighet ………. og solkrem. Skjønt solen har vi ikke sett i dag, første helgrå dag siden vi dro hjemmefra.  Så da holder det med tålmodighet.