Bijou i Middelhavet

 FREM OG TILBAKE ER IKKE LIKE LANGT

 Egentlig skulle Grete, Mona og Ole bli ombord til søndag morgen, men de var vel lei av kapteinen og stakk av lørdag formiddag for å se seg om litt i Evizza eller Ibiza town som denne byen også kalles, kjent for sitt partyliv gjennom flere generasjoner.  Vi kom jo aldri dit med Bijou, men det er like greit. Ifølge Grete er havnen i Evizza kjempestor og ikke spesielt sjarmerende, men byen er fin og veldig full av liv og leven. Mye å se på for de som har vært på sjøen en uke eller to. Havnen her i San Antonio er veldig bra og byen kan by på bra restauranter og et myldrende uteliv for de som søker det.  Da er det jo greit å gjøre mannskapsbytte her.

Eller så tenkte de kanskje at kapteinen trengte litt alenetid for å komme til hektene etter en uke med dasslokk som ramler ned i seilet, anker som sitter fast i stein på havbunnen, thruster batterier som visstnok er døde selv om baug thrusteren fortsatt virker fint, punktert sykkelhjul som ikke blir tett, vinder og bølger som går i gal retning eller problemer med å finne plass i overfylte marinaer.

Byebye San Antonio

Det nye mannskapet er super ivrige og mønstret på på lørdag istedenfor søndag.  Grete, Mona og Ole overtok deres hotellrom fra lørdag til søndag. Det var jo en grei deal for alle. Det ble ny middag på Villa Mercedes hvor de meget smilende og velutstyrte innkasterdamene syntes det var kjekt at jeg kom tilbake med nye gjester.

Søndag tidlig morgen bar det ut til flotte Cala Conta en times tur fra San Antonio med frokost på veien. Der ble det morgenbad i 28 graders krystallklart vann i flere timer før vi heiste anker i 12-13 tiden og satte kursen for Cartagena på fastlandet, en etappe på ca 140 nm.   Det ble en strålende seilas i passe sterk bidevind hele søndagen og nesten til midnatt. Gjennom natten ble det litt av og på og opp og ned (som ifølge Peer Gynt er like langt) med seil og motor. 

Eric og Ditlef

Isla Vedra

Eric

Nicolay

Nicolay og Tom

Nattestemning

Sjelden baug in fortøyning i Cartagena

Mandag opprant med litt mindre vind i stussen, dvs bakfra hvis man foretrekker det uttrykket eller lensevind. Det er uansett noe dritt, unnskyld utrykket, for da krever Bijou litt mer, ikke mindre vind for å få fart på skroget. Og det blir vanskelig å få forseilet til å stå i vinden, altså ikke blafre. Og det blir mer rulling fra side til side, altså vanskelig å få noe som helst til å stå av seg selv uten å velte. Som sagt, bare dritt. Jaja, vi klager ikke, bare konstaterer at det er så mye bedre med bidevind fra siden eller slørevind som kommer skrått inn bakfra, ikke rett bakfra. Mye å tenke på for en seiler. Men vi kom da omsider til Cartagena og fikk oss en dusj og en ankerdram og en middag på byen før vi kollapset i seng eller køya som det jo heter ombord på båt.

Cartagena havn/marina

Tirsdag morgen bar det av sted sydvestover til Cabo de Gata på rolig vann og flau bakvind, for lite til å seile. Vi brukte hele dagen på det og rundet neset i 20-tiden, etter en god lunch og en bedre middag om bord. Vi visste at vi ville møte kraftig motvind etter at vi rundet neset og skulle videre vestover.

Og sånn ble det. Med 2 rev i storen og halvt forseil bakset vi oss gjennom natten og hele dagen derpå med skarp kryss hele veien. Mye banking og dunking og sjøsprøyt som betyr mye juling for Bijou og lite komfort for mannskapet. Å sove i 30 graders skrånende køye som bølger opp og ned hele tiden er krevende. Jeg bruker ikke lugaren forut under sånne forhold, der humper det ekstra mye og jeg ramler ut av køya eller svever over madrassen i korte øyeblikk. Da ligger jeg på sofaen i salongen og holder meg fast i staget som holder masten på plass når vi seiler for babord halser og ligger inn mot veggplaten når vi seiler for styrbord halser. Noen lurer vel på hvorfor jeg snakker om halser. Nok et merkelig seiler uttrykk. Det har ingenting med halsen vår å gjøre. Babord halser betyr at vi får vinden inn fra babord side og da krenger båten til styrbord. Nok om det.

Motril marina kefe med båttak

Vi kom da omsider frem, skjønt ikke til målet som var Malaga. Det ville krevd en slitsom natt til på havet og det satt langt inne for oss. Dessuten savnet vi en ankerdram som vi mente vi hadde fortjent. Og sånn ble det til at vi seilte inn til Motril, en litt bortgjemt eller glemt by på denne Costa-del Sol.  Der "ingen skulle tru at nokon kunne bu" eller i hvert fall er det sparsomt m4ed turister her. Havnesjefen i Motril ble overmåte lykkelig over å se oss og kona som jobbet på havnekontoret var overmåte serviceinnstilt og hyggelig.

Tom og Nicolay mønstrer av i Motril

Cartagena - Malaga er ca 190 nm, men vi seilte over 250 nm for å nå frem dit. Hadde vi seilt andre veien. altså østover istedenfor vestover, hadde vi nådd frem i tide og bare seilt 190 nm, raka vegen som de ville sagt på Toten. Peer Gynt tar altså feil. Frem og tilbake er ikke like langt for en som seiler. Men stakkars Peer var vel ikke så bevandret i seilerverden. Da er vi en dag etter skjema og kommer ikke til Gibraltar før lørdag.. Litt dumt, for da er båtutstyrsbutikkene stengt og attpåtil er de stengt mandag pga dronningens begravelse.  Og jeg som trenger nytt dasslokk til radaren og batterier til thrusterne. Etter mye om og men og mange telefoner får jeg ordnet det slik at alt leveres til marinaen i Gibraltar fredag hvor jeg kan hente det lørdag når vi ankommer. Supert! 

På vei inn til Malaga havn

Malaga

Havnepromenaden i Malaga

Vi kom oss til Malaga dagen derpå, torsdag. Marinafolket var for så vidt hyggelige i IGY Marina også, men mer avmålt. Veldig flott marina innerst i havnen, omtrent som i Vågen i Bergen, uten videre sammenligning. De tar ewgentlig bare båter over 20m og vi får en romslig plass mellom to superyachter. Bijou blir nesten borte i dette nabolaget.. Vi rekker en sen middag på havnepromenaden som er full av folk, men ser ikke så mye til denne berømte feriedestinasjonen. 

Torsdag morgen kommer skjønne Leira, som bestyrer havnekontoret, med sin betalingsterminal til Bijou. Sånn service har vi aldri fått før. Vi bukker og nikker, hun får sin betaling og sier hun har seilt som mannskap på en superyacht på kysten av Norge som hun syntes var fantastisk flotht. Etter en lengre hyggelig prat med ivrige mannskaper vinker vi farvel og drar vår kos eller rettere vår vei mot Marbella. Vi får straks fin seilevind fra vest på vår vei sydover og ingen bølger!! Nesten flat sjø, du verden så herlig. En slapp og fin dag på havet, helt annerledes enn de siste dagene med store, krappe, vanskelige bølger i en sint sjø og heftig, ustabil og lunefull motvind. Værgudene er kanskje utslitte etter dager med dette været og resignerer i frustrasjon over det faktum at de ikke kan stoppe oss? Hva vet jeg, men fint er det for oss.  

Vi passerer endeløse Torremolinos og Fuengerola hvor vi lå over natten på vei nedover i 2018.  Ikke spesielt sjarmerende område sett fra sjøen, men det er sikkert noen fine perler der inne og mange pensjonerte nordmenn og kvinner.  Etter nesten halvveis løp spiser vi lunch, mens vinden først dreier sørlig og etter hvert vestlig, dit vi skal, før den lider en sakte stille død. Vi dupper rundt på havet en stund, driver litt puss og stell og må etter hvert motre resten av veien til Marbella der vi har fått plass i Marina Bajadilla litt øst for sentrum. Ikke helt samme stil som IGY Marina i Malaga som helst bare tar båter over 20 meter, men vi får en grei plass i denne havnen litt øst for sentrum.

Marbella er større enn jeg trodde og byen har et svært trivelig sentrum. Her kan du «shop until you drop» og »ete til du blir fete» (kom ikke på noe bedre) i små trange bakgater. Eric googlet seg frem til en fantastisk bra restaurant som heter Marbella Patio. Super siste middag med resten av denne gjengen som mønstrer av i Gibraltar i morgen. 

Her fra Marina de Bajadilla kan vi faktisk se the Rock i Gibraltar i det fjerne. Da går det opp for meg at vi snart forlater Middelhavet og det føles litt vemodig. Bijou er nå i sin femte sesong her nede. Har jo kjent litt på dette de siste dagene og merket det på kjøligere vær. Vanntemperaturen har falt fra 27-28 gradet på Mallorca/Ibiza til 17-18 grader her. Det blir ikke noe morgenbad på den bortskjemte kapteinen under sånne forhold. Jeg må vel snart finne frem en sommerdyne også.

Flatt vann i dag, lørdag, på vei til Gibraltar. Halvveis ser vi også over til Marokko. Vi bruker dagen til litt puss og stell i båten. På veien kom vi over et hylekor med måker som fråtset på et fiskekadaver og flere titalls delfiner som sirklet rundt. Et spesielt skue, men vanskelig å ta bilder av dette mot solen. Etter hvert vil det dukke opp mange store skip på vei inn eller ut av Middelhavet.

The Rock med Europe Point i forgrunnen

Gibraltar

Fyller rimelig diesel i Gibraltar

Vi har havneplass i Marina Ocean Village så tett på rullebanen som det er mulig å komme.  Her må man vente utenfor marinaen når fly skal lande eller lette. Det er vel betryggende, jeg vil ikke ha et fly i seilet, det holder med dasslokket. Apropos dasslokk, her får jeg et nytt velbrukt radardeksel og 4 nye baug thruster batterier levert til marinaen. Søndag blir mekkedag for meg, omtrent like moro som shoppedag for damene. Og vaskedag. Og handledag. Og mannskapsbytte-dag. Tom og Nicolay har allerede forlatt skuta, Ditlef mønstrer av i dag som planlagt, men Eric blir jeg ikke kvitt. Han trives så godt at han vil være med en uke til. Hans Camilla er en skjønn og raus dame.  Og det passer fantastisk godt for meg da Charles måtte avlyse seilasen neste uke i siste øyeblikk av gode grunner.

Takk til Tom, Nicolay og Ditlef som mønstrer av for god innsats under til dels krevende forhold og takk til Eric for det samme og for at han blir med meg og Dag som kommer i morgen på seilasen videre til Lisboa.