Det begynte dårlig, men endte godt - mitt tre
dagers opphold i Milford Haven. Først
måtte jeg flytte Bijou til en annen plass og da oppdaget jeg at autopilot
styreenheten vår «død» for andre gang. Jeg øynet håp da Raymarine har en
forhandler i havnen. Men damen på kontoret der sa de ikke hadde tid til å
hjelpe meg før uken etter. Jeg ba på mine knær så høflig jeg kunne til damen og
all verdens maritime guder. Hun ble litt rørt og skrev meg opp aller nådigst på
en «venteliste». Så skulle jeg vaske tøy, men vaskemaskinene i marinaen var ute
av drift og et vaskeri i nærheten kunne ikke levere tilbake før om en uke. Så
skulle jeg fylle vanntankene, men vannanlegget på bryggen der jeg lå var lekk
og stengt av. For å trøste meg selv gikk jeg for å spise lunch på en kafe i
havnen og bestilte en pizza som kanskje var enda mer smakløs enn en Grandiosa. Sukk!
 |
| Hanne Sofie |
 |
| Vi drar fra Milford Haven kl 2300 |
Men lykken står den heldige bi. En mann fra
Raymarine dukket opp onsdag og vekket den døde til live. To ganger gjenoppstått
er mer enn hva Jesus kan vise til. Vaskemaskinen kom i gang og møkkatøyet ble
skinnende rent. Til og med vannlekkasjen ble fikset og de edle dråper som burde
vært fylt på eikefat havnet der de skulle, i to store plast tanker ombord. Alt
dette positive måtte feires med en ny lunch på et annet sted på brygga og den
smakte fortreffelig. Som om ikke dette var nok, ankom mannskapet, Hanne Sofie,
Asle Jon og Eric, akkurat som planlagt torsdag ettermiddag/kveld. Det feires
med middag på samme sted, Martha’s Vineyard, men
uten champis, vin eller øl. Jøss! Kapteinen har funnet ut, etter nok en runde
med elementær matte for å finne den best mulige tid å krysse over til Irland,
at vi skal dra samme kveld og proklamerer avgang kl 23.
 |
| Eric nyter soloppgang i Irskesjøen |
Og sånn ble det til at vi dro ut kl 23 i stummende
mørke og tråklet oss gjennom alle LNG-anleggene og utallige røde og grønne og
hvite lykter ut fjorden. Vi forventet turbulente forhold i havgapet der
medstrøm fra fjorden møter medstrøm fra Bristol Bay og bølger og vind tvert
imot og inn fra havet. Og sånn ble det. Etter et par timer med skvalpesjø og ny
kurs nordvestover og noen timer til på denne kursen demper sjøen seg mens
vinden fra vest holder stand. Da setter vi seil. Det er ingen lett sak i
stupmørke, men alt går jo for den som vil. Vi seiler friskt inn i
soloppgangen i øst og feirer en ny dag med deilig frokost. Vinden dør ut
i 12-tiden og det blir neppe noen gjenoppstandelse her ifølge prognosene.
 |
| Eric, Hanne Sofie, Asle Jon |
 |
| Mannskap i arbeid |
 |
Bytter til irsk gjesteflagg
|
 |
Inn kanalen til Arklow
|
 |
| Arklow Marina - kanalbryggen |
 |
| På vei til byen |
Vi kommer omsider frem til Arklow på ettermiddagen som planlagt der en høyrøstet, rappskjefta og gestikulerende havnesjef anviser oss en plass utenpå en gammel og litt sliten seilbåt med det litt upassende navnet Dreamway i kanalen som går inn til byen. Denne delen av marinaen består av en drøyt hundre meter lang pontoon langs kanalbredden. Eric oppdager at en bolt som fester storseilet til en tralle som glir opp og ned i masten når vi heiser eller tar ned storseilet, er borte. Ved nærmere ettersyn ser vi at boltene på alle de andre 4 trallene har skrudd seg delvis ut. Helt nytt seil levert fra Gran Seil!! Dette er ikke bra. Det blir jo omtrent som å miste buksa på åpen gate, men Atle Jon spretter opp i masten og får skrudd boltene fast.
 |
| Arklow town |
 |
| The Old Ship Inn |
Det blir en tur inn til byen på kvelden med hyggelig
og velfortjent middag på The Old Ship Inn, en typisk irsk pub med mye folk og
høy stemning….og sport på TV. Vi hadde egentlig tenkt oss videre til Greystones
på lørdag, men der er det fullt i marinaen pga en regatta i helgen. Så da blir
vi her en ekstra dag. En smørblid serveringsdame på The Old Ship Inn, Bernie, sjarmerer
oss og vi bestiller bord til lørdagskvelden med live musikk. Vi avslutter dagen
med en night cup om bord til spennende tre siste hull for golf fantomet Hovland
i FedEx cup der han leder.
Ekstradagen her i Arklow bruker vi til å få oss
registret ut av England på UK Government sin hjemmeside for inn- og utreisende
til England, en slags digitalisert og selvstyrt passkontroll, og handle litt mat
og drikke og tur gjennom byen og i skogen bak byen. Asle Jon er forfremmet fra 1. fender til fokkeslask etter sin første
tur i seilbåt og attpåtil nattseilas, men han er også ingeniør og svært så
nevenyttig. Han får i oppdrag å finne nye bolter til seiltrallene. Havnesjefen
kjører han og Hanne Sofie til utstyrsbutikken i sin gromme MB AMG og der finner
han jammen helt like bolter og kjøper noen ekstra – i tilfelle seilet skulle ha
flere løse skruer, litt sånn som at noen av oss har løse skruer i hodet. Gran
Seil har åpenbart noen løse skruer.
 |
| Tur i skogen |
 |
| Hippi hest |
 |
| Hippi hest fans |
Men alle løse bolter og skruer blir fort glemt når vi inntar flere aperitiffer om bord akkompagnert til Eric's ganske så velklingende sangstemme før den store pub-kvelden på The Old Ship Inn. Der er det høy stemning og mye folk fra tidlig kveld og etter ok middag med friterte greier i bøtter og spann får vi selskap av tre damer, en mor med sin datter og visstnok en tante. Datteren går på videregående skole og drikker alkoholfri Guiness, ouissh!! På bordet ved siden av oss sitter de litt tilårskomne gutta fra nabobordet i går, men nå har de med sine damer.
 |
| Danseløver |
 |
| Asle Jon og Eric |
Etter Irish Coffee dessert spiller bandet
The Big Diggers opp med lettere rock og vi tre nordmenn og ene -kvinne bare MÅ danse. Vi drar med oss de tre lokale damene og hoier rundt foran bandet. Hanne Sofie er i slag og danser kontinuerlig. Kapteinen er også i bra slag og danser med mor og datter samtidig. Det er visst ikke helt greia her å danse på
pub, så vi gir oss etter hvert og de tre lokale damene takker for seg og drar enten
hjem eller til et sted uten nordmenn med danse-skruer i hodet.
Vi skal opp og dra 0700 søndag for å utnytte
medstrøm nordover før den snur til motstrøm sydover. Jeg må innrømme at det var en litt tung start
på dagen, men med litt frokost underveis ble det bra etter hvert. og særlig etter en power nap i cockpit. Og så fikk vi
seilt litt med Code-seilet i flau vind. Periodevis var vi oppe i 5-6 knop i vannet,
som altså bare blir 2-3 knop over grunnen (vi sier ikke bakken om bunnen som er
under vann) når motstrømmen setter inn. Men vi har ikke dårlig tid på denne turen
opp til Greystones, bare ca 15 nm syd for Dublin og lander der etter ca 7 timer på sjøen og bare 3.8 knop snittfart over grunn.
 |
| Fint driv med Code-seil |
 |
| Litt trøtte mannskaper dagen derpå |
Vi nærmer oss målet for årets
seilas, Malahide Marina litt nord for Dublin, bare to korte seile dager igjen.
