Havet kaller på den som sover

 

Opp igjen i seks-tiden for en ny lang dag på sjøen til Messina. Vi rekker ikke så mye på land langs denne fotsålen. Men det er ikke så mye å se på heller annet enn høye fjell, flott natur og en endeløs lang strand hele veien.  Som vanlig er det svært skiftende vinder fra vindstille til mye bris, først fra nord, så fra sør, så fra nord igjen når vi runder Capo Spartivento eller lilletåen på denne enorme foten etter ca 7 timer underveis. Og der får vi damens vrede mitt i fleisen! Hun sparker og slår med tærne med 8 m/s på et blunk. Her ser vi Etna som troner høyt over alt mulig annet her omkring med sine 3.242 m.o.h. Det er et mektig skue, men hun er stille som en mus denne disige dagen. Vi krysser oss oppover mellom tærne. Først er det litt heftig med rotete sjø der vannet fra det Tyrrenske havet som akkurat da strømmet nedover Messina stredet møter vannet i det Joniske hav. Etter hvert, når tidevannet snudde, ble det roligere forhold og kjempefin kryss oppover mot Catona eller stortåen øverst i denne fjorden der Messina ligger tvers over på Sicilia siden. Kanskje den fineste seilasen så langt på denne turen.  

 

Vi lander omtrent kl 19 etter 79 nm denne dagen, den absolutt lengste dagsetappen som følge av den fine kryssen. Det gir lengre distanse, men en finere opplevelse. Njål mønstrer av her og vi hadde tenkt å spise en bedre middag på den gode restauranten i havnen, for øvrig det eneste som er bra med denne havnen, men der var det fullt. Da ble det pizza nok en gang på en billig, lokal, enkel og bråkete pizza pub.  

Fokkeslasken drar hjem

Søndag tok den nå utlærte fokkeslasken taxi til flyplassen i Catania, mens jeg tok sykkelen fatt for en nødvendig runde til Guardia Costiere, vaskeriet, en matbutikk og en ATM. Det tok jo sin tid ettersom Guardia Costiere brukte om mulig enda lengre tid her enn i S.M di Ceuta. Men jeg kom meg av sted i 13-tiden, akkurat i tide til å nå frem til Volcano før solen smelter ned i horisonten.

Først gjennom Messina stredet der malstrømmen Charybdis på Sicilia siden ifølge Odysseus slukte både mann og mus eller rettere sagt båter, men sikkert noen mus også. På fastlandssiden holdt Scilla til i en hule oppe i fjellsiden. Hun hadde 12 lange føtter som hun fanget delfiner eller sjømenn med som passerte på sine skip og 6 stygge hoder ifølge Odysseys. Hva hun brukte de stygge hodene til sier han intet om, men de skremte vel vettet av en stakkars sjømann på den tiden. Jeg forsvant ikke i havet og ble heller ikke plukket opp av den sjarmerende Scilla men kom kom fint gjennom Messina stredet og ut i det Tyrrenske hav.  Etna derimot var i et lunefullt humør  og spydde ut enorme mengder av mørk røyk denne dagen. Kanskje hun var så irritert over at jeg slapp så billig unna i Messina stredet. 

Marina del Nettuno, Messina

Vasketøy loaded

Etna i aksjon

Capo Peloro, Messina stredet

Det er få uthavner på disse Aeoliske øyene og dessuten vanskelig bunnforhold, stort sett stein/lava og dårlig feste. Jeg finner en plass og dropper ankeret på 15 m og tar ut 40 m kjetting. Kort utenfor meg dropper dybden raskt til 100 m. Skulle jeg drifte på natten, var retningen utover og til havs. Det er jo bedre enn å havne i fjæresteinen. Ligger fint inn i kveldingen, mens det blåser litt opp fra landsiden. Det skulle blåse gjennom natten og det må det ha gjort. Jeg våknet 0500 og tok en titt ut for å se at alt var på stell. Da var jeg langt ute på havet og drev fint av gårde. Må ha drevet minst en time. Jeg hadde glemt å sette på ankeralarmen! Er det mulig å gjøre en sånn kardinalfeil? Jeg får skylde på den vonde ryggen og all paracet og ibux jeg hadde gumlet gjennom dagen. Vond rygg har jeg aldri hatt. Jeg tror det har sammenheng med feilbelastninger som følge av den fordømte akillesen. Den funker derimot helt fint nå, mangler bare styrke og spenst. Eller kanskje det er en straff iverksatt av Charybdis og Scilla for at jeg slapp unna i Messina stredet.  

Nødhavn på Lipari

Det var ikke spesielt dramatisk dette, mer ubehagelig at det kunne skje. Det var bare å starte maskinen og komme seg inn til et annet sted og ankre opp i grålysningen. Der fikk jeg ankerfeste, sov en time eller to og ringte litt rundt for å finne en havn å gå til. Tør ikke ligge flere netter i uthavn på disse øyene, spesielt ikke nå med denne forbaskede ryggen og alene på Bijou.

 Sånn gikk det til at jeg havnet på bryggen her i Portosalvo i Lipari Town.  Jeg kalte opp havnen på VHF ved ankomst, sa jeg var alene om bord og hadde vond rygg og trengte hjelp. To mann, en som kom om bord i Bijou og en i gummibåt, bukserte meg inn på bryggen med akterenden først der det stod 3-4 personer og tok imot tauverk og gjorde fast akter og hentet opp fortøyningsliner til han om bord som gjorde fast i baugen. Et skikkelig italiensk lurveleven. Jeg bare styrte båten i posisjon, HELT KONGE! Veldig bra service til en dyr pris, men det var det verdt denne gangen.  

Lipari Town

Ormeggiatori ombord

Alle menn og kvinner i arbeid

Portosalto, Lipari Town

Hjemmekontor

Her blir jeg til Ole mønstrer på i ettermiddag og hviler min skrøpelige kropp så godt det lar seg gjøre. Jeg har ligget her nesten alene på dagen, men det fylles opp for nettene. Da er det slutt på freden med mange anløp av store katamaraner fulle av skravlete italienere med mange bråkete unger. Liv og røre!