 |
| Arild, Stine, Andreas |
Da er vi i gang igjen, med nytt mannskap Stine,
Andreas og Arild. Stine blir co-skipper på denne lengste etappen i år og med
nattseilas. Hun har lang erfaring med turseilas i kalde nordlige strøk. Hun er
bare halvparten så gammel som oss andre her om bord, men sikkert dobbelt så smart,
i hvert fall dobbelt så rask.
 |
| Kirkwall marina |
 |
| Frokost ombord før utflukt til Scara Brae |
Vi ble en dag ekstra i Kirkwall pga vindforholdene
og Stine, Andreas og jeg brukte søndagen til en liten utflukt med stappfull
rutebuss, ca 1 time, til unike og veldig gamle Scara Brae vest på Mainland. Den
største øyen her på Orknøyene heter altså Mainland som om vi var på et eget
kontinent. Mindreverdighetskomplekser kanskje? Det har de ingen grunn til,
Orknøyene er et fabelaktig fint sted, sikkert fordi det var norsk territorium i
mange hundre år nesten frem til middelalderen. Arild hadde vært der dagen før
og syntes absolutt at vi skulle ta turen dit. Vi begynner altså denne etappen
med litt oldtidshistorie.
 |
| Scara Brae mot havet |
 |
| Scara Brae hus |
 |
| Minst 4500 år gamle flotte smykker!! |
 |
| Obelixer på et gravsted |
Scara Brae er en bosetning som daterer seg til
5000 – 4500 før Kristus, skikkelig gammelt med andre ord. Lenge før egyptiske pyramider
og greske/romerske storhetstider. Den ble oppdaget rundt 1850 da en kraftig
storm rev bort store sanddyner ved stranden i Bay of Skaill på den utsatte
vestkysten. Flere svært gamle stående steiner finnes mange steder på Orknøyene, litt som velkjente
Stonehenge i England eller litt som obelixer som noen kanskje husker fra
tegneserien Asterix og kompisen Obelix. Men disse gravstedene sier lite om
hvordan levesettet var den gangen.
 |
Orkney landskapsbilde med
Hoy Isle i bakgrunnen |
Godt bevarte Scara Brae gir derimot noen svar.
Bosetningen bestod av 7 bolighus og en workshop. Husene er forbundet med ganger
delvis under bakken. De var antagelig overbygget for å holde på varmen. Og de
tykke steinveggene var doble med husholdningsavfall i mellomrommet som også virket
isolerende. Smarte ingeniører den gangen. Det er mulig bosetningen har vært
større, men med disse 7 husene bodde det antagelig rundt 70 mennesker der. Det
helt spesielle med Scara Brae er at inventaret er så godt bevart. Det gir mange
svar på hvordan levesettet var den gangen.
De jaktet, fisket, spiste, drakk, sov og koste seg rundt varmen fra
ildstedet midt i stuen. Der laget de også maten. Langs veggene sov de i
steinsenger. Der laget de sikkert barn. På motsatt vegg av inngangen hadde de
en slags hylleseksjon der de oppbevarte og viste frem sine eiendeler som f.eks.
smykker, potter og kar, enkle husholdningsartikler og trofeer. Ikke helt samme komfort nivå som i Bijou, men
slett ikke så verst til å være 5000 år gammelt. Og selvsagt finnes det en
vikinggrav like i nærheten, men den er jo bare ca 1000 år gammel. Ganske moderne
greier til sammenligning! Og vi? Vår tid på jorden er bare et blaff i
historien. Det er fascinerende å tenke på hvordan menneskeheten har overlevd tusenvis
av år til tross for all faenskap og kriger vi har stelt i stand gjennom alle
tider.
Litt mer historie? Eller hopp over dette avsnittet
hvis du er lei. I Kirkwall ble St Magnus Cathedral bygget rundt 1150, til ære
for Magnus Erlandsson som ble drept i et slag på Eigilsoy litt nord på
Ortknøyene og så ble gjort til helgen, Magnus den Hellige. Han var i slekt med de
norske kongene Olav den Hellige og Harald Hardråde. Et imponerende byggverk i
rød sandstein, faktisk det nest største norske byggverket fra den tiden, etter
Nidarosdomen.
Nok om det, vi er jo på seiltur. Mandag la vi i
vei fra Kirkwall og gikk for motor gjennom Orknøy-skjærgården i nordvest. Flatt
og mykt landskap med lange hvite strender, litt som i Danmark. Frodig og grønt
og vakkert. Så seilte vi i slapp vind hele veien til Fair Isle, en vakker
grønnkledd klippe midt mellom Orknøyene og Shetland. Rundt 3 m/s og kanskje 4-5
knops fart med fullt storseil og Code-seil. Men vi har jo ikke dårlig tid her
ute på havet når solen for en gangs skyld banker ned fra nesten skyfri himmel. Vi
hadde til og med lunch ute i cockpit på ganske så flat sjø og nesten flatt bord.
Herlig!
 |
| Skipper og co-skipper |
 |
| Andreas til rors |
 |
| Konsentrert Andreas |
 |
Vi forlater Orkney med fyret på Start Point
i bakgrunnen |
 |
| Fair Isle i sikte |
Ved sydspissen av Fair Isle som heter Head of Tind
er det som regel kraftige tidevannsstrømmer som vi behørig unngikk ved å seile
minst to sjømil utenom. Har jo lært litt om vanskelige strømforhold på seilasene
i fjor og i år. Bak oss kom en annen
norsk båt som prøvde å ta oss igjen, sikkert for å sikre seg plass i den lille
havnen på Fair Isle. De gikk for nær og fikk litt juling der og mistet farten.
Sånn kan det gå for den som tror han er lur, men som bare blir sur når han innser
sin tabbe og ser båten så vidt fremover krabbe. Litt lyrisk her, men jeg er nok
ingen poet.
Den ene havnen på Fair Isle er svært liten og
enkel, med plass til bare to større båter langs bryggen og to på en dårlig
utstikker på påler. Ingen fasiliteter. Vi lå tre i bredden på bryggen, seks til sammen. En tysker innenfor og en franskmann utenpå
oss. De hadde begge seilt på norskekysten og var veldig begeistret. Fint å
prate litt fransk igjen etter måneder med til tider uforståelig skotsk
dialekt. Riktig trivelig på Fair Isle og
det er en egen «her står tiden stille» stemning på dette avsidesliggende
stedet. Det kryr av sau og fugler, bl.a. lundefugl i massevis og noen kaniner. Men
ingen skog, bare noen små busker, grønne åser og store klipper. Veldig flott sted med ca 60 fastboende, men
de så vi ikke snurten av.
 |
Havnen på Fair Isle
|
 |
Skadan syd på Fair Isle
|
 |
Naturskjønne Fair Isle
|
 |
| Nysgjerrige lundefugler |
 |
| Morgenstemning |
Tirsdag våknet vi til helt skyfri himmel og nøt en
lang morgenstund før vi la i vei mot Shetland. Det ble mye motor i nesten
vindstille vær helt til sydspissen av Shetland som heter Sumburgh Head. I havet
utenfor, som betegnende nok heter The Hole, blir det mye turbulent sjø som vi
unngikk. Etter hvert ble det litt bris, sånn ca 2 – 3 m/s fra siden og med
fullt storseil og Code-seilet gjorde vi greit 5 – 6 knop på flat sjø oppover østkysten av Shetland til øyen Bressay. Det synes
jeg er veldig bra det! For første gang seilte vi med nedslått sprayhood hele
dagen. Og ny lunch ute. Smak av sommer,
hipp hurra!
 |
| Vi seiler vår egen sjø i strålende vær - uten sprayhood for en gangs skyld!! |
 |
| Fornøyd skipper |
Lerwick marina er svært liten og består av en lang
flytebrygge med plass til fem båter. Med tre i bredden blir det plass til
opptil 15 båter. Det var 10 båter i havnen da vi var der, de fleste fra Norge. Det
er også plass til noen få båter i nabo bassenget. Ikke mye for et sted med stor
trafikk mellom Norge og Skottland. Men
havnekontoret var riktig så fint. Og vi kunne låne nøkkel til Lerwick Boatclub med
bra fasiliteter. Det er jo greit når vi skulle ligge flere dager og vente på
passende vær.
 |
Innseiling til Lerwick fra syd
med Bressay Isle
i bakgrunnen
|
 |
| Lerwick i sikte |
 |
| Lerwick marina |
 |
| Utmerket middag ombord |
 |
| Lerwick sentrum |
 |
| Den siste viking |
Onsdag og torsdag ble sånne ventedager. Været var
tilbake til normalen, dvs kaldt, regn og sur vind på onsdagen. Og det var jo
ikke all verdens å gjøre der heller. Godt vi kunne slå i hjel mange timer med semifinaler
i fotball-EM både tirsdag og onsdag kveld. Leit og trist at Frankrike røk ut. Kult
og overraskende at England tok seg videre til finalen. Selv skotter som vanligvis heier på alle andre
lag enn England, lot seg begeistre og klappet pent i kanskje 5-10 sekunder. Det
var det hele. Så gikk vi hjem for kvelden.
Opphold torsdag, men desto mer vind. Mye vind. Det
ble en lang frokost og planlegging av overfarten til Bergen som vil ta 30 – 40
timer. Jeg fikk vasket litt klær etter mye om og men for å få tak i 1-pund
mynter. Måtte til slutt gå i banken der jeg så vidt fikk vekslet en 10-pund
seddel. Siden jeg ikke hadde konto i banken ville han først ikke hjelpe meg. Da
jeg høflig, men strengt truet med ran ble han litt mer medgjørlig, åpnet en
skuff og talte opp 10 1-pund mynter som jeg aller nådigst fikk i bytte for min ferske pengeseddel. Snakk om tøvete
greier.
Vi leiet en veldig pratsom taxisjåfør for to
timer til en rundtur på Mainland (ja den største øyen her heter også Mainland).
De påstår at det regner mindre på Shetland enn på Orknøyene. Det er sikkert
riktig siden det ikke er fullt så grønt som på Orknøyene. Ikke så pent heller,
men bevares, flott likevel. Vi dro først til St Ninian’s Bay der en stor sanddyne
mellom Mainland og St Ninian’s Isle skiller den nordlige bukten fra den sydlige.
Det finnes ikke mange slike steder i verden, men vi lå ved en tilsvarende sanddyne
på øyen Kithnos i Hellas.
 |
| Flotte St Ninian |
 |
| Fotosession med Stine og Arild...og sjåføren |
 |
| Tilskuer |
 |
| Huset fra Shetland serien ligger nær St Ninian |
 |
Shetland Bus monument
i Scalloway |
Så dro vi videre til Scalloway på vestsiden av Mainland,
tidligere hovedstad på Shetland og en av landingsplassene under krigen for The Shetland
Bus som de kaller det her. Vi nordmenn snakker vel mest om Shetlands-Larsen, men
det var mange andre som deltok i denne hasardiøse virksomheten med livet som innsats. Etter hvert ble
det en mer organisert aktivitet med ca 100 overfarter til Scalloway og et par
andre steder på Shetland som brakte agenter, radioutstyr og militært utstyr til
norsk motstandsbevegelse i Norge og returnerende agenter, flyktninger tilbake
til Shetland, og etterretningsinformasjon som ble sendt videre til norske og
engelske myndigheter i London. 10 av båtene forliste pga uvær eller angrep fra
tyske fartøyer med tap av 44 liv ifølge monumentet over disse unge falne modige
menn som står ved havnen i Scalloway. Ok, nok historie for denne og siste gang.
Så ble det endelig fredag med gode prognoser for
været i Nordsjøen. Før start kom dagens første og eneste overraskelse. Død
autopilot, dvs den var jo ikke død, bare uvillig til å starte opp, altså ingen
strøm til styrepanelet. Det er jo ikke så farlig og slett ikke nødvendig hvis
man bare skal en tur til Middagsbukta. Men den er svært kjekk å ha hvis man
skal langt. Og vi skulle langt, ca 190 nm til Drange litt syd for Bergen. Uten autopilot
må vi styre manuelt hele tiden. Godt vi er fire mannskaper å dele styringen på.
Det kan bli krevende i stor sjø.
 |
| Byebye Shetland |
Vi kastet loss i vindstille vær, men vi visste det
skulle bli vind litt lenger ute på havet. Etter drøye fire timer for motor kom brisen
fra nord, nok til å heise seil. Vinden
økte gradvis til 5-6 m/s og det ble en strålende seilas med Code-seil og to rev
i Storen (altså storseilet) i 8 timer i fint vær. På kvelden rullet vi inn Coden
og rullet ut den mindre fokken og seilte på dette gjennom hele natten. Litt skvalpesjø
og sjøsprut ble det jo og uten autopilot og heller ikke lys i kompasset ble det
utfordrende å holde rett linje til målet. Men kartplotteren viste vei og det
gikk jo fint gjennom den korte ikke helt svarte natten. Vi kom inn i norsk
sektor omtrent ved midnatt og passerte Oseberg-feltet etterhvert. Litt liv og
røre der omkring, ellers lite aktivitet der ute på havet. Ok, nattseilas er
ikke bare fryd og gammen, fuktig, kaldt, mørkt og bølgete. Vanskelig å sove der
jeg blir kastet opp og ned og frem og tilbake i forpiggen. Vi gikk 4 timers vakter
hele veien, rullerende hver annen time. Mannskapet fikset dette veldig fint.
 |
Andreas til rors
|
 |
På vei over Nordsjøen
|
 |
| Så ble det svarte natta |
 |
| Inn i norsk farvann ved 02 tiden |
Lørdag kunne vi igjen heise Coden og igjen var det
fint vær og super seilas hele veien forbi Marsteinen fyr, inn Korsfjorden der
Boris møtte oss i båt fra Drange som ligger i Lysefjorden. Det gikk i rasende fart innover Korsfjorden,
opptil 9 knop. Med Folgefonna som bakteppe. Aldeles nydelig nasjonalromantisk
utsikt. Velkommen hjem til gamlelandet Bijou!! Jeg ble nesten rørt. Ok, litt
mer enn nesten.
 |
Supplybåt på vei ut til et felt i grålysningen
|
 |
Norge i sikte - Folgefonnen som en hvit strek
|
 |
Som å se sin første kjærlighet igjen😍
Marsteinen fyr ved Korsfjorden
|
 |
| Vi fosser inn i norsk farvann |
Å få ned Coden i den sterke vinden, ca 7-8 m/s ble
krevende. Den ville først ikke la seg rulle inn, før smarte og raske Stine foreslo
å falle av og rulle ut fokken, begge tiltak for å ta ut vindkraften som Coden var
eksponert for selv med slake skjøter. Da gikk det til slutt, litt før vi havnet
i en laksemær. Laksemer eller mær? Har ikke peiling. Ikke så viktig. Men det er
i hvert fall ikke godt med rester av seilbåt i laksefileten.
 |
| Inn mot Drange |
Vi kom oss inn i
den trange bukten ved Smørholmen på Drange der Phillip, sønn til min søster Helene, har
sin hytte. Der har jeg og mine søsken gått våre barnesko, dvs mest barføtt
antagelig, og der har jeg sikkert lært det meste jeg kan om sjømannsskap og kanskje
litt om seiling.
 |
| Hytten på Smørholmen |
 |
| Litt trangt i Bayen |
 |
En velfortjent ankerdram til mannskap
og mottagelseskomite |
Etappen, den lengste på årets seilas, er ferdig
seilt og tusen takk til godt mannskap som bidro til flott seilas og gode middager
om bord. De var også heldige, en av få etapper i år uten regn på noen av
seilasdagene. Ok, jeg skal jo videre fra Drange til Oslo og skal bruke ca 10
dager på det. Jeg tør ikke vedde på at det blir regnfritt. Vi får se.
 |
| Vel fortøyd på bryggen |
 |
Helene og min far på hytten
|
 |
| Andreas, Stine og Boris |
Nå tar Bijou og bloggen pause et par ukers tid mens
jeg skal nyte sommervarmen her på Vestlandet. 18-23 grader er jo deilig varmt
sammenlignet med 10-15 grader som jeg stort sett har hatt de siste 2 månedene i
Skottland. A bien tôt som de sier på fransk.
