Bijou i Middelhavet

TILBAKE PÅ HAVET

Hei og hå. Det var nydelig å se min kjære Bijou på vannet da jeg kom hit tirsdag, nypolert og lekker i skroget. Ikke meg altså, men båten. Men etter et helt år i opplag var det likevel mye rydding, vasking inne og ute og fiksing av diverse småfeil og skavanker. Å klargjøre Bijou i 38 grader er ikke moro – no fucking fun!! Svetten sprutet natt og dag, men torsdag kom Boris og Minouche og Erik og Kjersti og svalere luft som en gave fra himmelen. Det gjorde susen og søndag 21. aug sånn ca 0700 – før mistralen våkner skikkelig til - fikk vi opp forseilet som siste jobb i klargjøringen. Det blåser for mye mesteparten av døgnet til å få montert seil, derfor utnytter vi den lille timen før solen står opp til nettopp det.

Så bar det av sted og kapteinen fikk et salig blikk når seilene kom opp og vi cruiset av gårde i 7-8 knop i fin bidevind, retning sørvest mot Capo Spartivento med sitt nesten royale fyrtårn helt syd på Sardinia. En fin oppvarming for den glade kapteinen og det ferske mannskapet. Men etter hvert fikk vi smake på mistralen som herjer på vestsiden av Sardinia med hissig vind fra nordvest - opptil 20 m/s - og større bølger. Vi hadde «bare» 14 m/s. Med tre rev i storseilet og halv fokk gjorde vi likevel opp til 11 knop. 14 m/s (stiv kuling) er ikke noen sak når vinden stryker deg med hårene,

Minouche, Erik, Boris, Kjersti, Christian
på Lord Nelson, Capitana Marina

Nye seil ankommet

 men i motvind er det en helt annen sak. Og dit skal vi – nordvest mot Menorca – men det blir veldig slitsomt å krysse dit i 1-2 døgn med så mye vind «midt i trynet». Så da blir vi her i området en dag eller to ekstra til vinden dreier mer nordlig og løyer.

Kaptein i arbeid

Byebye Capitana Marina, Quantu St Elena

Mannskaper i standby modus

Mannskaper i arbeid

Capo Spartivento

Her omkring er det flere fine uthavner som ligger fint til når det blæs som verst fra nordvest, Tuarredda, hvor vi ligger nå, Tuelada og Zafferano for å nevne noen. Det ble ankerdram, et herlig bad i 25 grader krystallklart azurblått vann og en fortreffelig italiensk middag om bord, kokkelert av franske Minouche. Det ble tidlig kveld etter en lang dag på sjøen.

Tuarredda

I dag ligger vi her og slapper av, bader, leser, spiser og slumrer/drømmer. Kapteinen har også pusset og oljet strekkfisker. For de uinnvidde som lurer på hva strekkfisker er, så er det altså ikke en fisk. Men en metallinnretning som strammer eller slakker stagene som holder masten på plass. Den bør jo ikke falle ned på grunn av brudd i stagene eller svikt i strekkfiskene. De må smøres og pleies. Sånn sett blir det litt som en akvariefisk som også må pleies.

Boris, Erik og Kjersti dro på land i jolla. Den flyter og ser ut til å funke fint etter betydelig lapping og liming i fjor og enda litt til i år. Påhengsmotoren var full av innvendig møkk, omtrent som lunger til en som har røykt 20 om dagen hele livet. Mine kunnskaper om båtmotorer fra ungdomstiden og Withjolle-manien kom godt med.  De tre har fått to timer landlov. Så skal vel jeg og Minouche en tur på land for å gå skoene av oss. Vi trenger litt bevegelse, særlig de av oss som må ha litt mosjon for å holde defekte kroppsdeler i brukelig stand. Sånn sett ligner jo jeg også på en strekkfisk – stadig utsatt for store krefter eller krefter større enn jeg kan håndtere og derfor må jeg strekkes og tøyes litt i tide og utide.

Det får holde for denne gang, vi drar antagelig i morgen tidlig i 0600 tiden på 35-40 timers tur til Menorca. Hvis vinden løyer og vindretningen dreier mer mot nord som værgudene har lovet. Vi får se.