KJERRINGA MOT STRØMMEN

Så var det gjort!! Vi er vel fremme på Mallorca, men overfarten fra Sardinia til Menorca ble som fryktet ganske tøff. Vi visste det ville bli sterk motvind og en del sjø, men sjøen ble ganske ille. Sinte værguder, eller kanskje klimaguder?, skapte en heksegryte av oppisket vann litt på tvers av store dønninger fra den etterhvert utåndende mistralen. Det var strevsomt, flere ble sjøsyke og kunne ikke bidra stort.

Isola Tuarredda, Sardinia

Vi utsatte overfarten nok en dag, til tirsdag grytidlig morgen, i vakker soloppgang. Vi gikk da nær land flere timer langt opp mot Isola del Corno utenfor Isola S Pietro for å vinne høyde i forhold til vindretningen. Derfra seilte vi rett vest så skarpt vi kunne, men likevel ca 30 grader sør for ideell retning, i stadig grovere sjø før vi tok et slag for å ta tilbake tapte høyder. Kjerringa mot strømmen (eller vinden da).

Idyllisk start på overfarten

Jesus er med??

Fortsatt fine forhold på vei langs land

When the going gets tough (etterhvert)

Han speider etter land

Bijou beveget seg som en golfball i badekaret og fikk mye juling, mannskapet var stille og kapteinen likeså. Det var krevende å lage mat, finne frem drikke, for ikke å snakke om dobesøk. Man må trykke godt ned på doskålen, holde seg godt fast i det som er for hånden for å sikre at det som skal i doskålen havner nettopp der og ikke alle andre steder. Men været var fint og stjernehimmelen vakker. Etter hvert, sånn ca klokken tre om morgenen ble det gradvis roligere. Andre dag på havet ble riktig fin, med mykere sjø og mindre vind, men mannskapet var litt slitne.  Da vi endelig fikk Menorca i sikte ble det feiret med en champis, så ble det middag på havet før solen gikk ned og vi etter hvert fant frem til Cala Taulera utenfor Mahón på Menorca i det svarteste bekmørket. Der var det trangt, men vi fikk smøget Bijou inn mellom noen båter, kastet ankeret på vannet, satte til livs en velfortjent ankerdram og stupte i seng etter 40 timer på havet. 

Torsdag morgen bar det rett til Mallorca. Det var leit vi ikke rakk en dag eller to på flotte Menorca. På avstand kunne vi se f.eks. Cala Porter med sin berømte hulebar med de svært svake drinkene til svært høye priser, men med svært god stemning i solnedgangen. Jeg har jo vært der, så meg er det ikke synd på. For mannskapet derimot ble det en «missed opportunity». For ikke å snakke om de flotte små buktene med det mest asurblå vannet man kan tenke seg og som kalles cala, kanskje fordi det passer så fint å drikke en kald cava i en slik lekker cala.    

Det ble motor hele veien til Mallorca, på stille hav og rett til Costa de los Pinos, en småbåthavn der vi ikke kunne gå inn, men fikk satt Boris og Erik på land i en meget lekk dingy for å handle litt mat til sultne mannskaper. Det er jo ikke greit når vi 5 må dele 4 gjenværende brødskiver. På grunn av forsinkelsene gikk vi nesten tom for mat der ute på havet, men Minouche gravde frem det utroligste fra kjølsvinet og andre lure lagringssteder så vi fikk da i oss litt av hvert. Men feite pølser og noe som enten var kylling eller kalkunfileter fra den lokale mercato i Porto los Pinos ble som et herremåltid.

Så la vi oss til i Port Vey rett bortenfor, skjønt det er ingen havn, bare en lang flott strand rett ut mot havet i syd.  Der lå vi fint gjennom natten i den svake brisen fra øst.  Etter morgenbad bar det sørover til Porto Colom fredag formiddag i fin frisk bris og med fulle seil. Der hadde vi booket havneplass. Det sies at byen er oppkalt etter Colombus og noen påstår han ble født her. Historikere sier at det finnes indisier på det, men ikke sterke beviser og det er derfor ikke fastslått at det stemmer. Nok om det, Porto Colom er en hyggelig by med alle fasiliteter. 

Porto de Los Pinas

Innløpet til Porto Colom

Det var godt å endelig komme til en marina med både strøm og vann og få litt landkjenning etter fem døgn i sjøen. Kapteinen var opptatt med å finne lappesaker til dingyen mens mannskapet spiste lunch på restaurant før Erik og Kjersti mønstret av. Jeg syklet mange kilometere for å finne en bra maritim utstyrsbutikk. Det fant jeg og litt senere fant jeg en like bra forretning et par hundre meter fra der Bijou ligger. Jaja, frem og tilbake er like langt og inn og ut er like trangt for å sitere Ibsen fra Peer Gynt. 

Noen har rømt skuta og noen ordner opp på skuta mens kaptein og co-kaptein spiser en bedre middag på Michelin noterte Sa LLOtja, en veldig god og hyggelig restaurant ved havnen som avslutning på første strekk på vei til Lisboa. Takk til mannskapet som bidro til at vi har kommet oss hit til Mallorca. 

Nå blir jeg her og surrer rundt på Mallorca halvannen uke med min kjære Grete som kommer i dag lørdag og noen venner som kommer og går, akkurat som damene i sangen «Jenter» til De Derre. Ikke sånn å forstå at vi skifter ut venner eller at de settes på dør eller bare forsvinner. Neida, vi setter stor pris på alle våre venner og gleder oss til nye om enn mindre opprørte opplevelser på havet og på land.  

Det var det for denne gang. God natt.

TILBAKE PÅ HAVET

Hei og hå. Det var nydelig å se min kjære Bijou på vannet da jeg kom hit tirsdag, nypolert og lekker i skroget. Ikke meg altså, men båten. Men etter et helt år i opplag var det likevel mye rydding, vasking inne og ute og fiksing av diverse småfeil og skavanker. Å klargjøre Bijou i 38 grader er ikke moro – no fucking fun!! Svetten sprutet natt og dag, men torsdag kom Boris og Minouche og Erik og Kjersti og svalere luft som en gave fra himmelen. Det gjorde susen og søndag 21. aug sånn ca 0700 – før mistralen våkner skikkelig til - fikk vi opp forseilet som siste jobb i klargjøringen. Det blåser for mye mesteparten av døgnet til å få montert seil, derfor utnytter vi den lille timen før solen står opp til nettopp det.

Så bar det av sted og kapteinen fikk et salig blikk når seilene kom opp og vi cruiset av gårde i 7-8 knop i fin bidevind, retning sørvest mot Capo Spartivento med sitt nesten royale fyrtårn helt syd på Sardinia. En fin oppvarming for den glade kapteinen og det ferske mannskapet. Men etter hvert fikk vi smake på mistralen som herjer på vestsiden av Sardinia med hissig vind fra nordvest - opptil 20 m/s - og større bølger. Vi hadde «bare» 14 m/s. Med tre rev i storseilet og halv fokk gjorde vi likevel opp til 11 knop. 14 m/s (stiv kuling) er ikke noen sak når vinden stryker deg med hårene,

Minouche, Erik, Boris, Kjersti, Christian
på Lord Nelson, Capitana Marina

Nye seil ankommet

 men i motvind er det en helt annen sak. Og dit skal vi – nordvest mot Menorca – men det blir veldig slitsomt å krysse dit i 1-2 døgn med så mye vind «midt i trynet». Så da blir vi her i området en dag eller to ekstra til vinden dreier mer nordlig og løyer.

Kaptein i arbeid

Byebye Capitana Marina, Quantu St Elena

Mannskaper i standby modus

Mannskaper i arbeid

Capo Spartivento

Her omkring er det flere fine uthavner som ligger fint til når det blæs som verst fra nordvest, Tuarredda, hvor vi ligger nå, Tuelada og Zafferano for å nevne noen. Det ble ankerdram, et herlig bad i 25 grader krystallklart azurblått vann og en fortreffelig italiensk middag om bord, kokkelert av franske Minouche. Det ble tidlig kveld etter en lang dag på sjøen.

Tuarredda

I dag ligger vi her og slapper av, bader, leser, spiser og slumrer/drømmer. Kapteinen har også pusset og oljet strekkfisker. For de uinnvidde som lurer på hva strekkfisker er, så er det altså ikke en fisk. Men en metallinnretning som strammer eller slakker stagene som holder masten på plass. Den bør jo ikke falle ned på grunn av brudd i stagene eller svikt i strekkfiskene. De må smøres og pleies. Sånn sett blir det litt som en akvariefisk som også må pleies.

Boris, Erik og Kjersti dro på land i jolla. Den flyter og ser ut til å funke fint etter betydelig lapping og liming i fjor og enda litt til i år. Påhengsmotoren var full av innvendig møkk, omtrent som lunger til en som har røykt 20 om dagen hele livet. Mine kunnskaper om båtmotorer fra ungdomstiden og Withjolle-manien kom godt med.  De tre har fått to timer landlov. Så skal vel jeg og Minouche en tur på land for å gå skoene av oss. Vi trenger litt bevegelse, særlig de av oss som må ha litt mosjon for å holde defekte kroppsdeler i brukelig stand. Sånn sett ligner jo jeg også på en strekkfisk – stadig utsatt for store krefter eller krefter større enn jeg kan håndtere og derfor må jeg strekkes og tøyes litt i tide og utide.

Det får holde for denne gang, vi drar antagelig i morgen tidlig i 0600 tiden på 35-40 timers tur til Menorca. Hvis vinden løyer og vindretningen dreier mer mot nord som værgudene har lovet. Vi får se.   

 

HEI IGJEN - ALLE GODE TING ER TRE!!

En akilles skade/operasjon og to rygg brudd de siste par årene – «alle gode ting er tre» sies det! Det må jo bety at det ikke kommer noe mer dritt i min vei på en stund. Jeg har fortsatt to armer og to bein og de funker bra etter hvert, dog skal sies at et bein henger litt etter. 

Men det er ikke verre enn at jeg snart er klar for nye eventyr med Bijou i Middelhavet.  Etter mitt livs mest klønete og uheldige fall med ski på beina i mars i år måtte jeg dessverre avlyse vårens seilas opp langs Sardinia/Korsika, over til den franske riviera og ned til Barcelona. Det var tungt og leit, og beklagelig overfor de som skulle vært med der. Men kroppen min var altså ikke klar i tide.   

Nå er kroppen ganske bra og med gode kompetente mannskaper som vet «hvor skapet skal stå» eller rettere sagt på båt språket «hvor båten skal gå», når små og større katastrofer slår ned som «manna fra himmelen» der ute på havet eller der inne i små trange havner, ja da blir det flotte greier å seile fra Sardinia til Lisboa i høst med folk som trives på sjøen.

Jeg drar til Cagliari på Sardinia allerede tirsdag 16. august, der Bijou har ligget i opplag ved Capitana Marina siden midten av juli i fjor, for det aller meste på land.  Fire mannskaper dukker forhåpentligvis opp i dagene derpå sånn at vi kan «kaste våre sorger bakom vår rygg» som det heter i drikkevisen eller på mer maritimt vis «kaste våre fortøyninger på land og i vann» slik de gjør det i Italia. Så setter vi kursen mot Baleares (Menorca/Mallorca/Ibiza). Da kan alle de nysgjerrige og eventyrlystne, alle de som har brukt opp sin ferie og som drømmer om mer, de lidenskapelige seilerne eller enhver landkrabbe følge oss på bloggen min som herved er vekket til live etter lang tids dvale.   

Fortsatt god sommer til alle gode venner.

Bijou får et etterlengtet facelift på verftet

Endelig vann under kjølen i forrige uke

Litt å gjøre før start