NATTEN TAR OSS

Det begynte dårlig, men endte godt - mitt tre dagers opphold i Milford Haven.  Først måtte jeg flytte Bijou til en annen plass og da oppdaget jeg at autopilot styreenheten vår «død» for andre gang. Jeg øynet håp da Raymarine har en forhandler i havnen. Men damen på kontoret der sa de ikke hadde tid til å hjelpe meg før uken etter. Jeg ba på mine knær så høflig jeg kunne til damen og all verdens maritime guder. Hun ble litt rørt og skrev meg opp aller nådigst på en «venteliste». Så skulle jeg vaske tøy, men vaskemaskinene i marinaen var ute av drift og et vaskeri i nærheten kunne ikke levere tilbake før om en uke. Så skulle jeg fylle vanntankene, men vannanlegget på bryggen der jeg lå var lekk og stengt av. For å trøste meg selv gikk jeg for å spise lunch på en kafe i havnen og bestilte en pizza som kanskje var enda mer smakløs enn en Grandiosa. Sukk!

Hanne Sofie

Vi drar fra Milford Haven kl 2300

Men lykken står den heldige bi. En mann fra Raymarine dukket opp onsdag og vekket den døde til live. To ganger gjenoppstått er mer enn hva Jesus kan vise til. Vaskemaskinen kom i gang og møkkatøyet ble skinnende rent. Til og med vannlekkasjen ble fikset og de edle dråper som burde vært fylt på eikefat havnet der de skulle, i to store plast tanker ombord. Alt dette positive måtte feires med en ny lunch på et annet sted på brygga og den smakte fortreffelig. Som om ikke dette var nok, ankom mannskapet, Hanne Sofie, Asle Jon og Eric, akkurat som planlagt torsdag ettermiddag/kveld. Det feires med middag på samme sted, Martha’s Vineyard, men uten champis, vin eller øl. Jøss! Kapteinen har funnet ut, etter nok en runde med elementær matte for å finne den best mulige tid å krysse over til Irland, at vi skal dra samme kveld og proklamerer avgang kl 23.

Eric nyter soloppgang i Irskesjøen

Og sånn ble det til at vi dro ut kl 23 i stummende mørke og tråklet oss gjennom alle LNG-anleggene og utallige røde og grønne og hvite lykter ut fjorden. Vi forventet turbulente forhold i havgapet der medstrøm fra fjorden møter medstrøm fra Bristol Bay og bølger og vind tvert imot og inn fra havet. Og sånn ble det. Etter et par timer med skvalpesjø og ny kurs nordvestover og noen timer til på denne kursen demper sjøen seg mens vinden fra vest holder stand. Da setter vi seil. Det er ingen lett sak i stupmørke, men alt går jo for den som vil. Vi seiler friskt inn i soloppgangen i øst og feirer en ny dag med deilig frokost.  Vinden dør ut i 12-tiden                                                                                    og det blir neppe noen gjenoppstandelse her ifølge                                                                                        prognosene.

Eric, Hanne Sofie, Asle Jon

Mannskap i arbeid

                                         

Bytter til irsk gjesteflagg

                                          

Inn  kanalen til Arklow

Arklow Marina - kanalbryggen

På vei til byen

Vi kommer omsider frem til Arklow på ettermiddagen som planlagt der en høyrøstet, rappskjefta og gestikulerende havnesjef anviser oss en plass utenpå en gammel og litt sliten seilbåt med det litt upassende navnet Dreamway i kanalen som går inn til byen. Denne delen av marinaen består av en drøyt hundre meter lang pontoon langs kanalbredden. Eric oppdager at en bolt som fester storseilet til en tralle som glir opp og ned i masten når vi heiser eller tar ned storseilet, er borte. Ved nærmere ettersyn ser vi at boltene på alle de andre 4 trallene har skrudd seg delvis ut. Helt nytt seil levert fra Gran Seil!! Dette er ikke bra. Det blir jo omtrent som å miste buksa på åpen gate, men Atle Jon spretter opp i masten og får skrudd boltene fast.

Arklow town

The Old Ship Inn

Det blir en tur inn til byen på kvelden med hyggelig og velfortjent middag på The Old Ship Inn, en typisk irsk pub med mye folk og høy stemning….og sport på TV. Vi hadde egentlig tenkt oss videre til Greystones på lørdag, men der er det fullt i marinaen pga en regatta i helgen. Så da blir vi her en ekstra dag. En smørblid serveringsdame på The Old Ship Inn, Bernie, sjarmerer oss og vi bestiller bord til lørdagskvelden med live musikk. Vi avslutter dagen med en night cup om bord til spennende tre siste hull for golf fantomet Hovland i FedEx cup der han leder. 

Ekstradagen her i Arklow bruker vi til å få oss registret ut av England på UK Government sin hjemmeside for inn- og utreisende til England, en slags digitalisert og selvstyrt passkontroll, og handle litt mat og drikke og tur gjennom byen og i skogen bak byen. Asle Jon er forfremmet fra 1. fender til fokkeslask etter sin første tur i seilbåt og attpåtil nattseilas, men han er også ingeniør og svært så nevenyttig. Han får i oppdrag å finne nye bolter til seiltrallene. Havnesjefen kjører han og Hanne Sofie til utstyrsbutikken i sin gromme MB AMG og der finner han jammen helt like bolter og kjøper noen ekstra – i tilfelle seilet skulle ha flere løse skruer, litt sånn som at noen av oss har løse skruer i hodet. Gran Seil har åpenbart noen løse skruer.  

Tur i skogen

Hippi hest

Hippi hest fans

Men alle løse bolter og skruer blir fort glemt når vi inntar flere aperitiffer om bord akkompagnert til Eric's ganske så velklingende sangstemme før den store pub-kvelden på The Old Ship Inn.  Der er det høy stemning og mye folk fra tidlig kveld og etter ok middag med friterte greier i bøtter og spann får vi selskap av tre damer, en mor med sin datter og visstnok en tante. Datteren går på videregående skole og drikker alkoholfri Guiness, ouissh!! På bordet ved siden av oss sitter de litt tilårskomne gutta fra nabobordet i går, men nå har de med sine damer. 

Danseløver

Asle Jon og Eric 

Etter Irish Coffee dessert spiller bandet The Big Diggers opp med lettere rock og vi tre nordmenn og ene -kvinne bare MÅ danse. Vi drar med oss de tre lokale damene og hoier rundt foran bandet. Hanne Sofie er i slag og danser kontinuerlig. Kapteinen er også i bra slag og danser med mor og datter samtidig. Det er visst ikke helt greia her å danse på pub, så vi gir oss etter hvert og de tre lokale damene takker for seg og drar enten hjem eller til et sted uten nordmenn med danse-skruer i hodet.

Vi skal opp og dra 0700 søndag for å utnytte medstrøm nordover før den snur til motstrøm sydover.  Jeg må innrømme at det var en litt tung start på dagen, men med litt frokost underveis ble det bra etter hvert. og særlig etter en power nap i cockpit. Og så fikk vi seilt litt med Code-seilet i flau vind. Periodevis var vi oppe i 5-6 knop i vannet, som altså bare blir 2-3 knop over grunnen (vi sier ikke bakken om bunnen som er under vann) når motstrømmen setter inn. Men vi har ikke dårlig tid på denne turen opp til Greystones, bare ca 15 nm syd for Dublin og lander der etter ca 7 timer på sjøen og bare 3.8 knop snittfart over grunn.  

Fint driv med Code-seil

Litt trøtte mannskaper dagen derpå

Vi nærmer oss målet for årets seilas, Malahide Marina litt nord for Dublin, bare to korte seile dager igjen.

IRSKESJØEN MED UTFORDRINGER

Ut fra Camaret en stille morgen

Pointe Saint-Mathieu

Vi kom oss opp i halv seks tiden torsdag og satte kurs for Pointe Saint-Mathieu, ytterst på tuppen av fastlandet i Bretagne for å sikre medstrøm gjennom det forholdsvis lange smale og grunne stredet forbi Ile de Morene og Ile d’Ouessant ut mot den engelske kanal.  Vi møtte flere båter som kom den andre veien og det forundret oss. Hvem er så dumme, eller kanskje bare uvitende, at de seiler gjennom dette området i motstrøm? Så, etter et par timer på vei, runder vi flotte Saint-Mathieu med det store hvite fyrtårnet og merker straks at vi stamper i motstrøm. What!!! Jeg kan

regne, men det hjelper ikke å kunne sin matte hvis utgangspunktet er feil. Jeg har regnet på tiden i forhold til høyvann i Brest som jo er ganske nær oss. Men ved ettersyn ser jeg at strømkartet bruker høyvann i Dover som referanse, ikke Brest. Og det er 5-6 timer forskjell! Dust! Idiot! Det hjelper ikke med timing, timimg, timing når jeg er en tulling, tulling, tulling. Svein Tore er stille og tenker vel sitt. Kanskje best ikke å si noe mer om denne flaue kardinalfeilen.

Men heldigvis har vi litt flaks, for motstrømmen denne dagen er bare skarve 3 knop. Så med 6 knop fart i vannet snegler vi oss fremover i ca 3 knop. Det er da noe. Det gjelder å kaste dritten over bord (ikke bokstavelig ment) og ta med seg det positive. Etter noen timer motstrøms kommer vi ut i kanalen hvor strømmen kommer utover kanalen og fra siden på oss. Da får vi etterhvert nok fart til å redusere motorkraften litt for å holde 5 knop som vi ønsker for ikke å nå frem til England før det lysner av dag fredag.

Mye trafikk innover Kanalen

Som om ikke dette var nok er det helt vindstille og dessuten mange tåkebanker ute på havet. Vi seiler mellom to værsystemer med kraftig vind både inne i kanalen og ute i Atlanteren og vi ser på værprognosene at det vil vedvare kanskje hele veien til England. Og sånn ble det, motor hele veien i 24 timer! Dørgende kjedelig, men ikke noe vi kan gjøre med det. Uværet i Atlanteren er ventet å treffe Lands End ca kl 13 fredag og vi vil for all del komme frem før det. Med 5 knop resten av turen skal det gå fint med gode 6 timer margin.

Opp med radarreflektor, UK flagg og customs flagg

Hvilepause på flatt hav

Dette vil vi ikke ha

Eneste spenning på veien er når vi krysser leden med mange store skip på rekke og rad innover kanalen og etter en drøy time til på rekke og rad utover kanalen. Så kommer natten og det blir stupmørkt. Ingen måne. Etter hvert mange fiskebåter som tråler rundt omkring og på kryss og tvers der ute i ingenmannsland. Vi går to timers vakter til rors. Frivakten tilbringes på benken eller dørken i cockpit, men det blir jo ikke så mye søvn der med fullt seilerutstyr inklusive jakke, bukse, vest og lue til lyden av en bråkete, men stødig dieselmotor og litt rulling i perioder. 

Men vi gleder oss over utallige besøk av store og små delfinflokker gjennom natten som leker seg rundt Bijou. En slik gjeng på minst 10-15 delfiner holder følge med oss i ca to timer med fantastisk oppvisning i svømmekunst.  Vi ser jo litt i skimtet fra lanterner og de er helt inne ved båten, titter opp på oss og smiler og kappes om å komme nærmest mulig i akrobatiske hopp og svingmanøvre.  Fantastiske dyr en bare må bli glad i.

Ikke helt som i La Rochelle Marina

Vi ankommer Penzance Bay ca kl 0430 (engelsk tid nå) og kjører et par runder omkring utenfor havnen i tussmørket i påvente av dagslys og kaller etter hvert opp havnekontoret for anvisning av plass. Vi er for stor for marinaen og må legge oss utenpå en fiskebåt i ytre havn som igjen ligger utenpå en fiskerioppsynsbåt. Vi legge på godt med fortøyninger i påvente av uværet. Vi inntar en god frokost og stuper til køys for noen timer på øret.

Newlyn i soloppgang

Det er fortsatt vindstille og ganske fint vær når vi kommer oss på land og inn til Newlyn som det heter her, «vegg i vegg» med Penzance for å spise lunch på en typisk engelsk cafe. Mens vi er der, treffer stormen og det sprutregner og blåser vannrett på vei tilbake til Bijou og dessuten lavvann som innebærer at vi må klatre 5 meter ned en loddrett rusten stige i betongkaien til dekket av fiskerioppsynsbåten. På høyvann kan vi spasere rett inn på kaien. Det uler i masten og river i båten når vinden hyler innover havnen og pisker opp vannet til bølger som bryter. Men vi henger godt på fiskebåten og unner oss en velfortjent ankerdram for å feire at vi kom oss hit før dette forrykende, men korte uværet. 

Høyvann

Lavvann

Langt ned

Langt til vannet for disse to

En mindre seilbåt med belgisk flagg har søkt ly utenpå oss og gynger godt i sjøen. Etter hvert dreier vinden mer sørvestlig og vi kommer litt i le for åsen bak byen her. Vi spiser om bord mens regnet hamrer på dekk. 

Så stopper regnet og vi stikker innom en typisk lokal engelsk pub for å ta innover oss at vi er I England og ikke på Kontinentet lenger.  Svein Tore er glad i engelske puber og han smiler fra øre til øre. Det er jo litt av hvert å se på i en sånn pub. Vi stuper nok en gang til køys for andre gang denne dagen og natten ble mye roligere og bedre enn forventet.

Langs promenaden fra Newlyn (bak) til Penzance

Vi ble en ekstra dag og natt i Newlyn mens vi venter på at sjøen skal legge seg etter stormen. Den bruker vi til å finregne på seilasen videre i forhold til tidevann og strøm og vindforhold, en tur langs promenaden inn til Penzance, lunch om bord, lese bok eller skrive blogg og middag på land. Kapteinen har lært av sine feil og regner ut fra riktig referanse denne gangen. Ikke tulling, men smarting, smarting, smarting!! Nok om det.

St Michael's Mount i Penzance Bay

Penzance

Prisvinnende bad fra 1935

Longships Lighthouse utenfor Lands End

Lands End

Vi må igjen tidlig opp for å rekke frem til Padstow mens havnen er åpen, dvs ca 2 timer før og etter høyvann som er i 20-tiden denne dagen. Det passer jo fint for en lang dagsseilas. Vi runder etter hvert velkjente, vakre og dramatiske Lands End der vannet fra Kanalen møter vannet fra Irskesjøen og der bygger det seg opp store, krappe og turbulente bølger. Litt som ved Pointe de Sein i Bretagne. Men det går fort over, vi bikker nordøstover og vi setter seil. Store dønninger og mye sjø i stussen, et penere ord for rompa, dvs fra akter på det maritime språket, og med motstrøm i magen, altså forfra, gir utfordringer for den som styrer skuta, men Svein Tore fikser det bra. Han har jo egen seilbåt og er dessuten vant med vær og vind og turbulens fra sin jobb som helikopterflyger og sjef for 330-skvadronen i Forvaret, kanskje bedre kjent som Redningstjenesten.  Skulle vi forlise er det bare å ringe Redningstjenesten som sikket vil komme og redde sin sjef - og meg på lasset. Og nå kan jeg en hel masse om både jagerfly og helikoptre.

Sjarmerende Padstow havn

Puben er et must i enhver engelsk by

Padstow  er en artig liten by inne i den eneste fjorden på disse kanter, ellers den eneste brukbare havnen på hele den lange vakre østkysten av Cornwall. Her har vi advart havnesjefen om at vi gjerne vil komme og han holder av en fin plass til oss inne i den vesle havnen. Havne-åpning er tydeligvis en greie her, for det står massivt med folk på bryggen og ser på når vi kommer inn den trange porten og legger til på den fine plassen vi har fått langs bryggepromenaden.  De spør og graver om båten og seilasen. Ikke så mye om oss to ombord. En godt voksen fyr spør til og med om han kan få mønstre på. Det blir sen enkel og rask middag på et fast food sted, fish and chips og en lynvisitt i den idylliske byen før kapteinen må bytte jobb og gå nattskift som elektriker.

Instrumentet som aktiverer autopiloten «døde» i Newlyn og vi seilte hit til Padstow uten denne fantastiske innretningen. Det gikk jo fint, men det er komfortabelt å ha et ekstra mannskap til å styre skuta så Svein Tore og jeg kan få litt fri innimellom.  Det er mye jobbing å styre i store bølger. Men elektrikeren fikset problemet og ble fortryllende glad og unnet seg da en ekstra ankerdram. Så var det å stupe i den uendelig gode køya igjen rundt midnatt.

Og opp igjen mandag «i otta» som de visstnok sier et eller annet sted i Norge og av gårde så fort havnesjefen åpnet porten, dvs rundt kl 7. Det er ikke noe bedagelig cruise dette her. Det må planlegges nøye og jobbes møye det meste av tiden.  

Svein Tore til rors på vei til Milford Haven 

Vi har fortsatt god medvind og kan seile det meste av strekket til Milford Haven, ca 73nm. For de som har glemt det betyr «nm» nautiske mil eller sjømil som ikke må forveksles med en engelsk mil. En sjømil er 1.852 meter, en engelsk mil er 1.609 meter. Passe forvirrende, men sånn er det bare. Kjører du 50 km i timen kjører du også i 27 knop eller i 31 miles i timen. Enkel matte de aller fleste kan klare.

Men Bijou gjør bare 6-8 knop eller ca 13 km i timen og det tar oss ca 11 timer å seile til Milford Haven. Fin seilas det meste av veien i stort sett grått vær, men nær målet kommer det en god del regn. Vått og surt inn fjorden og forbi de store skipsterminalene her, men deilig å være på flatt vann etter mye sjø i havet utenfor. Vi må vente litt før porten inn til havnen åpner for trafikk og der får vi anvist en fin plass ytterst på en molo og kan endelig puste ut ca kl 20. Vi feirer «mission complete» med en ankerdram og bedre middag om bord kokkelert av kapteinen mens Svein Tore vasker badet og pakker sitt pikkpakk.  

Milford Haven marina i den gamle dokken

Taubåt i nød bukseres til verftet i dokken

Etter enda en kort natt mønstrer han av 0630 tirsdag morgen for å rekke tog til London og fly hjem. Tusen takk til Svein Tore for superfin, dog tidvis strabasiøs, seilas fra Brest til Milford Haven, ca 250 nm totalt.  

Her blir det mannskapsbytte om noen dager. I mellomtiden har jeg litt å gjøre ombord. Når vi kan krysse over til Irland avhenger av vindstyrke og retning. Været kan ikke kapteinen og elektrikeren gjøre noe med, så vi får se. 

TIMING, TIMING, TIMING

På sjøen igjen. Jeg og mannskapet landet i Brest på mandag til typisk bretonsk vær ifølge flyvertinnen, dvs tett tåke og regn. Samme drittvær som da Grete og jeg dro hjem for to uker siden, men uten den voldsomme vinden heldigvis. 

Det blir bare meg og Svein Tore på denne etappen over kanalen og opp til Wales. Håkon (Grønlund) måtte dessverre trekke seg pga problemer med ryggen etter et uhell da han skulle berge en flytebrygge/liten båt under uværet «Hans». Vi ønsker han god bedring.

Men solen skinner etter hvert på glade gutter. De har flyttet Bijou et hakk utover på moloen, men nevner ikke det når jeg stikker innom havnekontoret for å si vei er tilbake. Som om jeg ikke ser det? Hallo? Jaja, pytt pytt. Alt ser bra ut om bord. Vi rekker en enkel middag, fransk fish and chips, på hektiske og hyggelige, men middelmådige Le Tour du Monde i havnen. 

I motsetning til siste natten her før vi dro hjem for to uker siden er det vindstille og rolig i havnebassenget og jeg ser frem til en god natt i båten. Men neida, det strømmer på med nattfiskere som babler og babler og babler absolutt hele natten og langt ut på morgenkvisten. Når vi kravler ut av køya i 08-tiden sier jeg fra om at det ikke er greit på etter beste evne fransk vis.   De unnskylder seg med at de ikke visste det var noen om bord. De er neppe døvhørte. Jeg banket flere ganger i skroget, da ble det stille – en stund – så gikk kverna igjen. Merkelig med disse sydeuropeerne, de må bable kontinuerlig, kan ikke holde kjeft et minutt. Sukk! 

Men vi livner til og starter dagen med en svært enkel frokost, det er jo ikke så mye ombord her etter 14 dagers faste for Bijou. Bare noen knekkebrød og litt syltetøy og en boks norsk leverpostei. Vi kontakter Carrefour som sender en bil for å hente oss til innkjøp av mat/drikke og de kjører oss tilbake, helt ut til porten ved moloen. Sånn var det på veien ned for 5 år siden også. Makan til service!! Alle nattefiskere er glemt og dessuten forduftet fra moloen. 

Så monterer vi nytt medbrakt tak i cockpit og code-seil før vi bunkrer diesel og setter kurs for Camaret-sur-Mer. Det skal bli fint med tørr cockpit etter at jeg har skiftet både lekk sprayhood og lekk tak. Det ble en rolig og fin seilas ut til Camaret hvor jeg er for n’te gang og vi får anvist en akkurat stor nok plass longside. De kjenner meg til og med igjen på havnekontoret. Jeg er visst blitt stamgjest her. Det er trivelig her og vi ender opp på Thalasse igjen for en bedre middag. 

Onsdag blir vi liggende i Camaret og vente på riktig timing for å ta seilasen over den engelske kanal. Tidevannet og vindprognoser bestemmer. Vi må komme oss rundt Pointe de St Mathieu og opp gjennom stredet mellom Ile de Beniguet og fastlandet like etter høyvann for å sikre at vi har medstrøm og helst ikke for sterk medstrøm. Den kan komme opp i 9 knop! Så fort går sjelden Bijou og da mister vi styringen. På stigende vann, altså før høyvann, kan det bli mye motstrøm og da kommer vi rett og slett ikke fremover. Altså må vi dra på riktig tidspunkt, ca to timer før vi skal passere dette området helst 1-2 timer etter høyvann. Vi kan jo bittelitt matte og regner oss frem til at vi må dra i 6-tiden torsdag morgen. Det er for så vidt fint for da krysser vi forhåpentligvis hovedleden i dagslys. Der går det store skip som tette perler på en snor hele døgnet i begge retninger og vi må «tråkle» oss gjennom det. Torsdag er det også meldt nordøst/østavind som er fint for oss. Men fredag ettermiddag kommer det et kraftig uvær fra syd inn mot kanalen som vi vil komme i forkjøpet. Med start tidlig torsdag morgen skal vi rekke fint frem til England i tide før dette uværet hamrer løs på sydvestspissern av England. Det ligger an til en heftig natt i Newlyn Marina ved Penzance natt til lørdag som blir målet for overfarten istedenfor Islands of Scilly. Jeg kommer meg visst aldri dit, sukk! 

Brexit er jo ingen spøk, bare en tragedie. For å seile inn til Storbritannia må jeg fylle inn et skjema og sende inn til britiske myndigheter på forhånd og føre det gule tollflagget i masten inntil tollerne og eventuelt immigrasjonsmyndigheter har vært ombord eller jeg har vært på deres kontor der vi måtte havne. Det har jeg brukt deler av ventedagen her i Camaret på og jammen har jeg ikke fått en bekreftelse  med takk pr epost. Da får vi håpe at vi ikke blir sett på som illegale båtflyktninger når vi nærmer oss den engelske kyst. 

Vi benytter ventedagen til litt prat med båtnaboer, sjekke værutsiktene, litt kontorarbeid, litt lesing, en middelmådig lunch på en veldig treg restaurant i siste liten før de stenger for sin franske siesta, en tur i byen og en tur opp på knausen utenfor her. Svein Tore tar et bad på stranden og etterpå kutter han de tre stingene på brystet mitt som jeg fikk for 12 dager siden da fastlegevikaren min skar ut en bit for analyse som viste seg å være helt eplefrisk. Kjekt med en helikopterpilot ombord som flyr redningshelikoptre og som kan fikse sånt tenkte jeg. Men det hadde han visst aldri gjort før. Men jobben gikk fortryllende bra. Til slutt en god middag på Styvel, på min siste kveld med Bijou på Kontinentet. Litt vemodig det. Hvordan min Kexit, i motsetning til Brexit, og Kanal overfarten forløper får vi vel si noe om i neste innlegg. Vi ønsker oss selv god seilas og god natt. 

PS Ikke så mye bilder denne gang, har jo vist mange bilder fra Camaret i tidligere innlegg. Rekker ikke å plassere/redigere bilder heller, vi må straks i køya vi som skal tidlig opp. 

Svein Tore 

Skipper og mannskap

På vei ut Brest fjorden 

Gatebilde Camaret

Gatebilde Camaret med Tour Vauban i bakgrunnen

Fra knausen, Camaret bak

Camaret fra Knausen