tirsdag 5. september 2023

ETTERPÅ - OG LENGE FØR NESTE GANG


Bijou er godt parkert her i Malahide marina, men også på farten hele tiden, faktisk 2-3 knop forover og så 2-3 knop bakover og så forover igjen og bakover igjen i en uendelig rotasjon.  En slags dans med tidevannet – to frem og to tilbake - i døgnet. Om bord merker jeg ikke så mye til dette, hun ligger merkelig stille mens vannet «farer» forbi den ene eller den andre veien.  Fascinerende greier.























Når tidevannet synker blir kanalen til en elv. Vi kom oss vel inn/opp til marinaen og vi satser på å komme oss vel ut/ned igjen til havet til våren. 



Årets seilas har vært spennende og flott og variert. Totalt 1.650 nm og 39 havner langs Portugal, Spania, Frankrike, England og Irland over 12 uker, hvorav 9 uker med seiling med i alt 20 mannskaper, meg inkludert. Som i Middelhavet er det dårlig med gode uthavner på Atlanterhavskysten. Bare tre ganger har vi ligget for anker og to ganger på bøye i havn. 

Det er vanskelig å huske alt jeg har opplevd på veien, men da er jo bloggen fin å ha som minnebok. Mye fin seiling med nye seil, mange gode opplevelser på havet og i havner med familie og hyggelige mannskaper, og noen utfordringer underveis. Særlig utfordrende forhold i England og Irland på grunn av store tidevannsforskjeller og som følge av det sterke strømmer i Kanalen og Irskesjøen - og mer vær. 

Det er tid for å legge inn årene, eller mer passende, ta ned seilene og klargjøre Bijou for vinteren.  Den siste uken har gått med til nettopp det. I tillegg til seil er det motor service og konservering, vaske sengetøy, håndklær og fender trekk, spise seg ut av båten og kaste alt som ikke tåler vinter lagring, sikre fortøyninger og tauverk i riggen, spyle båten med ferskvann og sjekke for skader og rust anløp, pusse og gnikke litt her og der, støvsuge og vaske innvendig, ta inn løst utstyr, ta ned nye og sette på gammel sprayhood og tak, avtale vedlikehold/reparasjoner med seilmaker og verft, skrive huskelister, m.m. 

Men det blir litt tid til å se seg omkring også i denne sjarmerende byen som er større enn man får inntrykk av - hele 30.000 bor visst her ifølge en taxisjåfør. Flotte turstier langs kysten og på strendene her, hyggelig lite sentrum, og slott som jeg ikke har sett og et tog museum med en imponerende modelltog bane som jeg har sett.  Jeg visste ikke at Irland bygget verdens første jernbane for passasjerer på 1830-tallet fra Dublin til et eller annet sted og like etter en toglinjer hit til Malahide. På 1920-tallet hadde de tog overalt her i landet, over 5000 km.  

 

Nedover kanalen


Oppover kanalen




Malahide togmuseum






Aine på besøk

Sånn går no dagan her før jeg flyr hjem på onsdag. Therese på havnekontoret får en nøkkel til båten i tilfelle det blir behov for å komme seg inn. Grete og jeg traff også på et par med båten "Hair Raiser" fra nabobyen Howth som heter Aine og Percy da vi lå i Sable d’Olonne.  Aine tilbød seg å se etter Bijou fra tid til annen og var innom her til en kaffe på lørdag. Det er jo svært så hyggelig og snilt av henne.


I år lar jeg Bijou ligge i sjøen denne vinteren. Det er stort sett over 0 grader her og slett ikke is på vannet og snøvær bare en sjelden gang. Sist det lå snø på bakken her var i 2018 ifølge Aine.  Fukt og kondens derimot er en utfordring, så avfukter må til. Det har jeg heldigvis.  Så dette skal vel gå bra.


Bijou på flaske - gave fra Hanne Sofie

Da stenger vi bloggen for i år i håp om at noen har hatt glede av den. I høst lager jeg bok av den som i tidligere år. På gjensyn til våren når neste års seilas skal bringe «gullet hem» som de ville sagt i Bergen, men jeg får vel heller si «Bijou hjem».

fredag 1. september 2023

MÅLGANG



Greystones Marina

Greystones Marina er en havn bygget ut i havet, ingen naturlig havn eller bukt her. En diger mur med en trang inngang og en ny mur og skarp sving inn til selve marinaen som også er trang. Men det ser ganske nytt ut og vi ligger fint longside nær havnekontoret. Vi rekker ikke så mye her, bare en ganske god middag på italienske Bochelli’s inne i hovedgaten. Herfra til neste havn er ikke langt, så vi tar en rolig morgen som Eric benytter til å snike seg av sted til La Creperie for litt fransk morgenstemning. Han blir så fortapt i stedet at vi må ringe rundt 12-tiden og spørre om han har tenkt å bli med videre. Og sannelig vil han det og kommer stormende straks etterpå. Vi kaster loss og legger også igjen både italienske og franske vibber og drar avgårde. Vi får fin vind og seiler det meste av veien til dig musikk som får Eric til å synge og danse i cockpit. Han må ha fått i seg noe skikkelig godt på den franske utposten her oppe i nordvest. 



Langs den irske kyst


Hanne Sofie, Asle Jon, Eric
Seilerkurs



Nesten styrmann?


Lunchtime






I Dublin Bay krysser vi rett forbi Viking Jupiter, en av Torstein Hagen’s cruiseskip, attpåtil registrert i Bergen. To norske flagg i Dublin Bay, kult!


Eric og Christian


Hanne Sofie på bunkers pontongen
Kapteinen skal betale












Neste havn med det krevende navnet Dun Laoghaire ute i Dublin Bay er stor og flott. Her er det i hovedsak pene og velholdte båter. Det er tydelig at vi nærmer oss en storby. Men bunkringsanlegget står absolutt ikke i stil til resten. Den består av en bortgjemt flytende pongtong som siger ut fra kaiveggen når vi legger til og med bare en loddrett rusten stige opp til kaien der pumpehuset og dieselslange antagelig befinner seg bak en meget avstengt liten brakke.  Men vi rekker slett ikke inn til stigen. Vi ringer havnekontoret som opplyser at anlegget er ubemannet, men de skal sende en kar over til oss. Han kommer etter hvert tøffende i en liten båt, er ganske sur og strever med båtshake og tau for å få oss inntil stigen. Han insinuerer at vi har dratt pongtongen ut fra kaien og gjør jobben vanskelig for han. Omsider får han dratt oss inn og klatrer opp og slenger ned en dryppende dieselslange til oss og vi får fylt tanken. Han hevner seg ved å kreve at jeg må klatre opp for å betale.  Jaja, det ordner seg jo.


Dun Laoghaire 

Vi finner vår anviste plass og ser an været med tanke på at seilene snart skal demonteres. Da trenger vi først oppholdsvær en stund for at de skal være tørre. Så må vi ha lite vind og riktig vindvinkel, dvs at vinden kommer omtrent rett forfra. Og plutselig er det akkurat sånn og da setter vi i gang og tar ned både Code seil og storseil, en ganske stor og tung operasjon. Med god hjelp av ivrige mannskaper går det kjempefint. Det letter mitt seilerhjerte at de to seilene er i boks, eller rettere sagt i seilpose. Dette feires med nok en god middag på Casper & Giumbini’s litt borti gaten her.



Mens vi venter på bord på Casper&Giumbini's



Vi får ned storseilet

















Tirsdag dro vi kl 0900 for å rekke åpningstiden, fra ca 2 timer før høyvann til ca 2 timer etter høyvann, i kanalen inn til Malahide marina. Vi seiler på bare den lille fokken i fin vind en times tid ned til Baily Lighthouse ytterst i Dublin Bay og etter hvert forbi fugleøya Ireland's Eye, som har en markert profil med et «øye». Vi syns det ser mer ut som et smalahove. Sikkert mye sau i Irland så det passer jo bra. 

 

Baily Lighthouse
Smalahove på Ireland's Eye











Litt dansk ved innseilingen til Malahide?
Innseilingen til Malahide Marina er spennende. Kanalen er bra merket og har ca 4 meter på det grunneste ved høyvann, men nesten tørt ved lavvann. Vi er der en ½ time etter høyvann så det går fint. Inne i marinaen er det 6-7 meter ved høyvann, men bare 2-3 meter ved lavvann. Terrenget er flatt her med fine hvite strender og en og annen liten palme. Palmer?? Kaldt og vått her i Irland, underlig med palmer her.  Ganske så annerledes enn det vi er vant med lenger sydover på kysten der grønnkledde mosegrodde og treløse åser skråner ned i havet, noen steder ganske bratt.


Irsk palme


Malahide Marina i sikte


Vi får parkert Bijou i sin bås D41 der hun skal hvile til neste vår. Det blir en liten tur i byen for å gjøre seg litt kjent. Så er det tid for middag igjen og hva spiser man i Irland når målet er nådd? Indisk!! Erics forslag og mannskapets valg, som viste seg å være svært så bra. Natten gir ingen overraskelser bortsett fra at Eric har fått besøk i lugaren av storseilet som tar halve køya. Kjekt for han, som sikkert savner sin Camilla, å ha noe å holde rundt mens han er i drømmeland.  

Malahide er en fin liten by, bare 20 min med bil/taxi til flyplassen og 25 min med tog til Dublin sentrum. Her finnes et slott for den historieinteresserte, fine turstier for den spreke, flotte badestrender for den glade laks, butikker for den handlelystne, klassiske puber for den tørste og gode restauranter for den matmonsen. Et riktig trivelig sted og det er jo fint siden jeg skal hit noen ganger gjennom vinteren for å se til min etter hvert litt slitne Bijou.  


Malahide waterfront


Fra waterfront ut mot kanalen og havet


Malahide gatebilde


Malahide Marina by night



Klatremus
Seilskottmus

Onsdag er jeg spent på om vi klarer å få ned forseilet som vi så vidt fikk opp i vår. Etter omstendelig planlegging heiser vi Asle Jon opp til problemet i forstaget der vi ser en skrue som har skrudd seg delvis ut fra forstagsprofilen. Han skrur den inn på mesterlig vis og blir heist ned igjen på dekk. Svivelen og seilet drar vi ned uten motstand, den glir over skadestedet som fot i hose eller seil i pose på et mer passende maritimt språk. Kapteinen er lykkelig. Og seilet, som er svært så slitent, skal til seilmaker Watson for reparasjon og litt moderlig stell. Og i neste uke kommer Kevin fra Riggers & Masts for å gå over forstagsprofilen. Som takk for den himmelsvevende jobben blir Asle Jon forfremmet fra fokkeslask til riggslask og er på god vei til 2. styrmann. Lynkarriere!!



Men det er mer å gjøre før regnet setter inn torsdag. Vi vasker, tørker og pakker ned dingyen, legger på vinterfortøyninger og sjekker seilskottet for vann/fuktighet. Det høres jo lett ut, men innebærer å flytte på mange tunge seil og to sykler. Helt tørt!! Vellykket forsterkning av kjetting kassen på verftet i Lisboa.  Torsdag vasker/børster vi teakdekket som har antydning til muggsopp i det fuktige klimaet her. Muggsopp-dreperen Boracol er det ingen som har hørt om her, så det får jeg ta med fra Oslo når jeg drar hit en tur før jul.


Kokkene får et glass

Siste kveld ombord for mannskapet












Tusen takk til mannskapet som har bidratt godt til at jeg har fått Bijou hit til Malahide som planlagt. Det har vært en sann glede å ha med Hanne Sofie, Asle Jon og Eric, en positiv og lystig gjeng.  Jeg blir igjen alene for å vinterkonservere Bijou før jeg drar hjem 6. september. 


Hanne Sofie og Asle Jon


Eric







mandag 28. august 2023

NATTEN TAR OSS

Det begynte dårlig, men endte godt - mitt tre dagers opphold i Milford Haven.  Først måtte jeg flytte Bijou til en annen plass og da oppdaget jeg at autopilot styreenheten vår «død» for andre gang. Jeg øynet håp da Raymarine har en forhandler i havnen. Men damen på kontoret der sa de ikke hadde tid til å hjelpe meg før uken etter. Jeg ba på mine knær så høflig jeg kunne til damen og all verdens maritime guder. Hun ble litt rørt og skrev meg opp aller nådigst på en «venteliste». Så skulle jeg vaske tøy, men vaskemaskinene i marinaen var ute av drift og et vaskeri i nærheten kunne ikke levere tilbake før om en uke. Så skulle jeg fylle vanntankene, men vannanlegget på bryggen der jeg lå var lekk og stengt av. For å trøste meg selv gikk jeg for å spise lunch på en kafe i havnen og bestilte en pizza som kanskje var enda mer smakløs enn en Grandiosa. Sukk!

Hanne Sofie
Vi drar fra Milford Haven kl 2300

Men lykken står den heldige bi. En mann fra Raymarine dukket opp onsdag og vekket den døde til live. To ganger gjenoppstått er mer enn hva Jesus kan vise til. Vaskemaskinen kom i gang og møkkatøyet ble skinnende rent. Til og med vannlekkasjen ble fikset og de edle dråper som burde vært fylt på eikefat havnet der de skulle, i to store plast tanker ombord. Alt dette positive måtte feires med en ny lunch på et annet sted på brygga og den smakte fortreffelig. Som om ikke dette var nok, ankom mannskapet, Hanne Sofie, Asle Jon og Eric, akkurat som planlagt torsdag ettermiddag/kveld. Det feires med middag på samme sted, Martha’s Vineyard, men uten champis, vin eller øl. Jøss! Kapteinen har funnet ut, etter nok en runde med elementær matte for å finne den best mulige tid å krysse over til Irland, at vi skal dra samme kveld og proklamerer avgang kl 23.


Eric nyter soloppgang i Irskesjøen

Og sånn ble det til at vi dro ut kl 23 i stummende mørke og tråklet oss gjennom alle LNG-anleggene og utallige røde og grønne og hvite lykter ut fjorden. Vi forventet turbulente forhold i havgapet der medstrøm fra fjorden møter medstrøm fra Bristol Bay og bølger og vind tvert imot og inn fra havet. Og sånn ble det. Etter et par timer med skvalpesjø og ny kurs nordvestover og noen timer til på denne kursen demper sjøen seg mens vinden fra vest holder stand. Da setter vi seil. Det er ingen lett sak i stupmørke, men alt går jo for den som vil. Vi seiler friskt inn i soloppgangen i øst og feirer en ny dag med deilig frokost.  Vinden dør ut i 12-tiden                                                                                    og det blir neppe noen gjenoppstandelse her ifølge                                                                                        prognosene.




Eric, Hanne Sofie, Asle Jon
Mannskap i arbeid





                                         

Bytter til irsk gjesteflagg





                                          

Inn  kanalen til Arklow






Arklow Marina - kanalbryggen








På vei til byen



























Vi kommer omsider frem til Arklow på ettermiddagen som planlagt der en høyrøstet, rappskjefta og gestikulerende havnesjef anviser oss en plass utenpå en gammel og litt sliten seilbåt med det litt upassende navnet Dreamway i kanalen som går inn til byen. Denne delen av marinaen består av en drøyt hundre meter lang pontoon langs kanalbredden. Eric oppdager at en bolt som fester storseilet til en tralle som glir opp og ned i masten når vi heiser eller tar ned storseilet, er borte. Ved nærmere ettersyn ser vi at boltene på alle de andre 4 trallene har skrudd seg delvis ut. Helt nytt seil levert fra Gran Seil!! Dette er ikke bra. Det blir jo omtrent som å miste buksa på åpen gate, men Atle Jon spretter opp i masten og får skrudd boltene fast.



Arklow town


The Old Ship Inn












Det blir en tur inn til byen på kvelden med hyggelig og velfortjent middag på The Old Ship Inn, en typisk irsk pub med mye folk og høy stemning….og sport på TV. Vi hadde egentlig tenkt oss videre til Greystones på lørdag, men der er det fullt i marinaen pga en regatta i helgen. Så da blir vi her en ekstra dag. En smørblid serveringsdame på The Old Ship Inn, Bernie, sjarmerer oss og vi bestiller bord til lørdagskvelden med live musikk. Vi avslutter dagen med en night cup om bord til spennende tre siste hull for golf fantomet Hovland i FedEx cup der han leder. 

Ekstradagen her i Arklow bruker vi til å få oss registret ut av England på UK Government sin hjemmeside for inn- og utreisende til England, en slags digitalisert og selvstyrt passkontroll, og handle litt mat og drikke og tur gjennom byen og i skogen bak byen. Asle Jon er forfremmet fra 1. fender til fokkeslask etter sin første tur i seilbåt og attpåtil nattseilas, men han er også ingeniør og svært så nevenyttig. Han får i oppdrag å finne nye bolter til seiltrallene. Havnesjefen kjører han og Hanne Sofie til utstyrsbutikken i sin gromme MB AMG og der finner han jammen helt like bolter og kjøper noen ekstra – i tilfelle seilet skulle ha flere løse skruer, litt sånn som at noen av oss har løse skruer i hodet. Gran Seil har åpenbart noen løse skruer.  


Tur i skogen
Hippi hest


Hippi hest fans


Men alle løse bolter og skruer blir fort glemt når vi inntar flere aperitiffer om bord akkompagnert til Eric's ganske så velklingende sangstemme før den store pub-kvelden på The Old Ship Inn.  Der er det høy stemning og mye folk fra tidlig kveld og etter ok middag med friterte greier i bøtter og spann får vi selskap av tre damer, en mor med sin datter og visstnok en tante. Datteren går på videregående skole og drikker alkoholfri Guiness, ouissh!! På bordet ved siden av oss sitter de litt tilårskomne gutta fra nabobordet i går, men nå har de med sine damer. 


Danseløver
Asle Jon og Eric 












Etter Irish Coffee dessert spiller bandet The Big Diggers opp med lettere rock og vi tre nordmenn og ene -kvinne bare MÅ danse. Vi drar med oss de tre lokale damene og hoier rundt foran bandet. Hanne Sofie er i slag og danser kontinuerlig. Kapteinen er også i bra slag og danser med mor og datter samtidig. Det er visst ikke helt greia her å danse på pub, så vi gir oss etter hvert og de tre lokale damene takker for seg og drar enten hjem eller til et sted uten nordmenn med danse-skruer i hodet.

Vi skal opp og dra 0700 søndag for å utnytte medstrøm nordover før den snur til motstrøm sydover.  Jeg må innrømme at det var en litt tung start på dagen, men med litt frokost underveis ble det bra etter hvert. og særlig etter en power nap i cockpit. Og så fikk vi seilt litt med Code-seilet i flau vind. Periodevis var vi oppe i 5-6 knop i vannet, som altså bare blir 2-3 knop over grunnen (vi sier ikke bakken om bunnen som er under vann) når motstrømmen setter inn. Men vi har ikke dårlig tid på denne turen opp til Greystones, bare ca 15 nm syd for Dublin og lander der etter ca 7 timer på sjøen og bare 3.8 knop snittfart over grunn.  


Fint driv med Code-seil



Litt trøtte mannskaper dagen derpå





Vi nærmer oss målet for årets seilas, Malahide Marina litt nord for Dublin, bare to korte seile dager igjen.