VI INNTAR LISBOA HELT PÅ EGEN HÅND

 

I Gibraltar fikk vi en kjempefin havneplass, rett ved havnekontoret, en strålende flott toalett- og dusj anlegg og vaskeriet. Havnen er bygget litt om siden sist jeg var her i 2018 og denne gangen lå vi lenger vekk fra rullebanen. På havnekontoret stod mine nye batterier og radarkasse som avtalt. Med god hjelp fra Eric og Dag som dukket opp søndag fikk jeg installert de nye batteriene, men ny radarkasse opp i masten ble for vanskelig. Kanskje en jobb for apekattene på the Rock?  Vi får vel ordne med radaren på verftet i Lisboa der båten skal stå i vinter. Jeg fikk nøye meg med en ny svart søppelpose med hvite fartsstriper av tape som jeg fikk montert der oppe. Den skal beskytte elektronikken mot regn og ser riktig lekker ut.

OceanVillage - Gibraltar

Skip til bunns i Gibraltar

Gibraltar er som før med sin spektakulære Rock og sin blanding av gammel og sliten bebyggelse og nyere leilighetskomplekser rundt byens to casinoer og sine skrålete barer og dunkende discoer på «stripa». Og alle sine apekatter. Byen har visst to typer apekatter, den mest utbredte er berberapene som kommer fra Marokko og Algerie. De er litt aggressive og ganske frekke og liker seg best på The Rock. Det er bra for den andre typen apekatter som er mye større, er lys i huden og pelsløs og stammer hovedsakelig fra England. De kan være ganske hyggelige, men virker litt miljøskadet og liker seg best på byens casinoer og skrålete barer. Vi snakker om en veldig liten andel av homo sapiens, men de setter sitt preg på denne bemerkelsesverdige enklaven.  Ifølge Eric et fascinerende, men ganske forsoffent sted.

 Vi runder av søndagen og oppholdet i Middelhavet med en overraskende god middag på El Faro, en litt brun restaurant et hakk innenfor havnepromenaden. Vi så ingen apekatter der og heldigvis for det.

Mandag morgen venter vi på riktig strømretning som henger sammen med tidevannet og drar i vei ca kl 11. Etter et par timer med motor og store dønninger i hekken setter vi seil og har en strålende flott seilas hele veien til Barbate. Etter at vi passerer Tarifa, kontinental Europas sydligste punkt blir de store dønningene borte og vi cruiser langs kysten i 8 knop på stabil slørevind. Helt topp og bare store glis på kaptein og mannskap!!

Dag i farta

Eric i farta

Vi holder oss stort sett på grunt vann, dvs +/- 20 meter for å unngå spekkhoggere som har angrepet mange båter i dette området de senere årene og i mange tilfeller brukket roret på båtene til de uheldige seilerne. Da er det «over og ut», båten må slepes inn til et verft og må på land og det kan ta flere måneder å få et nytt ror. Vi ser mange små delfiner på vei ut fra Gibraltar, men heldigvis ingen spekkhoggere. Det har vært få angrep her nede i år, det kan se ut som denne bøllete eller lekne spekkhogger gjengen har dratt nordover til Galicia der flere angrep er rapportert i år.  Det blir vel litt som Tveita-gjengen, men de dro vel ikke nordover? Eller kanskje noen gjorde det, noen dro i fengsel og noen dro kanskje dit pepper’n gror. Hva vet jeg.

Morgenstemning på vei ut fra Barbate Marina

Vi tar derfor sjansen på å gå rett over Cadiz bukta mot Faro i Portugal tirsdag morgen istedenfor langs kysten rundt denne store bukta. Vi lar oss ikke skremme av hverken spekkhoggere eller Tveita-gjengen. Vi passerer Capo Trafalgar som jeg har skrevet om i bloggen da vi passerte andre veien i 2018 før vi setter kursen ut på havet.

Der ute spiser vi en bedre lunch, leser litt, diskuterer litt, trimmer litt og stopper for et bad i 22 graders vann, adskillig varmere enn på Costa del Sol kysten, men mye kaldere enn på Balearene. Den bortskjemte kapteinen lar seg overtale, forbereder seg på kuldesjokk og stuper i havet. Det var jo ikke så ille, faktisk forfriskende godt. Halvveis til Faro skifter vi fra et litt slitt spansk til et nesten ubrukt portugisisk gjesteflagg i masten til behørig fanfare fra Eric som Dag foreviger på mobilen. Noe må vi jo drive med her ute. Så blogger jeg litt og vips er dagen gått og solen forsvinner i havet. Tid for middag. I dag blir det svinekjøtt med pasta. Fortsatt flatt hav. Fordelen med flatt hav, null vind og ingen seil er jo at maten ikke renner ut av tallerkenen. Det feires med en god rødvin.

Litt jobbing på veien

Litt soling på veien

 

Flatt vann eller ikke, natten ble et formidabelt fyrverkeri. Lyn og torden i ett eneste kjør i 5-6 timer inne på land fra Lagos i vest til Huelva i øst. Kanskje ikke så elegant nydelig og mystisk som nordlys, men brutalt vakkert og voldsomt energisk. Kunne vi tatt i bruk all den utløste energien hadde strømkrisen i Europa vært løst på et blunk. Vi la ut strømkabler fra vantene og klargjorde redningsflåten på dekk i tilfelle lynnedslag og brann i båten og vi la om kursen lengre ut i havet for å unngå uværet. Sånn lurte vi værgudene atter en gang.  

Solnedgang på havet

Fyrverkeri

 

Det lysner av dag

Tid for frokost på stille hav

Vi lurte vel spekkhoggerne også, de har vi ikke sett snurten av. Derimot en gjeng atlanterhavsdelfiner som er betydelig større enn de mer pinglete middelhavsdelfinene vi er blitt vant til.  De er mye snillere enn både psykopatiske spekkhoggere og den skumle Tveita-gjengen.

Dagen derpå, onsdag, fortsetter vi langs Portugals Algarve kyst mot Portimao eller Lagos, men bestemmer oss etter hvert for å dra helt ut til Enseada de Sagres, en superfin uthavn rett før Capo Vicente, dette sydvestlige hjørne av Europa, for å korte ned tiden det vi ta å seile den lange veien opp til Sines dagen etter. 

 

Enseada de Sagres

Mar a Vista

Og sånn ble det. Stille på havet og motor hele veien. Det er jo kjedelig for en seiler, men hva kan en gjøre med det? Det var to flotte dager på havet uansett. I Enseada de Sagres kastet vi både anker og dingyen på sjøen da mannskapet ville på land og utforske dette vakre ville stedet. Jeg ble om bord og passet på at skuta lå godt fast på sitt anker. Etter et par timer fristet de kapteinen med en bedre middag på land og Dag rodde ut og hentet meg mens Eric sikret det beste bordet ute på terrassen. Maken til service! Og det ble en supergod fiskemiddag på Mar a Vista litt opp i høyden med flott utsikt over den vakre bukten og Bijou og de 3 – 4 andre båtene som lå ankret opp der.  Så bar det ut igjen i den slitne dingyen til Bijou i nattens mulm og mørke. Det ble en god natt uten nevneverdig svell.

Torsdag var det tidlig opp og av sted for å rekke frem til Sines, en 12 timers tur. Fin seilas de første par timene rundt flotte Cabo Vicente, etter hvert motor og litt seil igjen og litt motorseiling opp langs denne ensformige kysten. I Sines har de en liten men meget bra marine innerst i Vasco da Gama bukten (han kom herfra sies det) innenfor den store havnen som tar imot store tankskip med råolje til raffineriet her og produkt tankere som henter raffinerte produkter, kanskje diesel som vi fyller på Bijou fra tid til annen? Det blir tid til ankerdram, styremøte for Dag på Teams og en bedre middag om bord.

Spekkhoggernes hærverk på to båter på verft i Sines

Fetteren til Helge Ingstad

Fredag får vi hastverk med å komme av sted da det er meldt kraftig motvind fra nord fra midt på ettermiddagen, men rolige forhold frem til da. Vi tøffer av gårde kl 0700 i stummende mørke og spiser frokost på veien. På veien til Capo Espichel som vi skal rundt før innseiling mot Rio Tajo som fører inn til Lisboa, kommer det to store krigsskip mot oss som eskorterer et større lasteskip. Vi lurer jo på hva dette kan være. Vi noterer at fregatten nærmest oss har F311 malt på skroget. Eric googler og finner ut at det er KNM Roald Amundsen, fetteren til stakkars forliste Helge Ingstad. Laste skipet viser seg å være KNM Maud med kjennetegn A 530. I tillegg består eskorten av et større krigsskip, muligens en Destroyer? Hvilket land den kommer fra kan vi ikke se og hva den skal ødelegge er uklart for meg, men vi tuller uansett ikke med disse to. De to norske skipene utgjør Norges bidrag til Nato’s stående marinestyrke og er altså under Nato kommando. Litt av et sammentreff at vi skulle treffe på denne gjengen på vår siste etappe for i år. Vi hilser til marinen som sikkert følger oss på AIS og ser at vi også er norske. Vi vurderer å henge oss på og gi vårt bidrag til Nato’s forsvar, men vi har dårlig med skyts om bord og velger å fortsette vår ferd mot Lisboa.

Vakre Torre de Belem før broen og Lisboa

Ponte 25 Avril broen

 

I motsetning til norske vikinger som ikke klarte å innta noe som helst i disse farvann tidlig på 1000-tallet inntok vi Lisboa ila få timer uten kamp eller krangel med noen. Vi passerte Torre de Belem uten bruduljer, et fantastisk tårn bygget av romerne for å forsvare byen. Vi stakk innom Doca Belem for å bunkre før vi stampet oss videre inn elven, under den mektige Ponte 25 Abril broen som minner om Golden Gate bridge i San Fransisco, i sterk motstrøm sammen med mange store seilbåter fulle av skrålende mennesker. Mulig at forsvaret hadde tatt kvelden, var ute og drakk seg fulle og ikke ante at vikingenes etterkommere smøg seg forbi og inn mot sentrum. Vi ankom Doca Alcantara, målet for høstens tokt, uten å se en eneste havneslask. Dag ble satt på land for å finne vår tildelte plass nr 707. Sånn gikk det til at vi inntok byen helt på egen hånd og uten hjelp fra KNM Roald Amundsen rett før solen gikk ned og mørket senket seg over duggvåte champagneglass tatt frem for anledningen. Etter hvert ble det sen middag på hektiske Time Out Market, et slags mathall konsept, på anbefaling fra fetter Frederik som bor her med sin Louise. Der traff vi helt tilfeldig en kjenning av Dag og hans venninne. 

Lisboa - i mål!!!

Hektiske TimeOutMarket

Nachspiel - ned med seilene i et øyeblikks vindstille

Lørdag og søndag har kapteinen satt mannskapet i arbeid med indretjeneste for å klargjøre Bijou for vinterlagring.   De jobber og styrer og er til stor hjelp, spesielt med tunge løft som jeg ikke kan gjøre med min fortsatt skrale rygg. Det er mange tunge seil som skal pakkes og flyttes på. Fetter Frederik kom innom lørdag og fikk i oppdrag å finne ny sykkelslange. Erik mønstret av søndag etter en bedre lunch på Le Chat og skulle derfra til Porto med tog til portvinskonsert. Vi har ikke hørt noe mer og er usikre på om han kom seg hjem til moderlandet i dag. 

Indretjeneste

 

Pakker seil

Eric mønstrer av i Doca Alcantara.........

....og etterlatt på Le Chat før tog til Porto

Søndag kveld dro Dag og jeg til Frederik og Louise for en drink i deres flotte leilighet rett ved Parlamentet og en herlig middag på gamle ærverdige Cafe de Sao Bento like ved, en anonym liten og utrolig sjarmerende klassisk restaurant. Dag mønstret av mandag morgen kl 0500 og gikk derfor glipp av både frokost og lunch.  Stor takk til begge for super innsats både underveis og med indretjenesten.

San Fransisco???

Louise og Frederik

Cafe Sao Bento m Dag og Frederik

Nå er jeg alene for første gang på ukevis og uten forkleinelse for mannskapene disse ukene, er det litt godt. Skal avtale dag og tid for haul out, eller landsetting på godt norsk, med verftet som ligger i bydelen Alges litt nedover elven/like utenfor broen. Det blir kanskje på torsdag. I mellomtiden blir det vedlikehold og vinterkonservering av Bijou. Og sikkert litt blogging for å avslutte denne fine reisen fra Cagliari til Lisboa og sesongen 2022

Roen senker seg her i Doca Alcantara 

 FREM OG TILBAKE ER IKKE LIKE LANGT

 Egentlig skulle Grete, Mona og Ole bli ombord til søndag morgen, men de var vel lei av kapteinen og stakk av lørdag formiddag for å se seg om litt i Evizza eller Ibiza town som denne byen også kalles, kjent for sitt partyliv gjennom flere generasjoner.  Vi kom jo aldri dit med Bijou, men det er like greit. Ifølge Grete er havnen i Evizza kjempestor og ikke spesielt sjarmerende, men byen er fin og veldig full av liv og leven. Mye å se på for de som har vært på sjøen en uke eller to. Havnen her i San Antonio er veldig bra og byen kan by på bra restauranter og et myldrende uteliv for de som søker det.  Da er det jo greit å gjøre mannskapsbytte her.

Eller så tenkte de kanskje at kapteinen trengte litt alenetid for å komme til hektene etter en uke med dasslokk som ramler ned i seilet, anker som sitter fast i stein på havbunnen, thruster batterier som visstnok er døde selv om baug thrusteren fortsatt virker fint, punktert sykkelhjul som ikke blir tett, vinder og bølger som går i gal retning eller problemer med å finne plass i overfylte marinaer.

Byebye San Antonio

Det nye mannskapet er super ivrige og mønstret på på lørdag istedenfor søndag.  Grete, Mona og Ole overtok deres hotellrom fra lørdag til søndag. Det var jo en grei deal for alle. Det ble ny middag på Villa Mercedes hvor de meget smilende og velutstyrte innkasterdamene syntes det var kjekt at jeg kom tilbake med nye gjester.

Søndag tidlig morgen bar det ut til flotte Cala Conta en times tur fra San Antonio med frokost på veien. Der ble det morgenbad i 28 graders krystallklart vann i flere timer før vi heiste anker i 12-13 tiden og satte kursen for Cartagena på fastlandet, en etappe på ca 140 nm.   Det ble en strålende seilas i passe sterk bidevind hele søndagen og nesten til midnatt. Gjennom natten ble det litt av og på og opp og ned (som ifølge Peer Gynt er like langt) med seil og motor. 

Eric og Ditlef

Isla Vedra

Eric

Nicolay

Nicolay og Tom

Nattestemning

Sjelden baug in fortøyning i Cartagena

Mandag opprant med litt mindre vind i stussen, dvs bakfra hvis man foretrekker det uttrykket eller lensevind. Det er uansett noe dritt, unnskyld utrykket, for da krever Bijou litt mer, ikke mindre vind for å få fart på skroget. Og det blir vanskelig å få forseilet til å stå i vinden, altså ikke blafre. Og det blir mer rulling fra side til side, altså vanskelig å få noe som helst til å stå av seg selv uten å velte. Som sagt, bare dritt. Jaja, vi klager ikke, bare konstaterer at det er så mye bedre med bidevind fra siden eller slørevind som kommer skrått inn bakfra, ikke rett bakfra. Mye å tenke på for en seiler. Men vi kom da omsider til Cartagena og fikk oss en dusj og en ankerdram og en middag på byen før vi kollapset i seng eller køya som det jo heter ombord på båt.

Cartagena havn/marina

Tirsdag morgen bar det av sted sydvestover til Cabo de Gata på rolig vann og flau bakvind, for lite til å seile. Vi brukte hele dagen på det og rundet neset i 20-tiden, etter en god lunch og en bedre middag om bord. Vi visste at vi ville møte kraftig motvind etter at vi rundet neset og skulle videre vestover.

Og sånn ble det. Med 2 rev i storen og halvt forseil bakset vi oss gjennom natten og hele dagen derpå med skarp kryss hele veien. Mye banking og dunking og sjøsprøyt som betyr mye juling for Bijou og lite komfort for mannskapet. Å sove i 30 graders skrånende køye som bølger opp og ned hele tiden er krevende. Jeg bruker ikke lugaren forut under sånne forhold, der humper det ekstra mye og jeg ramler ut av køya eller svever over madrassen i korte øyeblikk. Da ligger jeg på sofaen i salongen og holder meg fast i staget som holder masten på plass når vi seiler for babord halser og ligger inn mot veggplaten når vi seiler for styrbord halser. Noen lurer vel på hvorfor jeg snakker om halser. Nok et merkelig seiler uttrykk. Det har ingenting med halsen vår å gjøre. Babord halser betyr at vi får vinden inn fra babord side og da krenger båten til styrbord. Nok om det.

Motril marina kefe med båttak

Vi kom da omsider frem, skjønt ikke til målet som var Malaga. Det ville krevd en slitsom natt til på havet og det satt langt inne for oss. Dessuten savnet vi en ankerdram som vi mente vi hadde fortjent. Og sånn ble det til at vi seilte inn til Motril, en litt bortgjemt eller glemt by på denne Costa-del Sol.  Der "ingen skulle tru at nokon kunne bu" eller i hvert fall er det sparsomt m4ed turister her. Havnesjefen i Motril ble overmåte lykkelig over å se oss og kona som jobbet på havnekontoret var overmåte serviceinnstilt og hyggelig.

Tom og Nicolay mønstrer av i Motril

Cartagena - Malaga er ca 190 nm, men vi seilte over 250 nm for å nå frem dit. Hadde vi seilt andre veien. altså østover istedenfor vestover, hadde vi nådd frem i tide og bare seilt 190 nm, raka vegen som de ville sagt på Toten. Peer Gynt tar altså feil. Frem og tilbake er ikke like langt for en som seiler. Men stakkars Peer var vel ikke så bevandret i seilerverden. Da er vi en dag etter skjema og kommer ikke til Gibraltar før lørdag.. Litt dumt, for da er båtutstyrsbutikkene stengt og attpåtil er de stengt mandag pga dronningens begravelse.  Og jeg som trenger nytt dasslokk til radaren og batterier til thrusterne. Etter mye om og men og mange telefoner får jeg ordnet det slik at alt leveres til marinaen i Gibraltar fredag hvor jeg kan hente det lørdag når vi ankommer. Supert! 

På vei inn til Malaga havn

Malaga

Havnepromenaden i Malaga

Vi kom oss til Malaga dagen derpå, torsdag. Marinafolket var for så vidt hyggelige i IGY Marina også, men mer avmålt. Veldig flott marina innerst i havnen, omtrent som i Vågen i Bergen, uten videre sammenligning. De tar ewgentlig bare båter over 20m og vi får en romslig plass mellom to superyachter. Bijou blir nesten borte i dette nabolaget.. Vi rekker en sen middag på havnepromenaden som er full av folk, men ser ikke så mye til denne berømte feriedestinasjonen. 

Torsdag morgen kommer skjønne Leira, som bestyrer havnekontoret, med sin betalingsterminal til Bijou. Sånn service har vi aldri fått før. Vi bukker og nikker, hun får sin betaling og sier hun har seilt som mannskap på en superyacht på kysten av Norge som hun syntes var fantastisk flotht. Etter en lengre hyggelig prat med ivrige mannskaper vinker vi farvel og drar vår kos eller rettere vår vei mot Marbella. Vi får straks fin seilevind fra vest på vår vei sydover og ingen bølger!! Nesten flat sjø, du verden så herlig. En slapp og fin dag på havet, helt annerledes enn de siste dagene med store, krappe, vanskelige bølger i en sint sjø og heftig, ustabil og lunefull motvind. Værgudene er kanskje utslitte etter dager med dette været og resignerer i frustrasjon over det faktum at de ikke kan stoppe oss? Hva vet jeg, men fint er det for oss.  

Vi passerer endeløse Torremolinos og Fuengerola hvor vi lå over natten på vei nedover i 2018.  Ikke spesielt sjarmerende område sett fra sjøen, men det er sikkert noen fine perler der inne og mange pensjonerte nordmenn og kvinner.  Etter nesten halvveis løp spiser vi lunch, mens vinden først dreier sørlig og etter hvert vestlig, dit vi skal, før den lider en sakte stille død. Vi dupper rundt på havet en stund, driver litt puss og stell og må etter hvert motre resten av veien til Marbella der vi har fått plass i Marina Bajadilla litt øst for sentrum. Ikke helt samme stil som IGY Marina i Malaga som helst bare tar båter over 20 meter, men vi får en grei plass i denne havnen litt øst for sentrum.

Marbella er større enn jeg trodde og byen har et svært trivelig sentrum. Her kan du «shop until you drop» og »ete til du blir fete» (kom ikke på noe bedre) i små trange bakgater. Eric googlet seg frem til en fantastisk bra restaurant som heter Marbella Patio. Super siste middag med resten av denne gjengen som mønstrer av i Gibraltar i morgen. 

Her fra Marina de Bajadilla kan vi faktisk se the Rock i Gibraltar i det fjerne. Da går det opp for meg at vi snart forlater Middelhavet og det føles litt vemodig. Bijou er nå i sin femte sesong her nede. Har jo kjent litt på dette de siste dagene og merket det på kjøligere vær. Vanntemperaturen har falt fra 27-28 gradet på Mallorca/Ibiza til 17-18 grader her. Det blir ikke noe morgenbad på den bortskjemte kapteinen under sånne forhold. Jeg må vel snart finne frem en sommerdyne også.

Flatt vann i dag, lørdag, på vei til Gibraltar. Halvveis ser vi også over til Marokko. Vi bruker dagen til litt puss og stell i båten. På veien kom vi over et hylekor med måker som fråtset på et fiskekadaver og flere titalls delfiner som sirklet rundt. Et spesielt skue, men vanskelig å ta bilder av dette mot solen. Etter hvert vil det dukke opp mange store skip på vei inn eller ut av Middelhavet.

The Rock med Europe Point i forgrunnen

Gibraltar

Fyller rimelig diesel i Gibraltar

Vi har havneplass i Marina Ocean Village så tett på rullebanen som det er mulig å komme.  Her må man vente utenfor marinaen når fly skal lande eller lette. Det er vel betryggende, jeg vil ikke ha et fly i seilet, det holder med dasslokket. Apropos dasslokk, her får jeg et nytt velbrukt radardeksel og 4 nye baug thruster batterier levert til marinaen. Søndag blir mekkedag for meg, omtrent like moro som shoppedag for damene. Og vaskedag. Og handledag. Og mannskapsbytte-dag. Tom og Nicolay har allerede forlatt skuta, Ditlef mønstrer av i dag som planlagt, men Eric blir jeg ikke kvitt. Han trives så godt at han vil være med en uke til. Hans Camilla er en skjønn og raus dame.  Og det passer fantastisk godt for meg da Charles måtte avlyse seilasen neste uke i siste øyeblikk av gode grunner.

Takk til Tom, Nicolay og Ditlef som mønstrer av for god innsats under til dels krevende forhold og takk til Eric for det samme og for at han blir med meg og Dag som kommer i morgen på seilasen videre til Lisboa.