PÅ FAST GRUNN FOR EN LENGRE STUND
Et lite tilbakeblikk fra første uke - Cagliari - Menorca.
Nesten en uke på Bijou helt alene og likevel ble det ingen blogging. Det var deilig å kule litt ned og dessuten mye å gjøre for vinterklargjøring i en by med mange sykkelveier, men hvor det likevel er umulig å sykle fra stripen langs vannet/alle marinaer og inn i byen. Det skyldes toglinjen som går langs hele byen med svært få overganger og de som finnes har lange bratte trapper. Det er jo ikke greit å sykle opp og ned trapper. Å bære sykkel eller rullestol opp og ned trapper er vel heller ikke så greit for skrale rygger eller lamme bein?? Det var vanskelig og tidkrevende å handle mat, vaske klær og sengetøy eller handle båtutstyr. Må nok finne et annet sted å ligge noen dager før ferden fortsetter neste år. Derfor ble det ikke noe tid til blogging før jeg synker ned i flysetet på vei hjem. Jaja, sånn kan det gå når en «lander» i ukjent farvann.
 |
| I ukjent farvann - Doca Alcantara en morgenstund |
 |
| På vei til CN Alges |
Og da var det greit å bruke min nye Uber app som Dag så vennlig introduserte meg til. Nå er jeg superbruker på Uber og det funker jo strålende i byen. Litt dårligere i grisgrendte strøk som f.eks. der Bijou nå ligge på land i Alges mellom Lisboa sentrum og Oeiras eller Cascais, Portugals St Tropez, som kanskje er mer kjent for de fleste. Og der blir hun (ikke han og ikke hen) til våren en gang.
 |
| Vakre Torre de Belem - 16-tallet |
 |
| Frederik |
Haul out var avtalt til torsdag kl 15.30 og fetter
Frederik skulle være med fra Doca Alcantara til Club Nautico Alges, ca en times
tur utover elven. Vi har knapt sett en regndråpe siden jeg startet turen, men akkurat denne
dagen plasket det ned i noen timer omtrent da vi skulle dra. Det må være
værgudenes hevn for at vi har lurt de så mange ganger på turen. Vi gumlet i oss
en rask lunch med Portugals beste croissanter før vi la i vei. Før vi rakk
frem hadde værgudene blåst bort seg selv og solen titter atter frem.
Vi lurte spekkhoggerne og – nok en gang. Fredag ble en seilbåt angrepet ved Cascais, rett utenfor her. Vi seilte hit sørfra raskere enn de svømte ned hit nordfra. Godt å vite at vi vant det racet! Så får vi håpe at de fortsetter sydover der Tveitagjengen ryktes å feire jul i år eller at de drar dit pepper’n gror. Det hadde vært fint med tanke på seilasen videre nordover neste år.
Haul out ble en krevende øvelse. Travel liften
eller den mobile heisenobilen de har på verftet er ganske liten og med 50 fot
lengde måtte vi ta av akter staget og bakke inn i en ganske trang dokk i sterk strøm.
Og ingen fendring i dokken! Her må en ha god styrefart og treffe akkurat på
midten. Og bra gikk det, til kapteinens og Frederiks store lettelse. Inn og ut
er like trangt som den gode Peer Gynt sa. Da skal vi vel klare å komme oss ut
igjen til våren.
Resten av dagen og fredagen gikk med til fortsatt vinterklargjøring og vedlikehold. Jeg har f eks skiftet to dieselfiltre, et oljefilter, motorolje og impeller samt kjørt motoren i ferskvann for å skylle ut salt som aldri er bra for noe av metall. For mye salt er vel ikke bra for kroppen heller, men det er en annen sak.
Det gjenstår å gi maskineriet en siste olje, nemlig skifte girolje. Den siste olje er kanskje ikke et bra uttrykk i denne sammenheng, det høres ut som om giret holder på å dø, men det gjør det altså ikke. Det døde nesten høsten 2018 på Sardinia, men fikk da nytt kon (omtrent som en hofteprotese) og siden har det levd og fungert i beste velgående med skifte forover og bakover hver gang skipperen har ønsket det. Men jeg rakk altså ikke å skifte oljen og da blir det en jobb til våren. Ellers burde alt være klart nå for vinterdvalen.
CN Alges ser ut til å være et bra verft. Jeg hadde en god befaring om bord med teknisk leder og direktøren for å diskutere diverse arbeider/reparasjoner de skal utføre, bl.a. montere nytt dasslokk på radaren. Han lo godt av den beskrivelsen og påstod at han har skiftet mange dasslokk i sin verftskarriere. De må også forsterke ankerbrønnen som sprekker og lekkert saltvann inn i seilskottet og sjekke ladingen til baugpropellbatteriene som ser ut til å ikke funke helt som det skal. Nok å gjøre for meg og verftet og nok å bruke penger på for en stakkars, men lykkelig båteier.
Apropos overraskelser og uforutsette kostnader, Her traff jeg også et svensk par med to små gutter som skal seila ARC til Karibien, men som har strandet her pga problemer med styringen. De har solgt huset i Sverige og bor på båten, også mens den står på land. De aner ikke hvor lenge de må bo i båten høyt over bakken og vente på deler, men det koster jo dag for dag. Jaja, litt av en (tørrlagt) seiltur for de stakkars svenskene. Det ligger også en norsk båt her, «Solveig» fra Oslo, som har hatt et tøft møte med noen skjær. Det er ikke mange skjær i sjøen her omkring, slett ikke som den norske kysten, så de må jo ha sovet i timen eller kanskje vært så opptatt med å se etter spekkhoggere eller Tveita gjengen at de helt glemte å følge med på kartet. Det blir nok et lengre opphold for de stakkars nordmennene/kvinnene også.
 |
| Vinterdvale |
Alt i alt, høstens seilas har gått som planlagt og det er jeg jo glad for. Med god hjelp fra ivrige mannskaper har jeg fått Bijou dit den skulle. Vi har seilt ca 1400 nautiske mil i år. Vel mye motor og vel mye motvind, men det har vært en fabelaktig reise med mange gode opplevelser og minner.
