This is the end......

.......sang Jim Morrison i The Doors, åpningsmelodien i den helt spesielle og svært så mørke filmen Apocalypse Now fra 1979. Her er det også slutt.......for denne sesongen. Bijou er nå i vinterhavn i Porto Rotondo, etter nok en fin uke på Costa Smeralda, Sardinia. Riktignok en litt beskåret eller avstumpet eller "ikke helt på skinner" uke som tidligere nevnt.

Men hyggelig har det vært med Helene, Patrick, Sissel og Didrik som mannskaper. Tirsdag kom vi oss omsider opp til Maddalena-arkipelaget og la oss på anker i Golfo Palma for en ganske stille og månelys natt.

På vei til Golfo di Palma

Badeglede (Helene)

Kveldsstemning i Golfo di Palma

Helene til rors

Onsdag blåste det opp igjen, men vi seilte nå litt med fulle rev mot Isola di Santa Maria som var målet for lunch og bad. Men dit kom vi ikke, det blåste hatter og høy i kastene og saltspruten stod høyt over Bijou. Da ble det kuvending (det har ingenting med kyr å gjøre, vet sannelig ikke hvor det utrykket kommer fra i det marine språket) og inn til den meget lunere Cala Villamarina på sydsiden av Isola di S. Stefano.

Patrick til rors

Didrik og Sissel

 Der lå vi fint på svai (anker). Det er forbudt å gå i land der uten guide eller vaktfølge, uvisst av hvilken grunn, men kanskje har det noe med en tidligere amerikansk atomubåtbase på øya å gjøre. Vi så ingen atomubåter, men derimot en liten gruppe med en kjempestor fisk og et annet ubestemmelig vesen, kansje en blekksprut?, i lettmetall som glinset i solen der de trasket av gårde fra bryggen og forsvant innover i skogen for så å komme tilbake til gummibåten sin etter en stund. Og hakk i hel noen store karer fra Guardia di Finanza. Det høres ut som Finanstilsynet, men er ifølge Wikipedia en militarisert politistyrke underlagt Finansdepartementet, ikke Forsvarsdepartementet. Jaja, nok en fiffig italiensk løsning.

Landlov I Golfo di Palnma

Så bar det avsted tilbake til Golfo Palma for nok en flott natt på anker der. Der gikk mannskapet i land torsdag morgen for en tur på land. Ingen Finanza folk å se! Men mange seilere fra seilskolen som ligger  der.

Patrick og Didrik finner veien

På veien til Porto Rotondo torsdag fant vi en liten perle. Neida, ikke en sånn til å henge rundt halsen, men en naturperle av en liten bukt der vi ankret opp for lunch og et siste bad for sesongen. En drone kom flygende og iakttok oss fra behørig høyde inntil Helene snudde ryggen til. Da ble den fornærmet og fløy sin vei. Et fantastisk flott lite sted ytterst ved Golfo Pero/Isola Nibani med plass til en, kanskje to båter for en godværsnatt. Blåser det opp fra nord er fanden løs! Men vi skulle videre.

Kaptein overbord

Bijou fra vannflaten

Naturperlen 

Patrick fra down under

Ved ankomst Porto Rotondo ba vi om assistanse for å komme oss trygt og problemfritt inn på kaiplass 503 der Bijou skal ligge til 1. mai. To gummibåter med erfarne "boatboys" dytter og skyver oss på plass. På kvelden spanderer mannskapet middag på kapteinen på La Pinta i denne feriebyen som syder om sommeren og sover om vinteren. Det var riktig så godt og sikkert bra for alle etter to-tre dager på sjøen.

Bijou på vinterplass

Seil tas ned og pakkes

Fredag fikk jeg god hjelp av Didrik og Patric til å ta ned og pakke seilene for vinteren. Her ligger også en dansk og en svensk båt for vinteren og vi inviterte Carl m frue fra Køben på et glass ombord og litt opplagsprat fr vi dro på trandkafeen og grillfest der. De har seilt ned hit via kanalene i Tyskland og Frankrike og brukte to år på det. De to siste månedene har de seilt den formidable distansen fra Bastia på Korsika og hit til Porto Rotondo på Sardinia. Jaja, dansker er dansker.

BBQ på strandkafeen i Porto Rotondo

Mannskapet mønstret av tidlig lørdag og tok taxi til flyplassen mens jeg haiket med danskene og hentet leiebil for en uke. Her er det meste stengt for sesongen og jeg trenger bil for å komme meg rundt og hente utstyr, handle mat, vaske tøy etc. Og kanskje en sightseeing tur i områsde hvis det blir tid til overs. Takk for følge til Helene, Sissel, Patrick og Didrik.

Patrick, Didrik, Helene, Sissel

Nå er det bare båtlivets gleder som gjenstår, dvs husarbeid eller båtpleie som vi sier på båtspråket, og forhåpentligvis en nødvendig reparasjon av bakovergiret. Jeg har nok å gjøre noen dager før jeg setter nesen hjem til min kjære Grete.  Det skal bli godt med litt hjemmekos nå og etterhvert få hengslet opp venstrefoten på skikkelig vis.




Bloggen går nå i vinterdvale, så får vi se hva 2019 kan by på.

Ventetiden over!

Helene og Sissel i nyinnkjøpt grilldress

Idag kom baggasjen til mannskapet og idag ble det vær til å seile videre, dvs fremover, for Bijou går fortsatt ikke bakover! Men dit skal vi jo ikke her i livet, vi skal fremover har noen fortalt oss helt fra fødselen eller i hvert fall fra barnehagen......fremover, hvor nå det måtte være. Akkurat nå er det nordover tilbake til La Maddalena-arkipelaget. Fremover eller bakover eller tilbake ..... kanskje best å bare stå stille en stakket stund?

Didrik bak roret

På havet står tiden stille, eller det kan føles sånn hvis man vil. Det er ganske så fint. Idag var en sånn dag med fin sol, passe vind, litt for store gamle bølger og nydelig utsikt til alt og ingenting. Men mannskapet frydet seg og noen hylte hver gang Bijou hev seg opp 

Helene og Sissel iført sin baggasje

på en bølgetopp eller kastet seg ned i en bølgedal. 

Vi var nesten alene der ute hele dagen og kastet anker omtrent da solen kastet seg ned bak en fjelltopp i det fjerne. Vinden løyer og vi nyter en flott måneoppgang her i en lekker uthavn sør på Isola di Caprera, den østligste av øyene i Maddalena-riket. Vi og et par andre båter.

Sissel og Patrick

På vei til Golfo Palma for natten

Skifter gearolje

Det var godt å komme seg ut fra Olbia etter flere dager med altfor mye vind og altfor lite baggasje, men nå er alt på stell, bortsett fra bakover-problemet. I kveld skiftet jeg gearolje etter tips fra Peter, min danske motormann på Blommenholm, som hevder det kan hjelpe på humøret til gearet.  Vi får se i morgen.

Dekksarbeid før kvelden

Laksemiddag i Golfo Palma på La Cabrera

Solnedgang fra ankerplassen

Nye utfordringer

Sissel, Helene, Didrik, Patrick

Helene i morgenstemning

Vi er  igang med siste uke på farten for denne sesongen. Min søster Helene og venninne Sissel er med sammen med sine sønner hhv Patrick og Didrik. De kom alldeles tomhendte ombord igår kveld med «lost luggage» i baggasjen. Ikke så mye som en tannbørste! Kanskje ikke så rart når man flyr fra Bergen til Køben og videre til Stockholm før piloten omsider finner veien sydover til Olbia her på Sardinia.

 

Anne&Trond, My og Grete mønstret av igår formiddag og lot kapteinen hvile noen timer før de lettreiste hordene fra Bergen ankom utpå kvelden. Men agenten på flyplassen lovet at sakene skal komme ila dagen idag. Det får vi jo se etterhvert. Ja det fikk vi se.......kommer ikke før tirsdag kunne svært så billige men akk så trege Norwegian opplyse i ettermiddag. Makan til drittservice!

Dykker og sjekker propellfunkjson

Om ikke det var ille nok, har vi trøbbel med seildrevet som ikke slår inn i revers. Det er litt dumt når man skal inn i trange havner og manøvrere seg på plass mellom små og store båtpalasser. Vannet her i Olbia fjorden er like brunt og ugjennomsiktig som en flaske med Bitter Ale. Ikke noe azurblått hav her nei (men det er ikke langt unna). Jeg fikk tak i en dykker som kunne velte seg ned i møkkavannet og sjekke foldepropellen som jeg antok var litt tilgrodd og derfor ikke klarte å folde seg ut ved revers. Men neida, han kunne fortelle at alt så bra ut og ved litt testing virket faktisk reversen.

Kaptein og co-skipper Patrick

Så idag dro vi ut til det azurblå havet og en hvit strand og hadde det fortreffelig. Men nei, reversen er fortsatt ugrei. Vi dykket og ser at alt ser normalt ut, den folder seg ut i all si roterende prakt i forovergir, men henger kanskje litt med skuldrene i bakovergir. Helt grei forover, ingen kraft bakover. Hmmmm.

Sissel til rors

Bijou ved kai og bakoversveis

Om ikke det også var ille nok er det meldt svært så kraftig vind til natten og i morgen og fra feil retning for oss (nord). Det skal vare minst til tirsdag. Pga handicapet båt (og litt handicapet kaptein) ligger vi longside på hovedbrygga her i marina di Olbia. Jeg får jo ikke stoppet båten for egen maskin, så da er en boatboy på land som kan surre oss fast fort når vi glir inn langs brygga kjekk å ha. Da blir det liksom bråstopp. Så vi er vel stuck her en dag eller to.

Ingen klær til mye besvær, ingen revers og altfor mye vind – hvem tror det bare er «sun and fun» på seiltur?? Men det skal ordne seg etterhvert. Litt dumt for mannskapet som får en noe redusert opplevelse her. Men solen skinner, det er varmt i luften og da får de kose seg med det mens jeg prøver å finne ut hvordan jeg best kan rygge meg ut av bakoversveisen.

Damer til besvær eller damer til begjær??

Alt dette drittværet som skulle komme var visst en meteorologisk bløff. Pga av de dystre værutsikter var damene klare på at alt måtte skje på søndag - seile med solbriller, lunche i uthavn med solbriller, bade med solbriller, drikke Aperol Spritze med solbriller, danse og synge hemningsløst i cockpit med solbriller, spise og skravle enda mer med (muligens - husker ikke helt) solbriller, men vaske opp uten solbriller. Og sånn ble det vel såvidt vi kan erindre. Det var bra vi lå alene der ute i havgapet, vi forstyrret ingen.

Anne, Siri, My, Grete, Christian, Ann-Kathrin

 

Ved Pink Beach

Havfruen i Køben har flyttet hit

Mange havfruer her

Massasjetid i Bijou

Kapteinen og havfruen

Det ble riktignok litt vind på natten, men vi lå fint på bøya der ute mellom Isola Budelli og Isola Santa Maria. Det ble både morgenbad og morgentur på Budelli-øya. Veldig vakkert der, men dessverre mye dritt langs stien og i krattet på vår lille tur til den andre siden av neset der vi landet med jolla. Til gjengjeld veldig lite dritt å se blant damene som poserte for fine gruppebilder i strandsonen med ufattelig turkisblått vann i bakgrunnen. Dessverre ikke strålende sol da, men strålende blide positører.

Anne til rors

Siri til rors

Grete til rors

Så ble det en fin seilas mandag med snertne damer - en etter en - bak roret inn til marina Calletta i den sjarmerende byen La Maddalena på øya ved samme navn. Siri har visst aldri seilt før og strålte som en sjøens dronning. Vi tenkte å søke ly der for uværet som aldri kom. Istedenfor feiret vi solnedgangen med en drink og spiste godt (igjen) på Margreta.

Isbjørn på Sardinia!!

Joda, regnet banket på dekket på natten, men igår, tirsdag, var det like fint igjen.......og veldig varmt. Damene (og Trond som fikk være med ) handlet mat og drikke. Så bar det ut til sjøs igjen og avgårde til en ny badebukt ved Punta Fico (nesten Finken for de invidde) for lunch og ...ja, nettopp bad og.....ja, nettopp en rosèvin. Og der kom vi oss aldri fra, Rosèvin på rekke og rad til mørket tok oss.

Karatekid 2 i aksjon 

Det ble en strålende fin og stille kveld med flott solnedgang. Jeg mener stille vann, ikke stille damer. My tok bomben med sitt flagrende hår da Siri ga henne et presist karatespark på badeplattformen.  Det kunne vært fra en James Bond film, men det var bare en beskjeden liten lek på Bijou. Ann-Kathrin og Siri laget god middag til stor glede for alle ombord. Ann-Kathrin holdt en rørende tale til meg og Grete, tusen takk for det. Det ble nesten tårevått, men noen der oppe må ha hørt henne for himmelen gråt mange store og tunge dråper gjennom en vindfull og veldig våt natt.

Karatekid 2, bombedamen og Trond

La Bomba  

Dagen idag er litt grå og det ble intet morgenbad. Badetøy og håndklær derimot har badet hele natten der de hang på rekka.  Jaja, det ordner seg jo med litt sol og vind. 

Idag mønstret Ann-Kathrin og Siri av i Palau. Tusen takk for følget, det har vært så hyggelig å ha dere med på tur. Nå er damelaget redusert fra fem fabelaktige til tre fabelaktige damer og Trond og jeg kan puste litt mer, eller mindre, alt etter hvordan man ser det.

Ann-Kathrin og Siri mønstrer av i Palau

Det er et hardt liv å være kaptein på dametur. En ting er all skravla på lydnivå med en heftig Metallica konsert, en annen ting er all rosèvinen som flommer gjennom cockpit som vårflommen i Gudbrandsdalen, en tredje ting er alt håret de røyter, fullt på høyde med en stor flokk engelske settere. Men jeg klager ikke! Og Trond klager ikke!

Til alle menn, vi har det veldig bra!