Bijou i Middelhavet: Egen målgang med EM floker

Vi våkner til god bris fra nordøst her ved San Vito, siste stopp på Sicilia. Det passer fint siden vi skal nordvestover. Med litt hjelp fra ormeggiatori kaster vi loss i 9-tiden og setter fulle seil straks vi kommer ut på havet. Det blir nok en dag med strålende fin seilas der Sicilia sakte forsvinner i horisonten bak oss.

Vi er nærmere Tunis enn Sardinia her ute, men dit skal vi ikke, takket være min svært korte visitt til albanske farvann for noen uker siden. På kvelden løyer vinden og vi må starte motoren etter 9 timer flott seilas, men lar seilene stå. Vi går 2-timers vakter gjennom natten med lite vind og rolige forhold på sjøen. Søndag øker vinden fra nordvest, altså «midt i trynet» som de ville sagt i Bergen. Det var ventet. De siste par timer inn til Sardinia blir litt tunge i stadig større bølger midt imot, men vi kan endelig runde Capo Carbonara og cruise inn til Villasimius, en stor og fin marina ytterst i Golfo di Cagliari.

Solnedgangen tar oss

Klar for nattens første vakt

Som dere da forstår gikk turen over havet fint, men vi er slitne etter «døgningen». Vi er jo ikke vant med sånn rangling. Vi bruker ettermiddagen til å hvile før vi vil se fotball finalen med Italia - England. På plassen ved marinakontoret har de satt opp en storskjerm så dette lover bra. Men storskjermen er svart som natten og det er svært få mennesker på restaurantene der når vi kommer. Vi finner ingen steder som viser finalen, bortsett fra en gjeng på fluktstoler på en smal flytebrygge som ser på en stor tv skjerm på en båt som serverer pizza. Vi menger oss med dem, men forstår snart at det er en privat tilstelning og vi er ikke invitert. Vi unnskylder oss, tramper over noen pizzaesker og lusker av gårde i tussmørket.

Vi roter oss inn i et privat EM arrangement

Det viser seg at det er nasjonalt forbud mot å vise kampen på offentlige steder av hensyn til smitterisikoen! Vi går på nærmeste restaurant, bestiller mat og drikke og streamer kampen på mobilen. Før kampen er slutt blir vi kastet ut og må se resten i båten. Når Italia til slutt vinner etter spennende straffekonkurranse, blir det litt liv og røre på båtene i marinaen. Seieren feires med tuting og skråling i 5 minutter. Det var det hele, intet mer, ikke noe i nærheten av en hjemmeseier for Brann. Men det er visst svært lenge siden bergenserne kunne gleder seg over en seier på hjemmebane.

Mandag hviler vi mer, vasker tøy og limer ekstra PVC på gummidritten. Det ser faktisk ganske bra ut, men en sjø test av jolla får vente. Vi er ganske sikre på at den nå er tett. Tirsdag morgen flytter vi Bijou til Marina Capitana halvveis inn mot Cagliari. Igjen må vi ha hjelp fra stilfulle og effektive ormeggiatori for å komme ut fra havnen i sterk sidevind og det går jo bra. Det blåser ganske friskt og igjen «midt i trynet».

Vi kjører motor, men setter seil med fulle rev for å stabilisere båten og dempe bevegelsene i båten. Vi kommer frem og blir anvist plass. Vi får testet fortøyningene med hele tre bunnliner i baugen, når det etter hvert blåser 13 m/s fra siden inne i havnen. Her Kan Bijou forhåpentligvis ligge trygt i lang tid.

Da er vi ved veis ende for denne gang etter 4 uker på vei fra Preveza i Hellas, en distanse på ca 700nm. Med ekstrarunden til Albania blir det 850 nm. Det har vært i overkant mye stille vær og det ble derfor mye motor og lite seiling. Men det kan jeg jo ikke gjøre noe med. En fin tur uansett og det var godt å få Bijou på farten igjen etter Corona-karantene i over et år. Jada, jeg snek meg til noen få uker i oktober i fjor før Corona-mørket på ny senket seg over Europa. Grønne Europa farges igjen delvis gult og rødt. Hvem vet, kanskje blir det ny tørketid for Bijou? Time will show and we will know!

Den skrøpelige kapteinen har fått god hjelp fra Ole hele veien fra Lipari og takker for samværet og innsatsen. Vi fikk tak i en leiebil, pakket og ryddet oss ut og klargjorde Bijou for sommeropplag og tok inn på sjarmerende l’Ambasciata Hotel i gamlebyen her. Ole, den allsidige fokkeslask, rormann, gummireparatør, møkkamann (stake septiktank), handlesjef, kokk, sjåfør, renholdsarbeider og hyggelig reisefølge fikk endelig en frikveld. Jeg ble på rommet og slappet av med god middag fra hotellets restaurant – og skrev blogg.