Bikkja er løs!!

God morgen fra spektakulære Kalimnos!

Vi overlevde uværet på Patmos som slett ikke ble noen syndeflod, bare litt regn og mye torden. Dagen etter – onsdag – seilte vi til lille Nisos Arkangelos rett nord for Leros der vi stoppet for bad og lunch i en aldeles nydelig liten bukt.  Så bar der rake veien ned til Lakki, en slags hovedhavn på Leros hvor Grete’s eksil tar slutt etter en uke forvist til diverse fine feriehoteller. Hun ordner opp i Lakki Marina og skaffer oss en fin plass i den fulle havnen og vi feirer gjensynet med god fiskemiddag på El Greco i sjøkanten i den sjarmerende nabobyen Pandeli.  

Eksil rypa ombord med Anne 

Middag på El Greco, Pandeli, Leros

Ved innløpet til Lakki, Leros

I Lakki blir vi liggende ved siden av spanske Badalona, en spansk redningsbåt tilhørende OpenArms Rescue-organisasjonen som plukker opp migranter i Middelhavet. De har plukket opp over 20.000 migranter hevder kapteinen om bord. Han mener vi bør bidra og at Bijou kan ta minst 30 personer. Vi takker høflig nei. Historiene de forteller er forferdelige og det er vanskelig å argumentere for at man ikke skal plukke opp disse desperate og nødlidende menneskene til havs. Heldigvis er strømmen av migranter over havet fra Libya til Italia kraftig redusert fra ca 180.000 i 2016 til ca 23.000 i 2018 og bare ca 6.000 hittil i år, takket være store tiltak fra Italia og EU, bl.a. penger til trening av kystvakt i Libya og til grensekontroll i syd mellom Libya og Niger som er et betydelig transitt-land for migranter. I Spania derimot er strømmen økende og var ca 65.000 i fjor. Her vil kanskje lignende tiltak etter hvert stoppe strømmen kan vi jo håpe på.

Redningsskuta  Badalona

Torsdag var det halv fridag på Leros med stor markering av de drepte greske og engelske soldatene da det greske marinefartøyet med det klingende navnet «Green Olga» ble bombet og senket av tyskerne rett utenfor her. Det har i lange tider vært en marinebase i den store naturlige havnen her, men den ser nedlagt ut nå.

Prest og marinesoldater minnes Green Olga

Honnør til gresk marine

På vår vei sydover, etter litt handling i Lakki, drar vi innom en bukt helt syd på Leros. Der var det ikke spesielt fint, så vi drar over sundet til ruvende Kalimnos og nedover vestkysten til den idylliske lille utposten Emborios.  Her legger vi oss på en av bøyene til Captain Costas taverna for natten. Det blir lett trimtur for Anne, Grete og meg i flott terreng ut mot havet mens Gustav løper til en fjelltopp lenger inn på øya. På kvelden spiser vi godt hos Captain Costas.   

Emborios

Middag på Captain Costas

Eget skilt for kapteinens morgenbad

Vi forlater bøya og fortsetter nedover denne utrolig flotte og dramatiske kysten og hiver anker tett utenfor noen få hus med brygge og et par tavernaer på Nisos Talendos som visstnok var en del av Kalimnos frem til et megastort jordskjelv i 554 AC. Da ble denne kolossen av en øy på størrelse med en fjerdedel av Hallingskarvet kastet noen hundre meter ut i havet. Vi går en tur på denne idylliske øya, kjent for å tiltrekke seg fjellklatrere fra alle verdens kanter.  

Topptur på Talendos

Kapell i sjøkanten på Talendos

På anker ved Talendos

Talendos - utsikt mot Kalimnos

Ormos Vlikadhia

Etter lunch om bord fortsetter vi til Ormos Vlikadhia helt syd på Kalimnos, en sjarmerende liten badebukt med noen få hus, et par tavernaer og lite annet. Det skal blåse litt på natten så vi legger ut godt med ankerkjetting. Og det blåser ja, det uler og piper i riggen og Bijou jamrer seg i vinden.  Vi blir om bord og spiser utmerket middag kokkelert av Anne. Det blir flere turer på dekk i løpet av natten for å sjekke forholdene og en gang går anker alarmen. Vi har flyttet litt på oss, men sitter igjen fast. Det blir ikke så god søvn av sånt, men det blir ny dag og nye muligheter. 

Middag ombord

Gustav i kjent stil

På morgenen går en båt og vi legger oss litt lenger inn i bukta for bedre ly.  Etter et par timer, sikre på at Bijou ligger godt fast, tar vi jolla til land for å gå en tur og spise lunch.  Den stakkars påhengsmotoren vil ikke gå etter sitt ufrivillige dykk på Mykonos, så vi ror inn på stranden i sterk motvind. Slett ingen enkel sak med fire om bord (fem med motoren), men det går. 

Idet vi har trukket jolla opp på stranden, er "bikkja" løs og raser ut fjorden på egne bein eller skal vi si på egen kjøl. Gustav og jeg kaster oss i jolla og ror for harde livet etter Bijou som stikker utover bukten. Hun har stor fart og har kurs mot et nes der ute ved havkanten. Kanskje så hun noen ryper der ute? Vi roper og hoier til liten nytte og klarer ikke ro fort nok. En hollender i egen jolle med motor som virker kommer oss til unnsetning, jeg hopper om bord og lar Gustav drive sin egen vei.

Hollenderen og jeg kommer oss endelig frem til Bijou som er i ferd med å legge seg til med hekken inn i fjæresteinene, kanskje helt utslitt av den ville ferden?  Hollenderen freser inn mellom hekken og steinknausene, jeg kaster meg ombord og får startet motoren akkurat idet roret dunker lett ned på en grunne. Full fart forover og ut på dypt vann til Gustav tar oss igjen med jolla. Hollenderen vinker og drar sin kos, ære være hollendere.

Løs bikkje nær Ormos Vikladhia

Vi virrer rundt litt for å roe ned stakkars oppskjørtede Bijou (og kapteinen) mens Gustav får vinsjet inn 40 meter ankerkjetting og et bedrøvelig anker med dårlig samvittighet før vi setter kursen inn i bukten igjen, går nesten helt inn på stranden, og kaster det gråtende ankeret på nytt. På land har hele bygda fulgt med på dette drama.  Det gikk heldigvis bra – vi dykker ned og ser ingen skade på roret, kjenner heller ingen skade på styreinnretningen.  Kapteinen har muligens fått varig men, for dette var jo ikke så gøy. Løse bikkjer er ikke noe for meg.

Det skal blåse godt til neste natt så vi bestemmer oss for å forlate dette sjarmerende, men lunefulle sted og går inn til Kalimnos havn. Der får vi tildelt en fin plass i havnen av en svært så vennlig og hjelpsom havnesjef, riktignok på eget fortumlet anker, men med to liner i hekken inn til brygga. Der ligger vi bra og bikkja kan slå seg til ro.

Selv om vi ikke har seilt en meter denne dagen, bare kjørt motor i en drøy halvtime tar vi en skikkelig voksen ankerdram, dvs for at den skal bli stor nok blir det en kraftig GT.  Det har vi fortjent mener vi selv etter all denne dramatikken.

Det blåser og uler godt på natten, men her sover vi godt likevel, helt til kirkeklokkene begynner å kime i 6 - 7-tiden. De driver på helt frem til morgenmesse i 9-tiden. De høres litt ut som geitebjellene.  Det er mange geiter her omkring og de fleste har bjeller på seg. Det er mange kirker og kapeller også med egne bjeller. Det er kanskje ment at dette skal være en slags symbiose? Hva vet vel jeg.

Kalimnos town

Som vanlig på større steder skal kapteinen til havnepolitiet for å registrere båtens papirer og mannskapsliste. Der blir det bråk da det står at vi er tre ombord fra Patmos, men nå faktisk er fire. Eksil-rypa er ikke registrert ankommet ombord i Leros. Der var jo alle opptatt med minnemarkering, så havnepolitiet var ikke å finne. Han vil at vi skal reise tilbake dit for å korrigere Transit-loggen! Jeg nekter. Han spør om hun er tyrkisk?!? "Nei, norsk" sier jeg, viser passet hennes og da var det greit.  Er det mulig? De er svært opptatt av antall mannskaper ombord og hvor de kommer fra heromkring.  

På vei til havnepolitiet

En ekte løshund på havnen 

Topptur til monasteriet over Kalimnos town

Søndag går vi en tur opp på et fjell, ser på et kloster og en basilica, ta et glass på veien hjem og skrive blogg.  Vi spiser god sen avskjedslunch/tidlig middag på Pantelis restaurant med Anne og Gustav som mønstrer av her og tar fergen til Kos for å fly hjem grytidlig mandag morgen. Det har vært kjempehyggelig å ha de med den siste uken.  

kl 0500!!

Dessuten har jeg tenkt å prøve å fikse påhengsmotoren. Hvis mine mekanikerkunster ikke strekker til, må jeg vel kjøpe en ny.  Vi kan ikke drive på rundt her i Middelhavet med en bikkje som stikker uten å ha en jollemotor som virker når fart blir kritisk for holde styr på bikkja, kan vi vel?

Vi vender snuten sydover

På farten igjen! Vi har faktisk kommet så langt øst som jeg har tenkt meg i dette havet og vender baugen sydover en ukes tid før vi dreier vestover igjen. Et slags vendepunkt er i emning.

Grete er satt på land på Samos og må pleie sin rygg med varme bad, strekkøvelser, yoga-pusting, ligge på magen og konsultasjoner med legen. Anne og Gustav har mønstret på og tar seg av kapteinen. Grete tar fergen til Leros mandag og venter på oss der til vi kommer dit antagelig onsdag eller torsdag.

Før den tid skal vi innom Agathonisi. Arki, kanskje Patmos og Lipsoi. Vi får se hvor det bærer av sted med oss.

Eupalinos tunnelen

På Samos ville vi se den utrolige 1 km lange tunnelen, noen steder bare 0.4m bred og 1.5m høy, ved Pythagorian som grekerne konstruerte ca 500 BC for å føre vann inn til byen. Det er den første tunnel man kjenner til hvor man begynte i begge ender og kalkulerte seg frem til treffpunkt midtveis. Jeg vet ikke om de brukte Pythagoras formel om kateter og hypotenusen, men de fant i alle fall frem til hverandre der inne i fjellet. 

Vi rakk også å se restene av borgen og kirken i utkanten av dagens Pythagorian. Der traff vi på en brudgom og mange gjester som ventet på bruden, men henne så vi aldri noe til. Hun hadde kanskje anger og gjemt seg i tunnelen? Eller så ble hun  skremt av den gamle skikkelsen som vandret rundt i kirkerommet. Hva vet vel vi.

Damen med smartphone kamera

Damen i kirkerommet

The butcher

Søndag formiddag handlet vi litt mat og vinket farvel til den svært så vennlige kafeverten, broren, moren og muligens søsteren eller konen til verten eller broren og alle skandinavere på bryggen som ønsket Grete god bedring og oss god tur. Vi dro innom marinaen for diesel og seilte forbi «sykehuset» til Grete som vinket fra balkongen. Super seilas i 8-10 ms rett sydover til Agathonisi hvor vi fant en idyllisk liten uthavn, med det veldig greske navnet East Bay, helt i ly for vinden. Her ble det bad i kalde 21 graders vann, ankerdram og en drink i solnedgangen. Anne syr et ihjelblåst gresk gjesteflagg, Gustav studerer kartene og jeg blogger. Happy life!

Amputert flagg

Fra Samos (i bakgrunnen) til Agathonisi

Kapteinen til havs

Nest dag er det morgenbad og tidlig frokost før vi putrer langs kysten innom en nydelig liten bukt med det vanskelige navnet Ay Yeoryiou hvor vi egentlig skulle vært for natten. Det blir ingen stopp, men fulle seil videre til Nisos Arki i perfekt nordvestlig vind. Veldig flott skjærgård her.  

NAV promotor (ennå ikke klient) til rors

Der ankrer vi opp ved Nisis Marathos for lunch om bord. Ingen andre båter der og de to tavernaene på land ser nesten stengt ut. Fint lite sted, men sesongen er på hell og det ser søvnig ut. Vi ser ingen som ønsker oss inn dit for lunch så da blir det lunch ombord.

Ay Yeoryiou

Frosne nordboere må tines opp før de trives her på havet

Vi drar innom Port Augusta for en nysgjerrig titt, treffer på en seilbåt som hadde gått på grunn og strevde med å komme av. Men med slep fra mastetoppen gikk det bra.  Vi setter seil igjen og seiler på et slag over til Patmos som er kjent for The Sacred Cave of Holy Apocalypse og Monastery of Saint John the Theologian på toppen av øya. Her er det cruiseanløp og ditto turistifisert, men vi finner en utmerket lokal taverna med det umulige navnet To Tpexavtnpl eller noe sånt, langt inne i bakgatene med aldeles fortreffelig mat til en aldeles ubegripelig billig penge. Grillet blekksprut og grillet dorade smakte himmelsk.  Til og med husets vin var helt ok.

Scooter boys

I dag leide vi scootere og fartet rundt på øya, først til den hellige hulen som er så hellig fordi det var her apostelen Johannes fikk høre Guds stemme fortelle Åpenbaringen. Vi derimot, hørte ingen slik åpenbaring, men vi fikk høre en guide fortelle om denne hulen på spansk.  Vi har altså ikke fått med oss så mye, men har forstått at denne øya er den mest hellige øy i det kristne greske arkipelaget. Javel.

The Sacred Cave of the Holy Apocalypse

Deretter ble det en tur til klosteret der Anne måtte dekke til sine smukke legger for å komme inn. Her fikk vi høre en guide fortelle om stedet på engelsk og da fikk vi med oss litt mer, bl.a. at det bor seks munker der og at første messe holdes kl 03 om natten. Det er ingen dans på roser å være munk her. Klosteret ble grunnlagt i 1066, har en utrolig utsmykket ortodoks kirke, mange skrifter fra testamentet som daterer seg til 1100- tallet og hevder endog å ha hodeskallen til apostelen Thomas. Den så vi ikke noe til, men en skummel freske av djevelen som drar forferdede mennesker ned i helvete var nok til sette en støkk i de av oss som ikke synes noe om å havne der og det er vel kanskje de fleste.   

Monastery of St John

Skulte legger

Det aller helligste i Monastery of St John

På klostertaket

Så dro vi på tur og etter hvert ble det lunch på Aroma restaurant og kafe i gatekrysset i den lille fjellandsbyen Kambos. Gustav dristet seg til å prøve ovnsstekt geit mens vi andre tok mer velkjente grillede gambas, begge deler helt katastrofe. Cola light på scooter boys og et glass dårlig husvin til Anne som stod godt til de beske gambas.  Og for denne herligheten betalte vi nøyaktig det samme som vårt kulinariske måltid kvelden før. Det ble jo en slags åpenbaring om at mye i livet er tilfeldig og bare kommer an på flaks eller uflaks.

Etter scooter-tur ble det topptur til beins her ved Skala Patmos, hovedstaden på øya. Det har visstnok ligget et akropolis på denne toppen, nå til dags finnes bare et lite kapell, et veldig søtt lite sådant, noen steinrøiser og - av alle ting - tequilaplanter, dvs en slags frodig kaktus som blomstrer bare en gang på 20 år og deretter dør ifølge Anne. Fra den meksikanske varianten lages altså tequila. Så vet jeg det, 

Topptur ved Skala Patmos

Profitis Illas - høyeste punkt på øya

Tequila plante ifølge Anne

Været er grått i dag, den andre dagen med skyer siden vi kom ned hit 1. september og i natt skal det plaske ned på skikkelig Bergensk vis. Vi har derfor skalket alle luker, satt på sidevegger i capellet og venter nå på syndefloden. 

I morgen er det over og flyter vi fortsatt, drar vi til Leros hvor Grete kjeder seg og gjerne vil ombord igjen så snart som mulig. Det gleder vi oss til. 

På Patmos går livet sin videre (hellige) gang