Bijou i Middelhavet: MYE VÆR OG MYE KLÆR

Det blir mye vasketøy når tre ungdommer har lånt sengetøy og håndklær, men det får gå. Et eldre par på vaskeriet i Concarneau kjørte fire maskiner samtidig og laget litt kø der. Vi klarte oss med to store maskiner og handlet litt godsaker på markedet mens vasken surret og gikk. Disse lukkede markedshallene som er vanlig her på vestkysten er fantastiske. En rekke små gourmet forretninger tilbyr fristende bakverk, friske grønnsaker/frukt, fantastisk kjøtt, utsøkte oster, det aller beste av fisk/skalldyr og diverse pikant tilbehør som prikken over i-en. Den slags shopping kan vi godt like.

Concarneau by day

Concarneau by night

På kvelden kommer My og Jørn Eilif drassende med sitt pikkpakk etter en laaaaang reise fra Oslo via Paris og Quimper. Det feires med et glass om bord, god fransk skalldyrsmiddag på La Croisiere på havnepromenaden. Jørn Eilif er glad i høye drinker og det blir en runde med noe stort, blått, søtt og mektig i glasset før køya treffer vårt nye mannskap med stor kraft og øyeblikkelig koma.

Grete og My

Christian og Jørn Eilif

Frostvæske m pynt??

Det blir en rolig start på seilasen onsdag med bare litt vind og flat sjø. Etter en sen skravlefrokost legger vi i vei, eller stikker vi til sjøs på et mer maritimt språk. Vi går rett syd mot Iles de Glenan for en stoppover før seilasen fortsetter rett vestover til Lesconil. Iles de Glenan er en fantastisk fin øygruppe langt ute i havet som minner mest om Karibien bortsett fra at her finnes ingen palmer. Ikke noe skog heller for den saks skyld, bare lave klipper og skjær, laguner med utrolig hvite flotte strender og krystallklart turkist vann. Det ser fristende ut med et bad, men med 15 grader i vannet blir det bråstopp for alle. Vi nyter en god lunch med snadder fra markedshallen i Concarneau og skravler litt mer. Til og med solen titter frem på denne ellers nokså grå dagen.

Ved Iles de Glenan

Derfra til Lesconil blir det fin seilas for fulle seil rett på målet i akkurat passe vind. Litt tåke og regn ved innseilingen, men vi finner da frem til den trange åpningen. Vi får anvist en fin plass innerst i den lille havnen med bare 15 cm under kjølen på lavvann. Close race! Maks lengde her er 15m og Bijou er 14.98m. Close race! Og bra er det, for det finnes ikke noen ankringsplass utenfor her på tuppen av neset før den lange uavbrutte kystlinjen opp til neste mål, Audierne rett før Pte de Sein, Frankrikes svar på Stad-landet. Det skal blåse og regne godt i dag torsdag, 10-15ms fra sørvest. Det betyr bidevind som er fint for seiling, men regnet blåser rett inn i cockpit og da blir det ufyselig vått og kaldt og traurig der for alle. Kapteinen har derfor bestemt at vi blir en ekstra dag her i Lesconil til værforholdene bedrer seg fredag.

Grått og trist i Lesconil

....men barna synger

Regnværsdagen brukes til å finne frem igjen regnværsklær og støvler, vasse rundt i byen, spise lunch ombord, se på barna som med stor iver seiler sine små joller frem og tilbake i havnen mens de synger om baguetter!!, vasse litt mer rundt omkring, spille yatzy som jeg vinner og Grete taper, shoppe litt i en overraskende bra maritim butikk, servere en GT til aperitif, spise en god middag om bord, spille musikk og danse litt og til slutt vasse til køys. Og jeg fikk bestilt billetter til Coldplay konsert i Wien i august neste år. Yesss – det gleder vi oss til etter den utrolige konserten med Coldplay i Paris i fjor!

Bøyeplass ved Audierne

Vi drar videre fredag i altfor grått vær med altfor lite vind, men uten regn, rundt Pte de Penmarc’h og oppover kysten forbi Plozevet, der min franske mormor ligger begravet, til Audierne. Men der kan vi ikke gå inn til havnen som ligger et stykke inn i kanalen. Det er for grunt, for sent, for smalt. Men det har de tenkt på på denne utsatte kyststrekningen og laget en diger molo i en bukt ved siden av kanalen der de har lagt ut gjestebøyer. Vi finner en ledig en og hekter oss fast. En trivelig havnevertinne kommer ut i sin gummibåt, får betaling for bøya og hun tar imot bestilling av baguette og croisanter til frokost neste dag. Vi trimmer litt på dekk for å gi plass til utsøkt middag kokkelert av damene og vi koser oss med ny yatzy som Grete vinner og jeg taper. Da er vi even even! Som alle skjønner havner My og Jørn Eilif i midten. Vi får også med oss en fin film, Atonement, med bl.a. Keira Knightley, den svært pene damen fra Love Actually.

Her blir det rulling på natten tenker kapteinen og rulling ble det. Vi er bortskjemte med absolutt tystnad i alle havner, men her får vi kjørt oss. Vi ruller til styrbord og ruller til babord helt til croisanter og baguetten, rykende varm, kommer på skutesiden kl 0800 som bestilt. Da kaster vi loss og drar vår kos ut mot Raz de Sein, der den beryktede vaskemaskinen sluker sine seilbåter i et virvar av vind, strøm, bølger og ville klipper og skjær. Her gjelder det å treffe på tidevannet og strømretning. Dette har kapteinen regnet på og vi treffer bra med 4-5 knops medstrøm i 5-6 meter bølger fra flere kanter i et belte på en halv sjømil forbi de ville klippene på Pte du Raz og fyret utenfor, La Vieille eller Den Gamle på norsk. Her vender vi ca 90 grader og baljer oss omtrent rett nordover. Det mørke været gjør opplevelsen ekstra dramatisk. Vi får dessverre ikke tatt noen bilder i vaskebalja, vi har mer enn nok med å holde oss fast. Så roer det seg igjen til alles lettelse og vi setter litt seil innover mot dagens mål, lille sjarmerende Camaret litt utenfor Brest.

Litt spent før vaskebalja

La Vieille før

Phare de Tevenec etter vaskebalja

Phare de Toulinget ved Camaret

Vi får plass på innsiden av moloen og koser oss en lang ettermiddag med tur i byen. Jeg får også med meg en fin tur til fots ut på de flotte klippene ut mot havet. På kvelden feirer vi, litt på etterskudd, Jørn Eilifs 60-årsdag med god middag på La Talahasse. Så er det natta – uten rulling, bare litt knirking fra et eller annet sted. Jeg har gått på jakt etter forskjellige lyder mange ganger, men denne luringen fant jeg ikke ut av. Jaja, livet er for kort til å jakte evig på lyder som gjemmer seg.

Vakkert men grått ut mot Toulinget

Kirken på tuppen utenfor Camaret

Unescolistede Tour Vauban ved siden av kirken

Byebye My og Jørn Eilif

Søndag oppstår når klokken ringer 0745 og mannskapet skal mønstre av etter tidlig frokost. Takk til My og Jørn Eilif for hyggelig selskap de siste dagene på vår ferd nordover den franske Atlanterhavskysten. Dessverre ble været denne uken ganske så dårlig, men det kan vi ikke gjøre noe med. Grete og jeg seiler videre den korte veien inn til Port Moulin Blanc ved Brest der Bijou skal «hvile» i ca 14 dager før jeg tar siste etappe opp til Malahide ved Dublin der hun skal ligge over vinteren. Og hva gjør jeg, en som elsker å være på havet, når Bijou hviler? Jeg, en som elsker å være på fjellet, drar så langt unna havet som det går an i Norge. Det blir en uke på hytta på Ustaoset med min gamle far, en pensjonert fjellfarer, og noen få dager i Oslo for å ordne og stelle med litt av hvert.

Etter to måneder langs Portugals lange flate kyst, Spanias mer spektakulære kyst og Frankrikes varierte kyst blir det godt med litt landbaserte aktiviteter et par uker. Det har vært en flott og opplevelsesrik seilas med både venner og bekjenter og familie og med besøk til mange artige steder. Og bortsett fra den siste uken har vi stort sett hatt bra vær og behagelige temperaturer.

Bloggen tar en pause til vi har kommet oss over den engelske kanal og opp til Wales. A bien tôt!