DET ER BÅDE HÅP OG STREKK I HENGENDE SNØRE

Etter mye vask inne og ute og flytting/montering av utstyr kommer mannskapet, Bjørn mandag og Charles tirsdag. Vi tenker å snu båten for å få opp storseilet, men da virker plutselig ikke baugpropellene!! Da ble det noen mindre pene gloser fra skipperen. Jeg tilkaller mirakelmann Brendan, med samme følelse som å ringe 113. Etter to timer på hodet ned i forpiggen og i akterlugaren finner han en sikringskontakt med en skult feil. Sikringen ser fin ut, men den lille boksen den sitter i er skadet. Han fikser boksen og vipps så funker baugpropellene. En stor nedtur blir til en stor opptur!

Vi feirer med god middag på Sale & Pepe på toppen av hovedgaten i hyggelige Malahide og bestemmer oss for å dra onsdag 1. mai for å utnytte det fine været og riktig vindretning. Men vi må dra tidlig, 0700, rundt høyvann, for å unngå den strie strømmen i kanalen ut til havet. På grunn av vær og vindforhold og at vi ikke

fikk snudd båten i tide, rakk vi bare å montere forseilet. Men vi seiler i strålende vær nordover i ca 5 knop. Herlig å være tilbake på havet. Vi dropper Carlingford Marina og setter kurs rett mot Ardglass i Nord Irland, ca 50 nm fra Malahide. Når vi passerer det store fyret med det fantastiske navnet Rockabill Lighthouse, monterer vi Code-seilet og kommer straks opp i 7 knop. Herlig!!

Christian, Charles, Bjørn

....og solen banker ned på glade gutter

Fin seilas nordover med Code-seil

Rockabill Light House

 

Ardglass, som er en betydelig fiskehavn i Nord Irland, viser seg å ha en fin liten havn med gode fasiliteter og den ligger tett på dette lille stedet med bare ca 1600 innbyggere. De har kun en plass som er stor nok til oss og det er svært lite vann rundt omkring ved lavvann. Normalt kan vi komme inn og ut her 24 timer i døgnet, men de har ikke mudret i år og anbefaler derfor å unngå inn/utseiling +/- 4 timer rundt lavvann. På kvelden blir det en etterlengtet fish&chips på en enkel sjappe med svært blide damer bak disken. Men de er stengt for servering der og vi må ta fiskeboksene våre med til den lokale og svært brune puben på andre siden av gaten der vi kan nyte den til et glass fabelaktig skummet pils. 

Aerdglass fra innseilingen

Ardglass marina

 

Erværdige Ardglass Golf Course

Vi blir en dag ekstra og mannskapet benytter muligheten til en euforisk golfrunde på en superfin linksbane bare 10 min gangavstand fra marinaen. Banen ble anlagt i 1896 og klubbhuset er fra 1405 – det sier jo litt. Og greenfee prisen er deretter - £200!!! Stakkars golfere. Jeg derimot sparer meg den gleden og jobber litt med nødvendig kontorarbeid og finne løsninger for defekt varmeapparat. Jeg kan uansett ikke spille golf med den fortsatt skrale ryggen/hofter. Med en sånn svimlende sum for å leke litt noen timer på grønne perfekt klippede enger blir det utsøkt middag om bord på kvelden, kokkelert av vår gourmet kokk Bjørn.

Vi våkner til strålende sol fredag og etter sen frokost setter vi kurs mot Peel på Isle of Man, også kalt Manx, ca 32 nm rett østover. Vi får opp storseil og får bekreftet at alt funker som det skal med reveliner og andre liner i riggen. Reveliner har ingenting med sølvrev eller andre rever å gjøre. De brukes til å gjøre seilflaten mindre og på den måten redusere kraften i seilet og dermed farten når det blåser litt mye. Så ruller vi ut fokken. Det er svært lite vind så vi lar motoren rusle og gå i påvente av mer vind som aldri kommer. Det blir motor i sakte fart hele veien til Peel der den såkalte flapgate ikke åpner før ca kl 20. For den som lurer på hva det kan være, så er en flapgate en slags port som heves fra bunnen og hindrer vannet innenfor å renne ut når tidevannet synker.

Med ca 4 knop kommer vi frem ca kl 17 og legger oss på ventebøye utenfor havnen, kaller opp havnesjefen og får beskjed om at plassen vi skulle få dessverre var opptatt og det finnes ingen annen plass der inne som er dyp nok for oss. Har du hørt på maken? Etter noen runder på VHF får vi beskjed om vi kan få plassen fra neste dag. Vi må legge oss på den store moloen ut mot havet for natten mellom noen fiskebåter. Vi rekker en strålende fiskemiddag og en elendig Irish Coffee på The Boatyard inne i havnen og et glass ute i cockpit før den kalde natten tvinger oss inn og under dyna. På natten, sånn ca kl 3, er det lavvann og jeg må opp fra den varme dyna og ut i den kalde natten og slakke litt på altfor stramme fortøyninger der vi ellers snart vil «henge» i løse luften. Og fiskebåter foran og bak oss bråker og styrer og kommer og går. Jeg drømmer om havneplass – det er håp i et hengende snøre sies det, det har visst noe med fiskesnøre å gjøre? Eller kanskje mer passende her, det er strekk i hengende snøre – eller fortøyninger.

Utenfor Peel Harbour - ikke plass inne
 i havnen - hva gjør vi?

Inn mot koselige Peel ligger Peel Castle
og vokter byen

Det er både håp og strekk
i hengende snøre

Og både håp og strekk går i oppfyllelse. Vi ligger greit resten av natten og lørdag morgen får vi beskjed på VHF fra en mer oppegående havnesjef at vi kan komme inn når flapgate åpner ca kl 8 og der får vi en finfin plass rett utenfor havnekontoret for Bijou de neste 5 dagene mens jeg skal på snartur hjem til Oslo for begravelsen. Resten av denne grå og fuktige dagen går med til en liten topptur på «byfjellet» her og et besøk på Peel Castle, lunch på The Marine pub et stenkast unna Bijou som har et så gyselig interiør at det blir sjarmerende og et besøk på et lite motorsykkelmuseum. Så blir det kontor og blogg på meg og en liten power nap på mannskapet.  

Innseilingen til havnen....

 

....her ligger vi bra

...men innseilingen blir nesten tørrlagt ved lavvann

Topptur til "byfjellet" med utsikt til Peel Castle

Peak Castle

Magnus Berrføtt sitt
runde tårnpå Peak Castle

Der Peel Castle ligger fikk Magnus Berrføtt, Norges konge fra 1093 til 1103, bygget en borg.  Berrføtt fordi han gjerne gikk med kilt og bare legger. Han herjet visst mye i disse trakter og regnes av noen som den siste vikingkongen. Han falt i et slag i Nord Irland og ble begravet i St Patrick, ikke langt fra Ardglass der vi lå før ferden til Isle of Man. Sånn gikk det med kiltomanen.

Isle of Man er jo kjent for sitt beryktede motorsykkelløp som går over 6 runder på veiene rundt på øya i slutten av mai. De holder en snittfart på over 200km i timen!!!! Bare litt raskere enn Bijous toppfart på rundt 8 knop eller ca 15 km/t. Det bor ca 80.000 på denne øya, men da kommer det 40.000 tilreisende, mange tusen med sin egen motorsykkel. Ikke alle kommer levende hjem igjen, 269 har dødd siden det første racet i 1907. Rene galskapen spør du meg.  

På kvelden ble det herlig lammeskank middag på joviale The Creek, en slags kombinert pub og gastrobar. Egentlig hadde de ikke lammeskank på menyen, men da de hørte vi var norske på seiltur, satte de i gang langtidssteking av lammeskank bare for oss tre. Snakk om service!

Søndag tok vi bussen til Douglas på østsiden av øya. Hovedstaden har knappe 30.000 av innbyggerne her og har en imponerende fasade langs bukten som vitner om en fordums storhetstid. Vi besøkte byens fine museum med bl.a. en avdeling om vikingene. De er stolte av sin assosiasjon med vikingene her på Manx. Men byen var veldig stille, nærmest død. Mye hyggeligere atmosfære her i Peel. Så vi tok bussen tilbake og jeg gikk en ny topptur på «byfjellet», denne gangen helt inn til Corrin’s Tower, et landemerke satt opp av Thomas Corrin i 1806, som kan ses langt til havs. Og der ligger kona og deres to barn begravet. Hvor det ble av Thomas aner jeg ikke.

Denn storslåtte fasaden i Douglas

Bee Gees gutta ble født her i Douglas

En viking på tur- fra museet i Douglas

sånn ble de gravlagt - med pen ung offedame
på toppen med avkuttet hodeskalle!!

Her på denee "sengen" lå denne
kongen i ca tusen år 

Corrin's Tower

Utsikt mot Peel 

 

I morgen, mandag, drar jeg hjem for noen dager mens mannskapet blir igjen her og passer på Bijou og spiller golf og ellers sikkert får det kjempehyggelig i denne fine byen.  Da må alle ha det så bra til neste innlegg her på bloggen.