GALICIA FOR SEILERE - PARADIS OG DØDENS KYST

 

Grævla PC, som sikkert betyr Piece of Chit (omskrevet fra Piece of Shit). Digital terror!!!! Helsikes fillemaskin!!!  Alt jeg har skrevet de siste dagene er borte, borte, borte, borte. Det er til å grine av, riktig salte tårer her på havet. Når det kommer til stykke, har jeg vel trykket på noen gale knapper eller latt være å trykke på noen riktige knapper. Men hvordan skal en stakkars vite om en knapp er gal eller riktig? Nok om det, måtte få ut litt gørr før jeg starter på nytt med friskt mot og en inderlig trang til å herske over denne drittmaskinen. Gønna på!!

Islas Cies

Fra Baiona drar vi til Islas Cies hvor vi egentlig må ha tillatelse for å ankre opp. Da jeg ba havnesjefen i Baiona om hjelp til søknad om det sa han «Forget it. Seeking permission is too complicated. Just go there and if the Coast Guard show up, just say you are stupid Norwegians and didn’t know the area is restricted». Som sagt så gjort. Der finner vi en bøye som vi hekter oss på. Da har vi jo ikke ankret opp og heller ikke gjort noe galt. Dette feirer vi med en strålende lunch i strålende vær på en strålende plass i den nordspanske skjærgården. En absolutt super og sommerlig formiddag her ytterst ved Atlanterhavet.

Verden minste expressokaffe maskin - gave fra Bjørn

Stor havn i Pontevedre

Ifølge pilotboken skal Camborra være en fin og sjarmerende liten
landsby som seilere absolutt bør besøke på veien sørover eller nordover. Jaja tenker vi og setter kursen dit. Det var dessverre bomskudd og stedet ligger attpåtil innerst inne i Ria de Pontevedre, en etter spanske forhold lang fjord. Marinaen er fin, men svinedyr. Landsbyen er ok, men litt forfallen. Den ene restauranten som ser litt ok ut har sur fraværende betjening, den ene med tannregulering som kanskje gjør vondt når hun skal smile og den andre med ring i leppa som gir Charles assosiasjoner til tyrefekting og kanskje hun tenker mer på det enn servering til oss «idioter» fra Norge? Men glade seilergutter

Camborra

gir ikke opp og neste dag setter vi kurs for Muros i håp om bedre bygdesjarm.

Grått og vindstille på fjorden

Det var ingen vind og det ble motor ut igjen den lange fjorden og hele veien til Muros. Der blir vi møtt av en svært så entusiastisk havnesjef som stolt viser frem de nye toalett- og dusjfasilitetene, til Bjørns store glede. Han syns gjestedusjen om bord er litt trang, og den er dessuten rett ved det ondskapsfulle toalettet som tok et lite jafs av pekefingeren hans. Så han dusjer helst på land og gjerne når han legger ut på sin etter hvert faste morgentur til toa og så videre til nærmeste bakeri for å kjøpe ferskt brød og til en kafe for å ta inn morgenstemningen over en kopp kaffe. For de som lurer på om toa er et uforståelig maritimt uttrykk så er det altså ikke det. Det er bare en helt vanlig dass.

Jeg går en tur og leter etter min favorittrestaurant i Muros fra forrige besøk her for 5 år siden, men finner den ikke. Derimot finner jeg mange små spanske stabbur. De små steinbyggene ser litt ut som våre adskillig større stabbur. Vi funderer på om det kan være gravplasser for 1-2 personer, men det er visst for lagring av mat. Kanskje noe å tenke på for Vedum og Borch som er opptatt av matberedskapen i landet vårt? Muros er en ganske trivelig og sjarmerende liten by med trange smau, eller heter det smug? på kryss og tvers både oppover og nedover.  Denne dagen hadde det seg slik at alle ville ha kjøtt, en skikkelig entrecote, og sånn ble det.  Den var god, men ikke spektakulær. De er best på fisk og skalldyr på disse maritime kanter.

Muros

Matberedskap i praksis

På PredictWind så det ut som vi kunne få bra vind dagen derpå når vi skal rundt Cabo Finisterre, Spanias vestligste punkt og begynnelsen på Costa de Morte opp til La Coruna. Det sier jo litt! Det er bra de ble kvitt alle sine kolonier lenger vest i verden, for den gang kunne ikke Cabo Finisterre hevde å være Spanias vestligste punkt. Men nå er denne grå og flate klippen ut i havet, litt som Stad, altså nettopp det.

Cabo Finisterre

Gutta på tur ved Cabo Finisterre

Frem dit var vinden litt for lett og det ble motor/seil i 3 timer fra Muros, men så kom den helt plutselig og vi hadde flott bris hele resten av veien til Camarinas, omtrent midt på Costa de Morte. Havnen er liten og egentlig ikke ment for båtlengder over 12 meter, men havnesjefen tok likevel imot oss og ga oss likegodt plassen ved siden av sin egen adskillig mindre båt, så der var det god plass i bredden. Og det var greit i den kraftige sidevinden da vi la til kai. Eller kanskje fordi han var fra Gøteborg og han så vi var norske seilere, ikke norske «idioter»? Men her i Camarinas har han bodd i 25 år og det står selvsagt en spansk fristelse fra Santiago de Compostela bak denne saltfriske maritime skjebnen.

Bjørn på kafeen i Camarinas marina

Utrolig hva som flyter

Her traff vi også et norsk seilerpar, sprudlende Susan (opprinnelig kanadisk) og pratsomme Magne, som har seilt rundt omkring i årevis på sin Najad 391. De opplevde alle seileres mareritt i november i fjor da de ble angrepet av spekkhoggere, den etter hvert berømte Tveita-gjengen, utenfor Sines, syd for Lisboa. De ødela rorskegget og gikk lekk. Rorskegg? Ikke skjegg, men det kan se litt sånn ut, som flippskjegg, et utspring under vann ned fra skroget, hvor rorstammen kommer ned til roret.  De sendte gjentagende nød anrop på kanal 16 uten å få svar. De kalte opp havnen i Sines, men de ville ikke gjøre noe. Først da de kontaktet politi fikk slabbedaskene på land fart i ræva og sendte ut en redningsbåt.  Det tok 36 timer fra angrepet til de kunne sikre båten på land og hele tiden måtte de pumpe ut vann for å holde skuta flytende. Ikke bra!! Men heldigvis en lykkelig utgang.

Det er bra at vi ganske snart er ute av Tveita-gjengens herjingsområder. Ifølge PST er de fortsatt sydpå og nyter varmere strøk. Det er vel for kaldt for de bølle-pysene her nordpå. Sannsynligheten for at vi skal treffe på Tveita-gjengen er svært lav, så jeg er ikke så bekymret.

Vi ble i Camarinas en ekstra dag/natt på grunn av værutsiktene. Den brukte vi til en lang tur langs havet ut mot fyret på Cabo Vilan. 19000 skritt ifølge klokken til Charles!!  Det er jo flere skritt enn jeg har gått de siste par ukene. Fantastisk flott og vill natur her ute i skjønn forening med mange vindmøller. Noen av dere liker ikke vindmøller, men de er etter min mening ganske flotte. Her på kysten er det mange av dem, men så har de jo hverken samer eller reinsdyr som visstnok ikke har godt av vindmøller. Nok om det.

Charles og jeg på tur til Cabo Vilan

Fiskeoppdrettsanlegget ved Cabo Vilan

Noe å ha i hagen sin for en pensjonert sjømann

Kaspteinsmiddag

Ekstradagen i Camarinas ble også brukt til kapteinens middag, men her på min skute er det mannskapet som spanderer på kapteinen og ikke omvendt. Litt sånn omvendt av Støres «nå er det vanlige folks tur». Noen må jo støtte «de andre» som bare skal tas for enhver pris. Ifølge vår utvandrede svenske er det bare en god restaurant i Camarinas, og den var veldig god. Tusen takk til Bjørn og Charles for en super skalldyrsmiddag på hotel Puerto Anela. Charles samler på favorittrestauranter rundt omkring i verden og nå har han fått en her også.

På menyen - men hva??

Bjørn i arbeid

Fredag morgen pøser det ned i 12 m/s vind fra syd, men etter litt strev med å komme ut av havnen er vi i gang 0730. I full regnhabitt og med bare fokk cruiser vi hele veien til La Coruna i 6-10 knop og unngår etter hvert de fleste regnbyger på veien. En strålende siste seilas på denne etappen. Vi runder inn forbi Faro Hercules, verdens eldste fyrtårn i drift, bygget av romerne i det 1. århundre og legger til i Marina Real, midt i sentrum av denne flotte byen. Super marina med super havnesjef som attpåtil er født franskmann og glad for alle havnegjester som snakker fransk. 

Charles i arbeid

Delfiner på besøk

Costa de Morte

Passerer Faro Hercules

Vi unner oss en skikkelig ankerdram eller to for å feire vår ankomst og avslutning av denne første etappen på årets seilas. En vervekampanje til forsvaret pågår her på kaien og vi har orkesterplass til militærmusikk, diverse militære kjøretøyer og våpen inklusive små tanks, kanoner av ulike slag, HAWK missilsystem, helikoptre som fyker lavt over mastetoppene her og kystvaktskip som bringer landkrabber en tur ut på fjorden og masse mer.

Glade gutter

La Coruna

Real Marina, La Coruna - to norske

Her blir vi passet godt på - Bijou midt i bildet

Det blir middag ombord siden mannskapet skal opp kl 0430 for å rekke flyet hjem via Madrid. Nydelige koteletter i fløtesaus med gode sopp, kokkelert av Charles. Tusen takk til mannskapet som har bragt meg og skuta hit til La Coruna på fortryllende vis.

Her blir jeg noen dager og puster ut, fikser småting på Bijou, skriver blogg, legger planer for neste etappe og tar en tur til Santiago de Compostela. Mer om det siden. Ha det bra alle kvinner og menn som følger med på bloggen.

EN KJENT OG EN UKJENT

 

Porto er velkjent for de fleste – for et makeløst sted!

Vi tar metro til byen og valser inn på hotel Vecci, ikke Gucci, der vi bor fint og flott nær gamlebyen, anbefalt av reiseleder Charles som har vært her før. Så er vi turister resten av dagen og får med oss diverse overdådig utsmykkede kirker, Sao Bento togstasjon med sine dekorasjoner av porselensfliser, et bryllup i kirken ved Torre dos Clerigos, en portugisisk fristelse ved Sè Catedral, vandring gjennom gamlebyen, Cais da Ribeira med sine mange turistfeller, men likevel veldig sjarmerende og trivelig promenade langs elven. Vi spiser Bacalao lunch som sikkert var god, men jeg liker jo egentlig ikke Bacalao. Den klippfisken kan de ha for meg. Vi vil heller ha portvin som vi finner på diverse barer på vår vei, det liker jeg jo, og sangria. Charles kjenne til et hull i veggen hvor de servere utmerket middag. De er flinke med fisk her langs kysten. Her kunne vi vært flere dager, men havet kaller på ivrige seilere.

Litt som i Lisboa

Togstasjonen

Torre dos Clerigos

Bryllup på gang

Det ble kanskje for mye for denne karen

Portugisisk fristelse

En vi traff på veien

Bjørn og skipper

Elvebåt med porto tønner

Bjørn og Charles

Strålende god mat i hullet i veggen 

Vi kommer oss ut dit i 12-tiden og seiler i motvind sammen med et stort regattafelt der alle båtene stort sett går fortere enn oss. De har nok ikke så mye bagasje eller portvin om bord som oss. Etter hvert tar vinden seg opp og det blir en heftig seilas inn mot målet. En bøtte sand velter når Bijou krenger med ripa i vannet og jammen får vi sandstrand om bord likevel.  Bjørn finner feiebrett og redder det meste tilbake i bøtta. Til slutt er vi fremme, bare en ½ time før havnesjefen må hjem til kone og barn.

På vei ut fra havnen i Leixoes

Viana do Castello er ukjent for de fleste - men for en artig liten by her «in the middle of nowhere»! 

Det er den eneste havnen på ruten nordover der vi kan komme inn før Baiona i Spania som blir altfor langt for det som er igjen av dagen. Gjestehavnen er så liten og bortgjemt at vi ikke finner den og må ha hjelp fra den hyggelige havnesjefen via VHF for å finne frem. Ikke så rart kanskje, for den er flyttet til et helt annet sted enn det som står i pilotboken. Det er bare en annen båt i gjestehavnen. Ingen stopper her.

Her er den

Trampebåt

Hvor er gjestehavnen?

Vel fremme kommer havnesjef om bord og registrerer oss med pass og skipspapirer. Ikke så ofte norske

båter kommer inn her sier han og ville gjerne ta et glass med oss, men han måtte prioritere kone og barn på en lørdagskveld. Han anbefalte Asturia for middag, en utmerket liten familiedrevet restaurant i nærheten. Vi spurte fruen der om det fantes en hovedgate i byen. «Not much of a mainstreet» sa hun og pekte ut retningen. Men der var det både fint og livlig og mange små sidegater med et yrende liv. Etter mye frisk havluft og litt mer portvin blir seilerne så trøtte at vi går til køys.

Mainstreet 

Main street Viana do Castello

Søndag bar det av sted mot Spania og i skrivende stund passerer vi grensen mellom Portugal og Spania i fin nordvestlig bris på vei til Baiona, der Columbus kom inn da han returnerte fra Amerika på en av sine mange ekspedisjoner dit. Han skulle vel egentlig til Cadiz eller Sevilla, utgangspunkt for ekspedisjonene, men vindretninger i Atlanteren gjorde det vanskelig å komme seg til Europa syd for Azorene på de tider da båtene hadde seilføring som ikke egnet seg til annet enn slør og lens. For dere som ikke er seilere så betyr det å få vinden inn bakfra. Så vet dere det.

Baiona havn var litt stusselig, men det ble spennende da vi fikk besøk av en liten 2-3 meters hval, muligens en niese, som dukket opp rett ved Bijou og gikk under oss og opp på andre siden. Det kunne til forveksling se ut som en liten spekkhogger, kanskje fra Tveita-gjengen? og vi var klare til å kaste ut sand. Men han eller hun var snill og bare nysgjerrig. 

Byen hadde en fin liten restaurantgate der vi spiste fantastisk bra tapas med retter anbefalt av en strålende blid og stor serveringsdame. Strålende god Iberico skinke, andre gode skinker og pølser, utrolig gode oster, til og med blåmuggost som jeg egentlig ikke liker, men nå er jeg omvendt.  Det er aldri for sent å snu eller prøve noe nytt!

Strålende god tapas i Baiona