Fandens forgård

Torsdag ettermiddag pakker vi sekken med ekstra tøy, mye vann, litt kjeks og den helt nødvendige tur-sjokoladen Kvikklunch!! Inne på land leier vi fjell-sko med overtrekk, staver og hodelykter. Det er mange som skal opp på Stromboli i dag, en dag med perfekt vær for den slags topp-tur til en sprutende drage. Vår guide Antonio deler ut hjelm til alle 18 i gruppen og vi legger i vei ca kl 1700. Det bærer rett oppover ca 930 høydemeter, først i tørr vegetasjon etter hvert bare lava-stein og myk aske, omtrent som svart pudder snø. Det buldrer og braker fra der oppe og bakken rister litt hver gang dragen brøler og spytter ut svart og gulgrå røyk og gass.

Omsider, etter ca 3 timer, når vi toppen ca 100m over krateret, og setter oss på kanten omtrent 30 min før solnedgang. Et litt uhyggelig sted, men med en helt fantastisk utsikt. Nede i krateret er det antall store og små hull som lekker kontinuerlig røk og med hyppige mellomrom buldrer eller braker eller smeller og sender ut mørke skyer av aske eller grågul gass eller spruter glødende lava – et til tider øredøvende spetakkel og spektakulært skue. Etter hvert som solen går ned ser vi at det koker rødt nede i noen av hullene – fandens gryte der de fortapte og synderne havner ifølge presteskapet i tidligere tider. Ikke rart folk ble skremt til lydighet i gamle dager. 

Etter ca 1 time der oppe bærer det nedover fjellsiden en annen vei enn oppover i tykk myk aske og med hodelykter tent i den beksvarte natten på den beksvarte asken. Kan minne om topp-tur på ski i Sunnmørsalpene, men da skal en ha usedvanlig god fantasi.  Det «regner» aske hele veien ned og vi får utdelt munnbind. En rask pizza på veien ned til jolla og en dusj ombord før vi inntar horisontalen, noe utslitt etter 6 timer opp og ned på dragens hode.

På vei opp Stromboli

1/3 unnagjort - Bijou i klyngen litt til venstre i bildet

På toppen - Grete titter ned i fandens forgård

Fornøyde vulkanbestigere

 

Rolig natt på havet og fin fredag morgen før vi letter anker og setter kursen sydover. Stakkars hvite Bijou er svart av aske. Utallige bøtter med sjøvann senere og halvveis til neste øy, Panarea, er hun nesten hvit igjen. 

Midt der ute møter vi en megastor skilpadde med 4-5 små fisker som napper alger eller parasitter eller bare passer på skilpadden – hva vet vel jeg.  Skallet er minst 70cm langt/50cm bredt. Vi stopper et par meter unna og slår av en prat, men han/hun er ikke så pratsom, bare titter opp på oss med et nysgjerrig blikk. Etter noen minutter går hun lei og dukker ned i dypet.

På vei til Stromboli??

Vi fortsetter til Panarea, kjent for å tiltrekke seg jet-settere, og legger oss på en bøye nær havnen i San Pietro, tar jolla inn og spiser lunch på Da Fransesco i den sjarmerende og velstelte lille landsbyen. Etterpå går vi en tur i området, handler litt mat og en Limonchello og titter i noen butikker. Grete kjøper et par stråhatter i påvente av sterk sol og sommervarme. Veldig pent og pyntelig her, faktisk litt gresk inspirert med hvite kalkstens-hus og fargerike dører/vinduskarmer. Vi ser ingen jet-settere, til tross for en 85m lang yacht m helikopter på dekk ute på reden her. De gidder vel ikke menge seg med oss andre som bare har 15 meter å vise frem.

Grete forhandler bøyeplass ved San Pietro, Panarea

Med ny stråhatt

 

Fint sted å være politimann

Rundt hjørnet skal det være en fin uthavn, Cala Junco – det blir vel noe sånt som Junkie Bay på engelsk. Vi bestemmer oss for å dra dit for natten i det stille fine været og dropper Lipari, den neste øyen i det Aolianske arkipelet. Ikke et hus eller noe som helst, ikke engang en junkie i Cala Junco, bare hvit sandbunn, en liten strand og store klipper som omkranser den lille bukten. Der er vi helt alene og det blir en strålende og varm fin kveld i solnedgangen, men ravnsvart når natten faller på.

Cala Junco, Panarea

 

Vi våkner fredag på akkurat samme sted, heiser jolla på dekk og Grete tar sitt første bad – ca 21 grader i vannet nå. Så setter vi kurs mot Sicilia og Messina, ca 42nm unna. Det blir motor i dag også, fortsatt lite vind og rett fra øst/mot oss. Nå ser vi frem til en uke på land og en rundtur på Sicilia med bil i 3-4 dager. Bijou trenger dessuten litt askevask og annet stell før Mona og Ole kommer om en uke. Vi må også få orden på AIS som bare oppdaterer en gang iblant, sist gang ved Stromboli i går. Servicemann fra Raymarine er bestilt til mandag, så får vi se hva han kan få til.

På vei mot Messina

Morgentrim på dekk

Sydover langs den italienske skinnleggen og vristen

Ny dag og nye muligheter her, selveste 17. mai som vi feirer med champagnefrokost på sengen eller køya som det heter om bord. Grete har tatt med et lite norsk flagg for anledningen og veiver vilt med det. Naboene lurer vel på hva vi driver med. Så fyller vi vann og kaster loss med kurs for Salerno.

 

På veien dit seiler vi forbi Minori, Maiori og Cetara, selveste ansjosbyen i Italia hvor vi hiver ut ankeret og tar jolla til land for en titt og lett lunch. Ingen av oss liker ansjos, så det blir den ene retten uten ansjos de har på menyen. Den er nok beregnet på de uten håp om ansjosfrelse eller de vantro som IS- fanatikerne ville sagt om oss.

Cetara

 

 

Salerno kalles gjerne mini Napoli, men det er ikke i nærheten så spektakulært hektisk og støyende. De har en flott strandpromenade og en ok gamle-by med trange smug og små butikker og en mer moderne bydel med en bra shoppinggate. Grete får en anbefaling og vi finner frem til Osteria dei Siponi, en »hull i veggen» restaurant, drevet av en liten familie. Veldig godt og morsomt sted.

Osteria dei Saponi, Salerno

med vertskapet

Salerno gater

 

Lørdag går med til å vaske klær og sengetøy i flere runder med sykkel opp bratte bakker til et selvbetjent vaskeri høyt oppe i byen. Alle byer her omkring har bratte bakker, omtrent som Bergen. På vaskeriet møtes all verdens Salerno-mennesker – og vi – med sin vask og skravler i vei. Og en liten kaffe på hjørnet mens vi venter på vasken. Lunch om bord, løpetur på promenaden og styrketrening på dekk før vi rekker mer vask, en kort shoppingrunde og pizza på en livlig plass på kvelden.

Søndag seiler vi sydover mot Calabria provinsen, mafiaens hjemtrakter. Vi snakker om skinnleggen og vristen på den italienske støvel. Her et sted i fjellene satt Paul Getty jr som gisselfange i månedsvis på 80-tallet tror jeg, kidnappet av mafiaen. Bestefaren, verdens rikeste mann på den tiden ville ikke betale løsepenger før de skar øret av den stakkars gutten på 17 år og sendte det til bestefaren pr post. Men øret sparte bestefaren for over 50 mill da kravet ble redusert fra $10 mill til $1.5 mill. Han ble jo løslatt, men det gikk visst ikke så bra med gutten. Makan til bestefar!! 

Vi bunkrer verdens dyreste diesel i Salerno (kr 19 pr liter!!) og setter kurs mot Acciaroli, ca 35nm unna. Flott seilas forbi Punta Licosa. Acciaroli er en søvnig liten landsby hvor havnesjefen fortsatt er i vinterdvale så vi og et par andre båter ligger longside og helt gratis. Stedet skiller seg ut ved at alle husene er bygget i naturstein og alt ser velstelt ut. Mandag og tirsdag har vi to lange etapper på 50nm++ hver for å komme til berømte Stromboli, en av Aeolian-øyene nord for Sicilia eller den pittoreske byen Tropea på fastlandet/vristen, alt avhengig av vær og vindretning. På veien stopper vi for natten i Cetraro, en litt spooky liten by med en overraskende fin marina. Vi er eneste båt i gjestehavnen og de eneste gjestene på en lurvete kafe rett utenfor marinaen. Far og sønn åpnet restauranten kun for oss og serverte veldig god sjømat med god vin til.

Acciaroli

Capo Palinuro

Cetraro marina - eneste gjest

Eneste åpne restaurant - eneste gjester er oss

Tirsdag morgen setter vi kurs mot Stromboli, men endrer snart kurs mot Tropea pga vindretning og bølger.  Flotte seilaser både mandag og tirsdag med stort sett sol og stø vestavind i passe styrke hele tiden. Det er fortsatt kjølig for sesongen her, det går mest i langbukse og vindjakke på sjøen. Grete er sjeleglad for at hun tok med dunjakke, den brukes flittig.

Tropea har en flott marina, men vi ble advart på VHF om mye sand og grunt vann i innløpet og ble guidet til å gå babord om bøyer der. Det gjorde vi, men gikk på grunn likevel da bøyene lå midt oppå sandgrunnen og ikke utenfor.  Ledmarkering på italiensk vis! Men sand er ikke fjell og vi bakket oss av og får ingen skade av denne landkjenningen.

Tropea by ligger 200 trinn opp fra havnen og viste seg å være et sjarmerende sted med en fantastisk utsikt over havet i solnedgangen mot vest og Stromboli i det fjerne. Vi rusler rundt, spiser litt og tusler hjem til tidlig kveld etter lang dag på sjøen. Helt stille på natten.

 

Tropea

 

Morgentrim og tøyvask og innkjøp av ny wine cooler og kraftigere fiskestang før vi drar onsdag morgen i 12-tiden med kurs for Stromboli, helt stille på havet og endelig litt varmt vær. Vi går hele veien, ca 30nm, for motor. På veien dit ser vi stadige utbrudd fra vulkanen på Stromboli og når vi hiver anker rett utenfor Scari kan vi også høre buldringen i forkant av hvert utbrudd, omtrent som en prustende hval. Et mektig skue der vulkanen reiser seg opp fra havet til nesten 1000m.o.h. med noen små hvite hus i landsbyen Ficogrande på en liten tunge i nordenden av øya som måler ca 12 km2.  Vi tar en tur på land med jolla og spiser bra på Ingrid’s restaurant med en spektakulær utsikt over havet og vulkanen.

Stromboli synes på laaaang avstand med sine nesten 1000m.o.h.

 

 

Ingrid's restaurant

Ficogrande ved foten av vulkanen

Det var her Hollywood-stjernen Ingrid Bergmann hadde sin romanse med den verdensskjente filmregissøren Roberto Rosselini i 1949 i forbindelse med innspillingen av Stromboli. Begge var gift og forholdet skapte stor skandale og fordømmelse verden over. De skilte seg fra sine respektive og giftet seg, men det hjalp lite på omdømmet. De laget flere filmer sammen, men alle ble nærmest boikottet og ble økonomiske fiaskoer. Det tæret på forholdet og i 1957 skilte de seg. I dag er filmene klassikere og regnes som mesterverk.   

Natten ble litt slitsom da det blåste opp litt og vi drev av, det er dårlig ankerfeste på lava bunn. Jeg satt oppe en stund og så en stor seilbåt drive til havs. De må ha fått seg en overraskelse når de omsider våknet. Vi hang så vidt fast på kanten av stupet ned mot større dyp.

I ettermiddag skal vi opp på vulkanen med guidet tur hvis været tillater det for å se utbrudd på nærmere hold. Det får bli til neste innlegg.