 |
| Ut fra Camaret en stille morgen |
 |
| Pointe Saint-Mathieu |
Vi kom oss opp i halv seks tiden torsdag og satte
kurs for Pointe Saint-Mathieu, ytterst på tuppen av fastlandet i Bretagne for å
sikre medstrøm gjennom det forholdsvis lange smale og grunne stredet forbi Ile
de Morene og Ile d’Ouessant ut mot den engelske kanal. Vi møtte flere båter som kom den andre veien
og det forundret oss. Hvem er så dumme, eller kanskje bare uvitende, at de
seiler gjennom dette området i motstrøm? Så, etter et par timer på vei, runder
vi flotte Saint-Mathieu med det store hvite fyrtårnet og merker straks at vi
stamper i motstrøm. What!!! Jeg kan
regne, men det hjelper ikke å kunne sin
matte hvis utgangspunktet er feil. Jeg har regnet på tiden i forhold til
høyvann i Brest som jo er ganske nær oss. Men ved ettersyn ser jeg at strømkartet
bruker høyvann i Dover som referanse, ikke Brest. Og det er 5-6 timer
forskjell! Dust! Idiot! Det hjelper ikke med timing, timimg, timing når jeg er
en tulling, tulling, tulling. Svein Tore er stille og tenker vel sitt. Kanskje
best ikke å si noe mer om denne flaue kardinalfeilen.
Men heldigvis har vi litt flaks, for motstrømmen
denne dagen er bare skarve 3 knop. Så med 6 knop fart i vannet snegler vi oss
fremover i ca 3 knop. Det er da noe. Det gjelder å kaste dritten over bord
(ikke bokstavelig ment) og ta med seg det positive. Etter noen timer motstrøms kommer
vi ut i kanalen hvor strømmen kommer utover kanalen og fra siden på oss. Da får
vi etterhvert nok fart til å redusere motorkraften litt for å holde 5 knop som
vi ønsker for ikke å nå frem til England før det lysner av dag fredag.
 |
| Mye trafikk innover Kanalen |
Som om ikke dette var nok er det helt vindstille
og dessuten mange tåkebanker ute på havet. Vi seiler mellom to værsystemer med
kraftig vind både inne i kanalen og ute i Atlanteren og vi ser på værprognosene
at det vil vedvare kanskje hele veien til England. Og sånn ble det, motor hele
veien i 24 timer! Dørgende kjedelig, men ikke noe vi kan gjøre med det. Uværet
i Atlanteren er ventet å treffe Lands End ca kl 13 fredag og vi vil for all del
komme frem før det. Med 5 knop resten av turen skal det gå fint med gode 6
timer margin.
 |
| Opp med radarreflektor, UK flagg og customs flagg |
 |
| Hvilepause på flatt hav |
 |
| Dette vil vi ikke ha |
Eneste spenning på veien er når vi krysser leden
med mange store skip på rekke og rad innover kanalen og etter en drøy time til
på rekke og rad utover kanalen. Så kommer natten og det blir stupmørkt. Ingen
måne. Etter hvert mange fiskebåter som tråler rundt omkring og på kryss og
tvers der ute i ingenmannsland. Vi går to timers vakter til rors. Frivakten
tilbringes på benken eller dørken i cockpit, men det blir jo ikke så mye søvn der
med fullt seilerutstyr inklusive jakke, bukse, vest og lue til lyden av en bråkete,
men stødig dieselmotor og litt rulling i perioder.
Men vi gleder oss over utallige besøk av store og
små delfinflokker gjennom natten som leker seg rundt Bijou. En slik gjeng på
minst 10-15 delfiner holder følge med oss i ca to timer med fantastisk
oppvisning i svømmekunst. Vi ser jo litt
i skimtet fra lanterner og de er helt inne ved båten, titter opp på oss og
smiler og kappes om å komme nærmest mulig i akrobatiske hopp og svingmanøvre. Fantastiske dyr en bare må bli glad i.
 |
| Ikke helt som i La Rochelle Marina |
Vi ankommer Penzance Bay ca kl 0430 (engelsk tid
nå) og kjører et par runder omkring utenfor havnen i tussmørket i påvente av
dagslys og kaller etter hvert opp havnekontoret for anvisning av plass. Vi er
for stor for marinaen og må legge oss utenpå en fiskebåt i ytre havn som igjen
ligger utenpå en fiskerioppsynsbåt. Vi legge på godt med fortøyninger i påvente
av uværet. Vi inntar en god frokost og stuper til køys for noen timer på øret.
 |
| Newlyn i soloppgang |
Det er fortsatt vindstille og ganske fint vær når
vi kommer oss på land og inn til Newlyn som det heter her, «vegg i vegg» med
Penzance for å spise lunch på en typisk engelsk cafe. Mens vi er der, treffer
stormen og det sprutregner og blåser vannrett på vei tilbake til Bijou og
dessuten lavvann som innebærer at vi må klatre 5 meter ned en loddrett rusten
stige i betongkaien til dekket av fiskerioppsynsbåten. På høyvann kan vi
spasere rett inn på kaien. Det uler i masten og river i båten når vinden hyler
innover havnen og pisker opp vannet til bølger som bryter. Men vi henger godt
på fiskebåten og unner oss en velfortjent ankerdram for å feire at vi kom oss
hit før dette forrykende, men korte uværet.
 |
| Høyvann |
 |
Lavvann
|
 |
| Langt ned |
 |
| Langt til vannet for disse to |
En mindre seilbåt med belgisk flagg
har søkt ly utenpå oss og gynger godt i sjøen. Etter hvert dreier vinden mer
sørvestlig og vi kommer litt i le for åsen bak byen her. Vi spiser om bord mens
regnet hamrer på dekk.
Så stopper regnet og vi stikker innom en typisk lokal
engelsk pub for å ta innover oss at vi er I England og ikke på Kontinentet
lenger. Svein Tore er glad i engelske
puber og han smiler fra øre til øre. Det er jo litt av hvert å se på i en sånn
pub. Vi stuper nok en gang til køys for andre gang denne dagen og natten ble
mye roligere og bedre enn forventet.
 |
Langs promenaden fra Newlyn (bak) til Penzance
|
Vi ble en ekstra dag og natt i Newlyn mens vi
venter på at sjøen skal legge seg etter stormen. Den bruker vi til å finregne
på seilasen videre i forhold til tidevann og strøm og vindforhold, en tur langs
promenaden inn til Penzance, lunch om bord, lese bok eller skrive blogg og
middag på land. Kapteinen har lært av sine
feil og regner ut fra riktig referanse denne gangen. Ikke tulling, men
smarting, smarting, smarting!! Nok om det.
 |
| St Michael's Mount i Penzance Bay |
 |
| Penzance |
 |
| Prisvinnende bad fra 1935 |
 |
Longships Lighthouse utenfor Lands End
|
 |
Lands End
|
Vi må igjen tidlig opp for å rekke frem til
Padstow mens havnen er åpen, dvs ca 2 timer før og etter høyvann som er i
20-tiden denne dagen. Det passer jo fint for en lang dagsseilas. Vi runder
etter hvert velkjente, vakre og dramatiske Lands End der vannet fra Kanalen
møter vannet fra Irskesjøen og der bygger det seg opp store, krappe og turbulente
bølger. Litt som ved Pointe de Sein i Bretagne. Men det går fort over, vi
bikker nordøstover og vi setter seil. Store dønninger og mye sjø i stussen, et
penere ord for rompa, dvs fra akter på det maritime språket, og med motstrøm i magen, altså forfra, gir
utfordringer for den som styrer skuta, men Svein Tore fikser det bra. Han har
jo egen seilbåt og er dessuten vant med vær og vind og turbulens fra sin jobb
som helikopterflyger og sjef for 330-skvadronen i Forvaret, kanskje bedre kjent
som Redningstjenesten. Skulle vi forlise
er det bare å ringe Redningstjenesten som sikket vil komme og redde sin sjef -
og meg på lasset. Og nå kan jeg en hel masse om både jagerfly og helikoptre.
 |
Sjarmerende Padstow havn
|
 |
| Puben er et must i enhver engelsk by |
Padstow er en artig liten by inne i den eneste
fjorden på disse kanter, ellers den eneste brukbare havnen på hele den lange
vakre østkysten av Cornwall. Her har vi advart havnesjefen om at vi gjerne vil
komme og han holder av en fin plass til oss inne i den vesle havnen. Havne-åpning
er tydeligvis en greie her, for det står massivt med folk på bryggen og ser på
når vi kommer inn den trange porten og legger til på den fine plassen vi har
fått langs bryggepromenaden. De spør og graver
om båten og seilasen. Ikke så mye om oss to ombord. En godt voksen fyr spør til
og med om han kan få mønstre på. Det blir sen enkel og rask middag på et fast
food sted, fish and chips og en lynvisitt i den idylliske byen før kapteinen må
bytte jobb og gå nattskift som elektriker.
Instrumentet som aktiverer autopiloten «døde» i
Newlyn og vi seilte hit til Padstow uten denne fantastiske innretningen. Det
gikk jo fint, men det er komfortabelt å ha et ekstra mannskap til å styre skuta
så Svein Tore og jeg kan få litt fri innimellom. Det er mye jobbing å styre i store bølger. Men
elektrikeren fikset problemet og ble fortryllende glad og unnet seg da en
ekstra ankerdram. Så var det å stupe i den uendelig gode køya igjen rundt
midnatt.
Og opp igjen mandag «i otta» som de visstnok sier
et eller annet sted i Norge og av gårde så fort havnesjefen åpnet porten, dvs
rundt kl 7. Det er ikke noe bedagelig cruise dette her. Det må planlegges nøye
og jobbes møye det meste av tiden.
 |
| Svein Tore til rors på vei til Milford Haven |
Vi har fortsatt god medvind og kan seile det meste
av strekket til Milford Haven, ca 73nm. For de som har glemt det betyr «nm»
nautiske mil eller sjømil som ikke må forveksles med en engelsk mil. En sjømil
er 1.852 meter, en engelsk mil er 1.609 meter. Passe forvirrende, men sånn er
det bare. Kjører du 50 km i timen kjører du også i 27 knop eller i 31 miles i
timen. Enkel matte de aller fleste kan klare.
Men Bijou gjør bare 6-8 knop eller ca 13 km i
timen og det tar oss ca 11 timer å seile til Milford Haven. Fin seilas det
meste av veien i stort sett grått vær, men nær målet kommer det en god del
regn. Vått og surt inn fjorden og forbi de store skipsterminalene her, men
deilig å være på flatt vann etter mye sjø i havet utenfor. Vi må vente litt før
porten inn til havnen åpner for trafikk og der får vi anvist en fin plass ytterst
på en molo og kan endelig puste ut ca kl 20. Vi feirer «mission complete» med
en ankerdram og bedre middag om bord kokkelert av kapteinen mens Svein Tore
vasker badet og pakker sitt pikkpakk.
 |
| Milford Haven marina i den gamle dokken |
 |
| Taubåt i nød bukseres til verftet i dokken |
Etter
enda en kort natt mønstrer han av 0630 tirsdag morgen for å rekke tog til
London og fly hjem. Tusen takk til Svein Tore for superfin, dog tidvis
strabasiøs, seilas fra Brest til Milford Haven, ca 250 nm totalt.
Her blir det mannskapsbytte om noen dager. I
mellomtiden har jeg litt å gjøre ombord. Når vi kan krysse over til Irland
avhenger av vindstyrke og retning. Været kan ikke kapteinen og elektrikeren
gjøre noe med, så vi får se.
