I Gibraltar fikk vi en kjempefin havneplass, rett
ved havnekontoret, en strålende flott toalett- og dusj anlegg og vaskeriet.
Havnen er bygget litt om siden sist jeg var her i 2018 og denne gangen lå vi lenger
vekk fra rullebanen. På havnekontoret stod mine nye batterier og radarkasse som
avtalt. Med god hjelp fra Eric og Dag som dukket opp søndag fikk jeg installert
de nye batteriene, men ny radarkasse opp i masten ble for vanskelig. Kanskje en
jobb for apekattene på the Rock? Vi får vel
ordne med radaren på verftet i Lisboa der båten skal stå i vinter. Jeg fikk
nøye meg med en ny svart søppelpose med hvite fartsstriper av tape som jeg fikk
montert der oppe. Den skal beskytte elektronikken mot regn og ser riktig lekker
ut.
 |
| Skip til bunns i Gibraltar |
Gibraltar er som før med sin spektakulære Rock og
sin blanding av gammel og sliten bebyggelse og nyere leilighetskomplekser rundt
byens to casinoer og sine skrålete barer og dunkende discoer på «stripa». Og
alle sine apekatter. Byen har visst to typer apekatter, den mest utbredte er
berberapene som kommer fra Marokko og Algerie. De er litt aggressive og ganske
frekke og liker seg best på The Rock. Det er bra for den andre typen apekatter
som er mye større, er lys i huden og pelsløs og stammer hovedsakelig fra
England. De kan være ganske hyggelige, men virker litt miljøskadet og liker seg
best på byens casinoer og skrålete barer. Vi snakker om en veldig liten andel
av homo sapiens, men de setter sitt preg på denne bemerkelsesverdige enklaven. Ifølge Eric et fascinerende, men ganske
forsoffent sted.
Vi runder av søndagen og oppholdet i Middelhavet
med en overraskende god middag på El Faro, en litt brun restaurant et hakk
innenfor havnepromenaden. Vi så ingen apekatter der og heldigvis for det.
Mandag morgen venter vi på riktig strømretning som
henger sammen med tidevannet og drar i vei ca kl 11. Etter et par timer med
motor og store dønninger i hekken setter vi seil og har en strålende flott
seilas hele veien til Barbate. Etter at vi passerer Tarifa, kontinental Europas
sydligste punkt blir de store dønningene borte og vi cruiser langs kysten i 8
knop på stabil slørevind. Helt topp og bare store glis på kaptein og mannskap!!
 |
| Dag i farta |
 |
| Eric i farta |
Vi holder oss stort sett på grunt vann, dvs +/- 20
meter for å unngå spekkhoggere som har angrepet mange båter i dette området de
senere årene og i mange tilfeller brukket roret på båtene til de uheldige
seilerne. Da er det «over og ut», båten må slepes inn til et verft og må på
land og det kan ta flere måneder å få et nytt ror. Vi ser mange små delfiner på
vei ut fra Gibraltar, men heldigvis ingen spekkhoggere. Det har vært få angrep
her nede i år, det kan se ut som denne bøllete eller lekne spekkhogger gjengen
har dratt nordover til Galicia der flere angrep er rapportert i år. Det blir vel litt som Tveita-gjengen, men de
dro vel ikke nordover? Eller kanskje noen gjorde det, noen dro i fengsel og
noen dro kanskje dit pepper’n gror. Hva vet jeg.
 |
| Morgenstemning på vei ut fra Barbate Marina |
Vi tar derfor sjansen på å gå rett over Cadiz
bukta mot Faro i Portugal tirsdag morgen istedenfor langs kysten rundt denne
store bukta. Vi lar oss ikke skremme av hverken spekkhoggere eller
Tveita-gjengen. Vi passerer Capo Trafalgar som jeg har skrevet om i bloggen da
vi passerte andre veien i 2018 før vi setter kursen ut på havet.
Der ute spiser vi en bedre lunch, leser litt, diskuterer
litt, trimmer litt og stopper for et bad i 22 graders vann, adskillig varmere
enn på Costa del Sol kysten, men mye kaldere enn på Balearene. Den bortskjemte
kapteinen lar seg overtale, forbereder seg på kuldesjokk og stuper i havet. Det
var jo ikke så ille, faktisk forfriskende godt. Halvveis til Faro skifter vi
fra et litt slitt spansk til et nesten ubrukt portugisisk gjesteflagg i masten
til behørig fanfare fra Eric som Dag foreviger på mobilen. Noe må vi jo drive
med her ute. Så blogger jeg litt og vips er dagen gått og solen forsvinner i
havet. Tid for middag. I dag blir det svinekjøtt med pasta. Fortsatt flatt hav.
Fordelen med flatt hav, null vind og ingen seil er jo at maten ikke renner ut
av tallerkenen. Det feires med en god rødvin.
 |
| Litt jobbing på veien |
 |
| Litt soling på veien |
Flatt vann eller ikke, natten ble et formidabelt
fyrverkeri. Lyn og torden i ett eneste kjør i 5-6 timer inne på land fra Lagos i
vest til Huelva i øst. Kanskje ikke så elegant nydelig og mystisk som nordlys,
men brutalt vakkert og voldsomt energisk. Kunne vi tatt i bruk all den utløste energien
hadde strømkrisen i Europa vært løst på et blunk. Vi la ut strømkabler fra
vantene og klargjorde redningsflåten på dekk i tilfelle lynnedslag og brann i
båten og vi la om kursen lengre ut i havet for å unngå uværet. Sånn lurte vi værgudene
atter en gang.
 |
| Solnedgang på havet |
 |
| Fyrverkeri |
 |
| Det lysner av dag |
 |
| Tid for frokost på stille hav |
Vi lurte vel spekkhoggerne også, de har vi ikke
sett snurten av. Derimot en gjeng atlanterhavsdelfiner som er betydelig større
enn de mer pinglete middelhavsdelfinene vi er blitt vant til. De er mye snillere enn både psykopatiske spekkhoggere
og den skumle Tveita-gjengen.
Dagen derpå, onsdag, fortsetter vi langs Portugals
Algarve kyst mot Portimao eller Lagos, men bestemmer oss etter hvert for å dra
helt ut til Enseada de Sagres, en superfin uthavn rett før Capo Vicente, dette
sydvestlige hjørne av Europa, for å korte ned tiden det vi ta å seile den lange
veien opp til Sines dagen etter.
 |
| Enseada de Sagres |
 |
Mar a Vista
|
Og sånn ble det. Stille på havet og motor hele veien.
Det er jo kjedelig for en seiler, men hva kan en gjøre med det? Det var to
flotte dager på havet uansett. I Enseada de Sagres kastet vi både anker og dingyen
på sjøen da mannskapet ville på land og utforske dette vakre ville stedet. Jeg
ble om bord og passet på at skuta lå godt fast på sitt anker. Etter et par
timer fristet de kapteinen med en bedre middag på land og Dag rodde ut og
hentet meg mens Eric sikret det beste bordet ute på terrassen. Maken til
service! Og det ble en supergod fiskemiddag på Mar a Vista litt opp i høyden
med flott utsikt over den vakre bukten og Bijou og de 3 – 4 andre båtene som lå
ankret opp der. Så bar det ut igjen i
den slitne dingyen til Bijou i nattens mulm og mørke. Det ble en god natt uten
nevneverdig svell.
Torsdag var det tidlig opp og av sted for å rekke
frem til Sines, en 12 timers tur. Fin seilas de første par timene rundt flotte Cabo
Vicente, etter hvert motor og litt seil igjen og litt motorseiling opp langs
denne ensformige kysten. I Sines har de en liten men meget bra marine innerst i
Vasco da Gama bukten (han kom herfra sies det) innenfor den store havnen som
tar imot store tankskip med råolje til raffineriet her og produkt tankere som henter
raffinerte produkter, kanskje diesel som vi fyller på Bijou fra tid til annen? Det
blir tid til ankerdram, styremøte for Dag på Teams og en bedre middag om bord.
 |
| Spekkhoggernes hærverk på to båter på verft i Sines |
 |
| Fetteren til Helge Ingstad |
Fredag får vi hastverk med å komme av sted da det
er meldt kraftig motvind fra nord fra midt på ettermiddagen, men rolige forhold
frem til da. Vi tøffer av gårde kl 0700 i stummende mørke og spiser frokost på
veien. På veien til Capo Espichel som vi skal rundt før innseiling mot Rio Tajo
som fører inn til Lisboa, kommer det to store krigsskip mot oss som eskorterer
et større lasteskip. Vi lurer jo på hva dette kan være. Vi noterer at fregatten
nærmest oss har F311 malt på skroget. Eric googler og finner ut at det er KNM
Roald Amundsen, fetteren til stakkars forliste Helge Ingstad. Laste skipet
viser seg å være KNM Maud med kjennetegn A 530. I tillegg består eskorten av et
større krigsskip, muligens en Destroyer? Hvilket land den kommer fra kan vi
ikke se og hva den skal ødelegge er uklart for meg, men vi tuller uansett ikke
med disse to. De to norske skipene utgjør Norges bidrag til Nato’s stående marinestyrke
og er altså under Nato kommando. Litt av et sammentreff at vi skulle treffe på
denne gjengen på vår siste etappe for i år. Vi hilser til marinen som sikkert
følger oss på AIS og ser at vi også er norske. Vi vurderer å henge oss på og gi
vårt bidrag til Nato’s forsvar, men vi har dårlig med skyts om bord og velger å
fortsette vår ferd mot Lisboa.
 |
| Vakre Torre de Belem før broen og Lisboa |
 |
| Ponte 25 Avril broen |
I motsetning til norske vikinger som ikke klarte å
innta noe som helst i disse farvann tidlig på 1000-tallet inntok vi Lisboa ila
få timer uten kamp eller krangel med noen. Vi passerte Torre de Belem uten
bruduljer, et fantastisk tårn bygget av romerne for å forsvare byen. Vi stakk
innom Doca Belem for å bunkre før vi stampet oss videre inn elven, under den
mektige Ponte 25 Abril broen som minner om Golden Gate bridge i San Fransisco, i
sterk motstrøm sammen med mange store seilbåter fulle av skrålende mennesker. Mulig
at forsvaret hadde tatt kvelden, var ute og drakk seg fulle og ikke ante at
vikingenes etterkommere smøg seg forbi og inn mot sentrum. Vi ankom Doca
Alcantara, målet for høstens tokt, uten å se en eneste havneslask. Dag ble satt
på land for å finne vår tildelte plass nr 707. Sånn gikk det til at vi inntok
byen helt på egen hånd og uten hjelp fra KNM Roald Amundsen rett før solen gikk ned og mørket senket seg over
duggvåte champagneglass tatt frem for anledningen. Etter hvert ble det sen middag
på hektiske Time Out Market, et slags mathall konsept, på anbefaling fra fetter
Frederik som bor her med sin Louise. Der traff vi helt tilfeldig en kjenning av Dag og hans venninne.
 |
| Lisboa - i mål!!! |
 |
| Hektiske TimeOutMarket |
 |
| Nachspiel - ned med seilene i et øyeblikks vindstille |
Lørdag og søndag har kapteinen satt mannskapet i arbeid med indretjeneste for å klargjøre Bijou for vinterlagring. De jobber og styrer og er til stor hjelp, spesielt med tunge løft som jeg ikke kan gjøre med min fortsatt skrale rygg. Det er mange tunge seil som skal pakkes og flyttes på. Fetter Frederik kom innom lørdag og fikk i oppdrag å finne ny sykkelslange. Erik mønstret av søndag etter en bedre lunch på Le Chat og skulle derfra til Porto med tog til portvinskonsert. Vi har ikke hørt noe mer og er usikre på om han kom seg hjem til moderlandet i dag.
 |
| Indretjeneste |
 |
| Pakker seil |
 |
| Eric mønstrer av i Doca Alcantara......... |
 |
| ....og etterlatt på Le Chat før tog til Porto |
Søndag kveld dro Dag og jeg til Frederik og Louise for en drink i deres flotte leilighet rett ved Parlamentet og en herlig middag på gamle ærverdige Cafe de Sao Bento like ved, en anonym liten og utrolig sjarmerende klassisk restaurant. Dag mønstret av mandag morgen kl 0500 og gikk derfor glipp av både frokost og lunch. Stor takk til begge for super innsats både underveis og med indretjenesten.
 |
| San Fransisco??? |
 |
| Louise og Frederik |
 |
Cafe Sao Bento m Dag og Frederik
|
Nå
er jeg alene for første gang på ukevis og uten forkleinelse for mannskapene
disse ukene, er det litt godt. Skal avtale dag og tid for haul out, eller
landsetting på godt norsk, med verftet som ligger i bydelen Alges litt nedover elven/like
utenfor broen. Det blir kanskje på torsdag. I mellomtiden blir det vedlikehold
og vinterkonservering av Bijou. Og sikkert litt blogging for å avslutte denne fine
reisen fra Cagliari til Lisboa og sesongen 2022
 |
| Roen senker seg her i Doca Alcantara |
