Egen målgang med EM floker

Vi våkner til god bris fra nordøst her ved San Vito, siste stopp på Sicilia. Det passer fint siden vi skal nordvestover. Med litt hjelp fra ormeggiatori kaster vi loss i 9-tiden og setter fulle seil straks vi kommer ut på havet. Det blir nok en dag med strålende fin seilas der Sicilia sakte forsvinner i horisonten bak oss. 

Vi er nærmere Tunis enn Sardinia her ute, men dit skal vi ikke, takket være min svært korte visitt til albanske farvann for noen uker siden. På kvelden løyer vinden og vi må starte motoren etter 9 timer flott seilas, men lar seilene stå. Vi går 2-timers vakter gjennom natten med lite vind og rolige forhold på sjøen. Søndag øker vinden fra nordvest, altså «midt i trynet» som de ville sagt i Bergen. Det var ventet. De siste par timer inn til Sardinia blir litt tunge i stadig større bølger midt imot, men vi kan endelig runde Capo Carbonara og cruise inn til Villasimius, en stor og fin marina ytterst i Golfo di Cagliari. 

Solnedgangen tar oss

Klar for nattens første vakt

Som dere da forstår gikk turen over havet fint, men vi er slitne etter «døgningen». Vi er jo ikke vant med sånn rangling. Vi bruker ettermiddagen til å hvile før vi vil se fotball finalen med Italia - England. På plassen ved marinakontoret har de satt opp en storskjerm så dette lover bra. Men storskjermen er svart som natten og det er svært få mennesker på restaurantene der når vi kommer. Vi finner ingen steder som viser finalen, bortsett fra en gjeng på fluktstoler på en smal flytebrygge som ser på en stor tv skjerm på en båt som serverer pizza. Vi menger oss med dem, men forstår snart at det er en privat tilstelning og vi er ikke invitert. Vi unnskylder oss, tramper over noen pizzaesker og lusker av gårde i tussmørket. 

Vi roter oss inn i et privat EM arrangement

 

Det viser seg at det er nasjonalt forbud mot å vise kampen på offentlige steder av hensyn til smitterisikoen! Vi går på nærmeste restaurant, bestiller mat og drikke og streamer kampen på mobilen. Før kampen er slutt blir vi kastet ut og må se resten i båten. Når Italia til slutt vinner etter spennende straffekonkurranse, blir det litt liv og røre på båtene i marinaen. Seieren feires med tuting og skråling i 5 minutter. Det var det hele, intet mer, ikke noe i nærheten av en hjemmeseier for Brann. Men det er visst svært lenge siden bergenserne kunne gleder seg over en seier på hjemmebane.

Mandag hviler vi mer, vasker tøy og limer ekstra PVC på gummidritten. Det ser faktisk ganske bra ut, men en sjø test av jolla får vente. Vi er ganske sikre på at den nå er tett. Tirsdag morgen flytter vi Bijou til Marina Capitana halvveis inn mot Cagliari. Igjen må vi ha hjelp fra stilfulle og effektive ormeggiatori for å komme ut fra havnen i sterk sidevind og det går jo bra. Det blåser ganske friskt og igjen «midt i trynet». 

Vi kjører motor, men setter seil med fulle rev for å stabilisere båten og dempe bevegelsene i båten. Vi kommer frem og blir anvist plass. Vi får testet fortøyningene med hele tre bunnliner i baugen, når det etter hvert blåser 13 m/s fra siden inne i havnen. Her Kan Bijou forhåpentligvis ligge trygt i lang tid.

Da er vi ved veis ende for denne gang etter 4 uker på vei fra Preveza i Hellas, en distanse på ca 700nm. Med ekstrarunden til Albania blir det 850 nm. Det har vært i overkant mye stille vær og det ble derfor mye motor og lite seiling. Men det kan jeg jo ikke gjøre noe med. En fin tur uansett og det var godt å få Bijou på farten igjen etter Corona-karantene i over et år. Jada, jeg snek meg til noen få uker i oktober i fjor før Corona-mørket på ny senket seg over Europa. Grønne Europa farges igjen delvis gult og rødt. Hvem vet, kanskje blir det ny tørketid for Bijou? Time will show and we will know!

Den skrøpelige kapteinen har fått god hjelp fra Ole hele veien fra Lipari og takker for samværet og innsatsen. Vi fikk tak i en leiebil, pakket og ryddet oss ut og klargjorde Bijou for sommeropplag og tok inn på sjarmerende l’Ambasciata Hotel i gamlebyen her. Ole, den allsidige fokkeslask, rormann, gummireparatør, møkkamann (stake septiktank), handlesjef, kokk, sjåfør, renholdsarbeider og hyggelig reisefølge fikk endelig en frikveld. Jeg ble på rommet og slappet av med god middag fra hotellets restaurant – og skrev blogg. 

Vasket og stelt - inne og ute

Siste forberedelser før dørene lukkes eller badeplattformen heves opp 

Etter en finfin flytur via Roma kom vi hit til Mandelieu i går. Fint å se våre kjære Grete og Mona igjen. Fortsatt fin sommer til alle venner.

Ren frelse

 

Det var godt med en «ligge stille» dag her på koselige Portosalto med trøblete rygg og bare slappe av.

PortoSalto, Lipari

Stor stas å få Ole om bord i 18-tiden. Han kom med hydrofoil fra Palermo hvor han egentlig skulle mønstret på, men jeg ligger noen dager etter skjema og da kom han meg i møte her på Lipari Island, den største av de Aeoliske øyer. Det ble feiret med en GT og en ganske god fiskemiddag på Trattoria dei Vitoli i Lipari Town.

Onsdag morgen var det på’an igjen, med en rask svipptur innom Guardia Costiere for å oppdatere mannskapslisten. Litt av et styr – nok en gang – men vi kom oss av gårde i 8-tiden. Vi hev opp seilene i sundet mellom Lipari og Vulcano i akkurat nok vind til å seile slør (vind på skrå bakfra for de uinnvidde). Men den avtok ganske raskt og det ble motor hele veien til Cefalu, ca 8 timer og 50 nm.  

Litt nedtur med så mye motor/lite seiling. Men ikke så ille at det ikke er bra for noe. Flat sjø ga muligheter for et forsøk på å reparer gummibåten som går opp i limingen. Gummibåten fra Maritim er noe billig dritt!! Ole fikk tak i PVC lim i Palermo og vi bruker et par timer på havet til å lime flere meter skjøter på gummibåten hvor limet har løsnet. Det skal tørke et par døgn, så får vi se om jolledritten kan flyte uten å ta inn vann.

Ole limer gummibåten

Cefalu ser ut som en spennende by under en spektakulær klippe og med en lang fin strand der vi parkerte Bijou på anker. Ja jeg tar sjansen på en ny natt til ankers. Her er det flott sandbunn og ganske så flatt og ankeret sitter godt med en gang. Vi feirer ankomst med et bad i 27 grader og et glass rosè og litt Paracet/Ibux for den skrøpelige kapteinen. Det er bra jeg har fått om bord en fokkeslask som er både stor og sterk og båtvant og som kan gjøre det meste. Uten gummibåt blir det middag om bord og ellers en ganske rolig natt og morgen før vi setter kurs mot Palermo.

Cefalu

Bijou blir liten med Ole ombord

I svak medvind går vi for motor hele veien til Palermo. Vi renner snart bort i varmen og lengter etter litt bris som kan kjøle ned en stakkar. Ikke at det er synd på oss, vi bare drømmer om litt kulde.  Palermo er en stor by med ca 1 mill innbyggere i området. Jeg som trodde det var en liten by full av skumle mafioso, men neida. Ikke en Corleone å se noe sted. Men de opererer kanskje i det skulte. Ambulanser hyler seg gjennom gatene hele tiden. Kanskje har de plukket opp en stakkar eller tre som trosser lederskapet og har fått et blodig hestehode i sengen som advarsel om verre ting. De som har sett Gudfaren 1, 2 og 3 vet hva jeg snakker om. De andre kan jo lure på hva blodige hestehoder har med saken å gjøre.

Innseiling til Palermo

Mange flotte bygninger i Palermo

Riktig så trivelig her og vennlige folk. En lokal kar på nabobåten gir oss tips om et bra spisested, Gagini, der vi spiser en utmerket sisiliansk middag på kvelden etter en stor handlerunde på det lokale og velutstyrte supermarkedet og selvsagt en italiensk gelato i varmen. Natten blir stillestående og het. Svetten renner, og lensepumpen går i ett sett (bare kødder).

Gagini, Palermo

Dagen derpå blir ren frelse. En fin bris fra nord gir en flott seilas hele veien til «den ytterste nakne ø» som det heter et eller annet sted, i dette tilfelle Capo San Vito, på Sicilias nordvestlige hjørne.  Et sjarmerende sted med en spektakulær klippe som kan minne om Gibraltar. Her var planen å spise en pølsemiddag om bord. Ole er glad i pølser. Men vi lot oss friste av to sprell levende langouster vi fant på det lokale fiskemottaket. De ble behørig kokt om bord og lagt på is til avkjøling. Kongemåltid!!

 

San Vito 

San Vito Marina

Værutsiktene er slik at vi bør komme oss over til Sardinia jo før jo heller. En kraftig mistralvind er på vei ut fra Rhone-dalen i Frankrike og den vil treffe Sardinia på mandag ettermiddag. Sånne illsinte franske varianter av Zevz’ vindsoldater vil vi ikke legge oss ut med. Det betyr arrivederci Sicilia lørdag og benvenuto Sardinia søndag. Hvordan det går får jeg skrive om i neste innlegg.

Havet kaller på den som sover

 

Opp igjen i seks-tiden for en ny lang dag på sjøen til Messina. Vi rekker ikke så mye på land langs denne fotsålen. Men det er ikke så mye å se på heller annet enn høye fjell, flott natur og en endeløs lang strand hele veien.  Som vanlig er det svært skiftende vinder fra vindstille til mye bris, først fra nord, så fra sør, så fra nord igjen når vi runder Capo Spartivento eller lilletåen på denne enorme foten etter ca 7 timer underveis. Og der får vi damens vrede mitt i fleisen! Hun sparker og slår med tærne med 8 m/s på et blunk. Her ser vi Etna som troner høyt over alt mulig annet her omkring med sine 3.242 m.o.h. Det er et mektig skue, men hun er stille som en mus denne disige dagen. Vi krysser oss oppover mellom tærne. Først er det litt heftig med rotete sjø der vannet fra det Tyrrenske havet som akkurat da strømmet nedover Messina stredet møter vannet i det Joniske hav. Etter hvert, når tidevannet snudde, ble det roligere forhold og kjempefin kryss oppover mot Catona eller stortåen øverst i denne fjorden der Messina ligger tvers over på Sicilia siden. Kanskje den fineste seilasen så langt på denne turen.  

 

Vi lander omtrent kl 19 etter 79 nm denne dagen, den absolutt lengste dagsetappen som følge av den fine kryssen. Det gir lengre distanse, men en finere opplevelse. Njål mønstrer av her og vi hadde tenkt å spise en bedre middag på den gode restauranten i havnen, for øvrig det eneste som er bra med denne havnen, men der var det fullt. Da ble det pizza nok en gang på en billig, lokal, enkel og bråkete pizza pub.  

Fokkeslasken drar hjem

Søndag tok den nå utlærte fokkeslasken taxi til flyplassen i Catania, mens jeg tok sykkelen fatt for en nødvendig runde til Guardia Costiere, vaskeriet, en matbutikk og en ATM. Det tok jo sin tid ettersom Guardia Costiere brukte om mulig enda lengre tid her enn i S.M di Ceuta. Men jeg kom meg av sted i 13-tiden, akkurat i tide til å nå frem til Volcano før solen smelter ned i horisonten.

Først gjennom Messina stredet der malstrømmen Charybdis på Sicilia siden ifølge Odysseus slukte både mann og mus eller rettere sagt båter, men sikkert noen mus også. På fastlandssiden holdt Scilla til i en hule oppe i fjellsiden. Hun hadde 12 lange føtter som hun fanget delfiner eller sjømenn med som passerte på sine skip og 6 stygge hoder ifølge Odysseys. Hva hun brukte de stygge hodene til sier han intet om, men de skremte vel vettet av en stakkars sjømann på den tiden. Jeg forsvant ikke i havet og ble heller ikke plukket opp av den sjarmerende Scilla men kom kom fint gjennom Messina stredet og ut i det Tyrrenske hav.  Etna derimot var i et lunefullt humør  og spydde ut enorme mengder av mørk røyk denne dagen. Kanskje hun var så irritert over at jeg slapp så billig unna i Messina stredet. 

Marina del Nettuno, Messina

Vasketøy loaded

Etna i aksjon

Capo Peloro, Messina stredet

Det er få uthavner på disse Aeoliske øyene og dessuten vanskelig bunnforhold, stort sett stein/lava og dårlig feste. Jeg finner en plass og dropper ankeret på 15 m og tar ut 40 m kjetting. Kort utenfor meg dropper dybden raskt til 100 m. Skulle jeg drifte på natten, var retningen utover og til havs. Det er jo bedre enn å havne i fjæresteinen. Ligger fint inn i kveldingen, mens det blåser litt opp fra landsiden. Det skulle blåse gjennom natten og det må det ha gjort. Jeg våknet 0500 og tok en titt ut for å se at alt var på stell. Da var jeg langt ute på havet og drev fint av gårde. Må ha drevet minst en time. Jeg hadde glemt å sette på ankeralarmen! Er det mulig å gjøre en sånn kardinalfeil? Jeg får skylde på den vonde ryggen og all paracet og ibux jeg hadde gumlet gjennom dagen. Vond rygg har jeg aldri hatt. Jeg tror det har sammenheng med feilbelastninger som følge av den fordømte akillesen. Den funker derimot helt fint nå, mangler bare styrke og spenst. Eller kanskje det er en straff iverksatt av Charybdis og Scilla for at jeg slapp unna i Messina stredet.  

Nødhavn på Lipari

Det var ikke spesielt dramatisk dette, mer ubehagelig at det kunne skje. Det var bare å starte maskinen og komme seg inn til et annet sted og ankre opp i grålysningen. Der fikk jeg ankerfeste, sov en time eller to og ringte litt rundt for å finne en havn å gå til. Tør ikke ligge flere netter i uthavn på disse øyene, spesielt ikke nå med denne forbaskede ryggen og alene på Bijou.

 Sånn gikk det til at jeg havnet på bryggen her i Portosalvo i Lipari Town.  Jeg kalte opp havnen på VHF ved ankomst, sa jeg var alene om bord og hadde vond rygg og trengte hjelp. To mann, en som kom om bord i Bijou og en i gummibåt, bukserte meg inn på bryggen med akterenden først der det stod 3-4 personer og tok imot tauverk og gjorde fast akter og hentet opp fortøyningsliner til han om bord som gjorde fast i baugen. Et skikkelig italiensk lurveleven. Jeg bare styrte båten i posisjon, HELT KONGE! Veldig bra service til en dyr pris, men det var det verdt denne gangen.  

Lipari Town

Ormeggiatori ombord

Alle menn og kvinner i arbeid

Portosalto, Lipari Town

Hjemmekontor

Her blir jeg til Ole mønstrer på i ettermiddag og hviler min skrøpelige kropp så godt det lar seg gjøre. Jeg har ligget her nesten alene på dagen, men det fylles opp for nettene. Da er det slutt på freden med mange anløp av store katamaraner fulle av skravlete italienere med mange bråkete unger. Liv og røre!

Fotmassasje

Da var vi klare for utreise fra gresk farvann. Vi måtte ut av Gouvia Marna innen kl 1400 og klarte det det med et nødskrik. Port Police ga oss 24 timer til å forlate gresk farvann. Det kunne vi fint klart, men vi valgte å stoppe i Ormos Kalami for en bedre middag på The White House og feire at Bijou forlater Hellas etter ca 2 år i disse farvann, skjønt hun har ligget mest på land i disse Corona-tider. Men vi har vært innom mange fine øyer og hatt mange fine opplevelser i Cykladene, det Saroniske hav og det Joniske hav på vestsiden. Vi er blitt litt hjemmevant med Hellas og vil sikkert savne båtlivet her.

For anker ved The White House, O Kalami

Da var vi klare for utreise fra gresk farvann. Vi måtte ut av Gouvia Marina innen kl 1400 og klarte det med et nødskrik. Port Police ga oss 24 timer til å forlate gresk farvann. Det kunne vi fint klart, men vi valgte å stoppe i Ormos Kalami for en bedre middag på The White House og feire at Bijou forlater Hellas etter ca 2 år i disse farvann, skjønt hun har ligget mest på land i disse Corona-tider. Men vi har vært innom mange fine øyer og hatt mange fine opplevelser i Cykladene, det Saroniske hav og det Joniske hav på vestsiden. Vi er blitt litt hjemmevant med Hellas og vil sikkert savne båtlivet her. 

Tirsdag dro vi til Nisos Othoni, den ytterste av øyene nordvest for Corfu og siste stopp i Hellas. Vi sveipet innom Nisos Ekinoussa på veien, bare av nysgjerrighet. På disse øyene står tiden stille og da betyr vel ikke en 24 timers frist så mye? Vi tok en liten tur på land i kveldingen og så ble det middag om bord kokkelert av Njål.

N Ekinoussa

N Othoni

Den 12. mann eller siste katt på Othoni

Onsdag kl 0645 kastet vi loss og satte av sted over havet mot Italia, nærmere bestemt Santa Maria di Leuca, helt nederst på stiletthælen av den italienske foten. Det er vel den eneste delen av denne berømte foten som ser litt stilig ut på kartet. Resten ser jo ut som en klumpfot.  Vi la oss til på den offentlige bryggen, nær Guardia Costiere kontoret som håndterer innreise på egen kjøl.

Hos Guardia Costiere 

Guardia Costiere hos oss

Det ble en bemerkelsesverdig opplevelse med innføring for hånd av den samme informasjon om båt og mannskap i tre store kataloger, utstedelse av ankomst og avreise dokumenter med et antall stempler og signaturer, sjekking av båtens registreringspapirer i skipsregisteret, forsikringsdokumenter, mannskapslisten, vaksine sertifikater etc. De påstod først at vi måtte innom ordinært politi for passkontroll da de hevdet at Norge ikke er med i Schengen. Etter mye frem og tilbake og diverse telefoner kunne de med et stort smil kunngjøre for meg at Norge faktisk er med i Schengen og passkontroll var derfor overflødig.  Takk, sa jeg og nikket høflig. Det tok vel en time, men de har god tid på det kontoret. Det er godt at jeg er en tålmodig sjel og at ikke altfor mange kommer på egen kjøl. Da hadde vi stått i kø her til neste år.

Mussolinis glemte trapp

På vei tilbake til Bijou tok jeg turen innom Mussolinis trapp like ved det store fyret som markerer denne hælen. Som de fleste diktatorer var han opptatt av å bygge monumentale konstruksjoner antagelig for å sikre at han aldri skulle bli glemt. Men den så faktisk litt glemt ut og bra er vel det. Dette er byens eneste attraksjon, men det var ikke så mye å bli imponert over.

Mussolinis engang storslagne trapp

Jeg ble derimot imponert over eller kanskje heller trist over å se et antall svært slitne seilbåter langs med den offentlige bryggen. Alt av verdifullt utstyr var revet ut og sikkert solgt og det fløt søppel og filler i cockpit. Dette er båter som smuglere har stjålet for å frakte flyktninger fra Hellas eller Albania til Italia. Smuglerne tar dem over havet om natten omtrent der vi har seilt og forlater dem utenfor kysten her og stikker tilbake i sin hurtiggående RIB eller lignende før Guardia Finanza dukker opp. Så må Guardia Finanza taue seilbåten inn med alle flyktningene og ta hånd om dem. Litt spooky å ligge her med Bijou, men det var trygt nok ifølge våre venner i Guardia Costiere. 

Fokkeslasken i arbeid

Natten forløp uten dramatikk. Verken kartplotter, anker, VHF eller badebuksen min ble stjålet. Vi startet det lengste dagstrekket på 70nm til Crotone i 06-tiden. Her snakker vi om fotsålen og denne italienske damen har ikke plattfot, men en usedvanlig høy og fint buet fotsåle. Det var en deilig bris på sjøen, men ikke nok til å gi Bijou tilstrekkelig fart. Det ble mye motor og seil med 3 m/s fra nord, etter hvert dreide vinden til sør og styrket seg til 4-5 m/s, nok til at vi fikk fin seilas opptil 7 knop de siste par timer før vi «landet» kl 1800. Det blir lange dager på sjøen, men med en god bok og litt poleringsutstyr flyr tiden.

Hera Lucinia, en av fire gassplattformer utenfor Crotone

Ny dag, nye muligheter. Med store forventninger om mulig god vind nedover den lange tåballen setter vi seil med to rev utenfor gassplattformen Hera Lacinia. Tåballen er en ømtålelig del av foten. Her kan det gjøre vondt hvis man går for langt eller seiler for hardt. Etter en times tid med seil og motor blir det plutselig 5-6 m/s og vi velsignes med en skarp kryss i flere timer. Herlig å få en skikkelig seilas etter så mange dager med svake vinder. Men vinden er ustabil og skifter fra nesten vindstille til 8 m/s på et øyeblikk. Vi banker i vei i tidvis krapp sjø. Må føles som elektro massasje for den stakkars italienske foten. Etter 63nm kommer vi omsider til Marina della Grazie i Rocella Ionica og får plass longside. Det skal blåse heftig hele natten, men vi ligger fint her. 

Selvkokt krabbe

Etter en fortreffelig selvkokt krabbe som Njål ikke engang vil smake på, blir det pizza på marinaens restaurant. Vi droppet meterpizza som stedet er berømt for siden vi bare er to mann hvorav en er stinn av krabbe. 

Corona pizza i Marina della Grazie, Rocella Ionica

Ha en aldeles god natt alle sammen.