LYKKERUS

Det var veldig kjekt å se min kjære Grete stige av det lille toget i Kyle of Lochalsh søndag kveld etter 12 timer på farten med fly og fire forskjellige tog for å komme seg hit. Tilsynelatende omtrent like langt hit som til Brasil. Men solen skinte, Grete glitret og jeg var i lykkerus,  Vi feiret starten på 3 uker sammen om bord med en fransk champis som jeg fant på coop’n her, sjelden kost eller skal vi si drikke her omkring, og litt ost og rødvin. Så sluknet hun, velfortjent.

Mandag ble jeg faktisk venn med den litt ugreie havnesjefen som nå var smørblid og beklaget avvisningen forrige uke og som ble veldig blid og entusiastisk da jeg fortalte at Mowinckel-familien startet Mowi for sånn ca 40 år siden. De er en meget stor aktør her i området og vi ser Mowi båter og anlegg overalt.  Så blid at jeg fikk «gammel» pris på havneavgiften og alle stridsøkser lagt død. Og King Haakon fra gamle tider kan glede seg over fredsavtalen der han ligger i sin grav et eller annet sted.

Sound of Sleat - grått, vått og kaldt

Planen var å seile rundt imponerende Skye, men det fantastisk dårlige været her ytterst på den skotske vestkyst gjør at vi heller seiler tilbake gjennom Kyle Rhea og utover mer beskyttede Sound of Sleat med kurs først for Ilseornsay, men etterhvert ombestemmer vi oss og seiler videre til Mallaig. Der har de en marina med Skottlands beste bakeri ifølge noen hollendere vi traff på. Vi trenger noe godt å se frem til i dette trøstesløse været. Grete er sjef om bord og styrer skuta med stødig hode og hånd med bare forseil mot målet. Mallaig viste seg å være en fin liten landsby. Vi tuslet litt rundt i byen som bl.a. har en artig Harry Potter butikk og fant en lovende fisk- og skalldyrsrestaurant, The Cabin, hvor vi senere spiste en veldig god middag. En god og lykkelig slutt på en grå og miserabel dag på sjøen.  

Mallaig by night

Mallaig by day

Tirsdag morgen bar det sporenstreks til bakeriet og det var bare helt kongebra. Det beste brødet vi har fått i dette landet og helt franske croissanter. Sikkert eid/drevet av en franskmann med stor lidenskap for sitt fag.  Etter en guddommelig frokost la vi ut på en fin tur opp en merket sti på de grønne åsene her. Terrenget og vegetasjonen ligner mye på det vi ser på Hardangervidda. Solen skinte og varmet så bra at vi måtte ta av boblejakke. Endelig smak av sommer. 

Topptur ved Mallaig

Nær toppen - Hardangervidda??

Vel tilbake på Bijou dro vi avsted til Muck, en av øyene i Inner Hebrides, ca 20nm.   Der ankret vi opp i den eneste lille bukten som egner seg for det på sørsiden av øyen. Der ligger vi fint i ly for nordavinden som blåser for tiden. Super seilas med fulle seil og helt uten en eneste regndråpe – utrolig! Grete ordner alt med båt og seil, mens jeg som ikke tåler hverken tungt dekksarbeid eller oppvask, tar det lugnt. Hun har seilt dameregatta for et par uker siden og har lært seg litt av hvert.  Deilig med mannskap som kan håndtere Bijou.

Turseiler

Regattaseiler

Onsdag tok vi dingy, altså gummibåten, men det er så langt å skrive, så derfor dingy, inn til en brygge og gikk en tur på øyen der det vrimler av sau, fasan, lundefugl og andre fugler, men det bor bare 34 mennesker der.  Vi så flere fasaner på turen som flakset opp bare noen meter fra oss fra der de gjemte seg i tuster av høyt gress. Det ligger også en godt bevart gammel bosetning fra middelalderen her som vi tilfeldigvis kom over. Ganske så stor for den tiden å være og med en tydelig hovedgate. Kanskje vikinger har vært på ferde der? Nå var det mest sau som holdt til her.

Muck havn og sentrum

Topptur på fine Muck

Bosetning på stille og rolige Muck

Folk og fe på Muck kafe

Vi drar av gårde i strålende sol fra nesten skyfri himmel og uten offshore klær for første gang denne sesongen. Igjen setter vi fulle seil og slører oss i bedagelig tempo mot og forbi pynten på Ardnamurchan, Storbritannias svar på Norges Stad og etter hvert ren slør med spridd forseil inn mot en idyllisk bukt bak Oronsay.  Ca 20 nm på sjøen denne superdagen også. Endelig som det skal være på seiltur i juni. Mer lykkerus. Vi ankrer nær tre andre båter til en stille kveld i denne bukten med det klingende navnet Loch Drumbuie, nesten som den derre likøren. Litt sånn Sandspollen stemning her.

Ardnamuchan Lighthouse

En pust i bakken, eller  cockpit

Innseiling til Oronsay

Oronsay - litt Sandspollen

Det blåser godt hele natten til torsdag, men nå fra sørøst, som forvente, og vi ligger fint på ankeret. Det blåser fortsatt godt når vi drar over Sound of Mull og inn til Tobermory, bare 6 nm. Pga den sterke vinden som skal fortsette hele dagen og natten vil vi helst ligge på gjestebøye, men de er alle opptatt. Så vi drar helt syd i denne store bukten, Aros Bay, og legger oss på anker tett inntil land og der er det nesten helt stille. Mer lykkerus. På ettermiddagen tar vi dingy inn til landsbyen og jakter en sen lunch. Det er ikke så lett på disse kanter da de fleste spisesteder og puber stenger matservering mellom kl 14 og 17. Men det ble en fish&chips på et ok sted til slutt. De kan jo dette med litt for blaut fisk og litt for store og litt for myke chips i frityrlandet Storbritannia, sier en halv franskmann. Men bevares, vi har fått gode fish&chips mange steder.

Fargerike Tobermory

Torsdag ettermiddag – back to normal – dvs grått og trist og regn, men noe er nytt. Ikke heftige regnbyger med kastevinder, helt stille og siparegn som vi sier i Bergen. En monoton endeløs findusj av vann fra oven som legger sin tyngende stemning over denne bukten. Men bittelitt varmere, kanskje 14 grader? Det er jo en trøst.

 

Fargeløse Aros Bay i siparegn

Natt til fredag og fredag morgen? Same shit, pluss tåke. Kan det bli bedre? Men vi legger i vei, heiser fulle seil og trosser de nådeløse værgudene. Grete finner et mål, dvs en seilbåt hun skal seile forbi. Det blir et par kryss nedover Sound of Mull og vipps så er målet passert, og vi blir belønnet med litt forsiktig sol. Etterhvert blir det mer sol og vi passerer flere seilbåter, til og med en arbeidsbåt som syns det var for ille å bli fraseilt av en dame ved roret. Han presset skuten sin til det ytterste og klarte til slutt så vidt å slå oss med våre 8 knop inn mot Kerrera, vis a vis Oban, vårt mål for dagen. 

Kapper med arbeidsbåten..........

.......og vinner første oppløp

Vi passerer Lismore fyr helt syd
 i Sound of Mull

Bijou i Kerrera marina

En superfin seilas i dag også. Enda mer lykkerus. Vi strever litt med parkeringen i litt for mye sidevind, men det går til slutt.  

Vi strever også med å få bord på den hyggelige baren/restauranten her som er fullbooket både i dag og i morgen, men vi får bestilt take away pizza. Men før den kommer treffer vi et engelsk par der som bor på sin båt for tiden og seiler rundt omkring her i Skottland. De planlegger tur til Norge og Svalbard neste år og insisterer på å spandere en drink på oss. Og jeg som hadde planlagt en hvit dag i dag. Og den ble nesten hvit, bare en bitteliten half pint øl.

Trim på bryggen

Lørdag ble det indretjeneste og en tur på øyen her og Grete tok en tur til Oban med fergen herfra. Og litt morgentrim på begge.  Søndag tar vi Bijou den korte veien over til Oban, så er denne etappen ferdig. Til tross for en del regn og fortsatt kaldt vær har vi hatt en del opphold og sol også og fine seilaser. Det har vært en finfin uke på Bijou med Grete som har imponert med sin seilerentusiasme. Det gleder en seilersjel. 

Sauesanking med bondefruen

Glade turentusiaster