Superfengsel og vannrekord!!

Isola Ansinara

Alghero var et hyggelig og sjarmerende bekjentskap, der kunne vi gjerne blitt noen dager.  Men vi skal til Korsika og må fortsette ferden langs Sardinias spektakulære nordvestkyst opp til Isola Asinara, en forblåst og øde øy helt i ytterkanten av det Italienske riket. Her ble alle innbyggerne tvangsevakuert til fastlandet for over 100 år siden og siden ble det brukt til fangeleir, bl.a. for krigsfanger under 1. og 2. verdenskrig,  og senere som et «superfengsel» for skikkelig fæle skurker og banditter.

Det er lagt ut en mengde gjestebøyer her og stedet har kanskje et spisested eller to som definitivt var stengt for sesongen Vi syntes stedet var ganske «spooky» og stemningen  der inne på land ble ikke bedre av et slags hest ul som kom fra tid til annen både før og etter mørkets frembrudd og gjennom hele natten.  Vi lurte på om det kunne være gjengangere fra de mindre heldige bandittene som sikkert endte sine dager her på uforklarlig vis.  Så vi holdt oss ombord. Etterhvert fant vi ut at de antatte gjengangerne antagelig bare var et stakkars esel.

Torsdag opprant med forrykende vind fra øst, ifølge PredictWind med styrke 10-12 og 16-18 ms i kastene. Vi satte seil, så lite som mulig, og la ut på havet med kurs for Korsika. Det ble en litt strabasiøs seilas i store kryssbølger og mye mye vind som dengte løs på oss med skiftende styrke hele tiden uten stans og med plutselige kaskader av vann som fosset over hele Bijou og inn til oss stakkars mennesker i cockpiten. Det ble vått, veldig vått, sildrende vått ned langs ryggen, men ikke så kaldt heldigvis med dertilhørende hylekor.  Vi må notere det som en vannrekord ombord.

Men mannskapet stod kampen ut og humøret var bra, til tross for all julingen vi og båten fikk og den svært så enkle lunchen som ble servert underveis. Til gjengjeld fikk vi en fin avslutning med solgangsbris inn mot Cap Muro og Anse de Cacalu hvor vi kastet anker og hev oss ut i vannet for å skylle av 2 cm saltlag (ok, kanskje litt tynnere enn 2 cm). Da var det fint at vi ikke hadde fått i oss det som egentlig skulle vært servert til lunch og som nå ble til middag. Vi sloknet i 22-tiden.

Anse de Cacalu m Tobias-tårnet

Geta, Christian, Anne

Kveldsstemning

Litt rulling på natten, men så mye som vi rullet dagen før var det småtterier. Fredag morgen ble det morgenbad og frokost i vakre omgivelser, helt alene der ute ved havgapet og Tobias-tårnet. Egentlig et middelalder-tårn, men det ligner på Tobias-tårnet i Kardemommeby ifølge Gustav. Det er mange av disse tårnene på Sardinia og Korsika. 

Ajaccio

Last supper med Anne, Erik Geta og Gustav

Så putrer vi inn til havnen i Ajaccio og marinaen i Vieux Port og en fabelaktig god Saint Pierre (flyndrefisk) lunch på enkel pizza/bar/rstaurant på bryggekanten før Geta og Erik haster avgårde til toget som visstnok var forferdelig skranglete og helt uten service ombord, men til gjengjeld en spektakulær reise over fjellene herfa til Bastia der flyet går rett til Oslo. Ikke helt som stilen på Orientekspressen eller ombord i Bijou, men ellers flott.

Lørdag, igår, startet med den sedvanlige morgentrimmen for kapteinen som ikke får beveget seg stort underveis. Jeg har fått streng beskjed fra både fysio og kirurg om å trimme venstrehoften som snart skal under kniven på Lovisenberg i Oslo (november). 10 minutter opp og ned i trappen fra cockpit til salongen utgjør ca 100 høydemeter og setter igang hjertepumpen, deretter noen lette styrkeøvelser i slynge på dekk og så laaaang uttøyning av hofteledd. Det går som en drøm til alles fornøyelse og kommentarer som avslører dårlig samvittighet for egen latskap. Men de er jo her på en ukes ferie, så det er ok, jeg bor faktisk her for tiden og må innrette meg etter det.

Så båtvask og stell, reparasjoner, bunkring av diesel, tøy- og sengetøyvask for kapteinen, litt kontorarbeid og mannskapsskifte. Tusen takk til Erik, Geta, Anne og Gustav for fantastisk selskap hele veien fra Menorca, den desidert lengste og tøffeste etappen på høstens seilingsplan.