Bijou i Middelhavet: DET SKJER ALLTID NOE

Det ble tre fine og faktisk varme dager i Fort Augustus. Lørdagen brukte vi til indretjeneste, dvs klesvask og innvendig rengjøring etterfulgt av sånn passe god middag på trivelige og flott beliggende The Boathouse nede ved Loch Ness. Søndag gikk vi 4 timer tur på heiene rundt her, bl.a. på The Old Military Road, anlagt i 1725 for å bringe forsyninger over fjellet til en utpost i nabodalen, i dag en idyllisk sti gjennom skogen. Middag om bord.

Andemor får hjelp

Mandag begynte litt dramatisk da vi så en andemor like ved flytebryggen der Bijou lå, som holdt på å drukne. Drukne? Hvordan kan en andemor drukne? Jeg fikk tak i henne og det viste seg at hun hadde fått en sluk i nebbet, og i forsøket på å fjerne den med foten sin, hadde den andre av de tre krokene også satt seg i svømmehuden mellom tærne. Foten nesten inne i nebbet, ikke bra. Da mister andemor balansen og hodet dupper under vann hele tiden. Jeg fikk den opp på bryggen, la den i fanget og roet den ned mens Grete hentet kirurgkassen min (altså verktøykassen). Det var ikke så lett å fjerne svineriet, men en storvokst og sterk filosof fra New Zealand, bosatt i Italia og på vei til Norge i sin seilbåt, kom meg til unnsetning. Jeg holdt anden og han la sin kraft i å kappe metallet i krokene som vi da fikk fjernet helt. Andemor takket vennlig for hjelpen og flakset ut på vannet igjen til ungene sine. Hun hadde nok vondt og kom seg på land der hun stod lenge på ett bein i vannkanten. Grete fikk gitt henne litt brødmat utover dagen mens jeg spylte og skurte topside på Bijou, dvs hyttetak og sider, treakdekk og cockpit.

Da vi senere på dagen skulle ned i slusen med Bijou var andemor i farten og fulgte faktisk etter oss med ungene på slep inn i slusen. Hun skjønte kanskje at vi hadde reddet henne? Vi ble litt rørt. Men hun likte seg ikke så godt i slusen og etter et par av de fem slusene her i Fort Augustus ble de borte. Vi håper hun greier seg fint.

Slusefart og mange tilskuere i Fort Augustus

Lower Basin Fort Augustus

Vi dro altså ned til Lower Basin i Port Augustus på mandag ettermiddag. Så handlet vi mat for noen dager og spiste middag på The Bothcy. Til en forandring har vi hatt fint vær disse dagene med både sol og temperatur godt over 20 grader. Kunne faktisk gå i bare kortermet t-skjorte for første gang på Bijou denne sesongen. Strålende!

Tirsdag begynte også litt dramatisk. Det smalt hardt og Bijou ristet der vi lå ved flytebryggen og ante fred og ingen fare. En svært lite kompetent båtfører forsøkte å snu leiebåten sin i den trange kanalen, men fikk ikke snudd nok i den relativt sterke vinden og kjørte med baugen rett inn i siden vår omtrent midtskips. Det kjentes voldsomt ut, men det ble ingen alvorlig skade heldigvis, bare en kraftig svart stripe helt oppe på fribordet vårt. Bijou tåler en trøkk, men snakk om dust!!

Petter og Nina

Like etterpå kom Nina og Petter med bussen fra Inverness. Storartet å få besøk av de to. Etter en rask sightseeing runde i byen dro vi av sted og seilte kryss i passe sterk motvind med ett rev i storseilet nesten hele veien til Drumnadrochit Bay der de godt bevarte ruinene av det berømte Unquhart Castle ligger ute på odden. Vi seilte tett forbi, vinket til mylderet av turister og la oss for anker litt lenger inn i bukten like ved en uendelig lang molo ut fra skogen. Her ble det champis ankerdram for å feire forlovelsen til Nina og Petter etterfulgt av en koselig middag om bord. Og Petter badet i selveste Loch Ness i 12-13 graders vann.

Grete koser seg i varmen!!

Nina og Christian

Umquhart Castle må jeg si noe om. Denne festningen spilte en helt vesentlig rolle i Skottlands kamp for uavhengighet fra England tidlig på 1300-tallet og var utsatt for utallige angrep og derfor under vekselvis engelsk eller skotsk herredømme gjennom flere hundre år. Men det er en annen mindre kjent historie om dette historisk viktige stedet for Skottland. En norsk prinsesse, Margaret Maiden of Norway eller Margrete av Skottland (1283-1290) var tre år gammel da hun ble dronning av Skottland. Det var fordi hun var nærmest i arve rekkefølgen da den daværende kongen, Aleksander III, som var hennes bestefar og uten sønner, døde i 1286. Det er jo ikke så lett å styre et land når du er tre år gammel, så en adelsslekt regjerte i hennes navn til hun som 7-åring skulle fraktes til Skottland og kanskje Umquhart Castle for å tiltre sitt embete. Det er jo ikke greit å styre et land som 7-åring heller, er det vel? Men sånn var det visst på den tiden. Men skjebnen ville det annerledes. Lille Margrete døde på Orknøyene på veien til Skottland. Hvordan hun døde aner jeg ikke, men hennes død førte til at den engelske kongen igjen inntok Umquhart Castle. Og sånn fortsatte det også selv etter Skottlands frigjøring og frem til 1600- tallet da de engelske soldatene som holdt til der rømte slottet under trussel fra Jakobinerne som ville gjenerobre festningen. Men før de dro satte de fyr på kruttlageret sitt og blåste festningen til himmels. Minner jo om det tyskerne gjorde da de trakk seg tilbake fra Finnmark når russerne valset innover Nord-Norge ved slutten av 2. verdenskrig. Spennende og dramatisk historie ved Loch Ness.

Petter til rors

Nina til rors - på jakt etter Nessie??

Nok om det, onsdag dro vi inn på land og inntok de godt bevarte ruinene av Umquhart Castle. I sin storhetstid var dette et stort festningsanlegg og slott for regjerende monarker og annet fintfolk. Så dro vi ankeret og fortsatte vår ferd med to rev i storseilet til enden av Loch Ness der siste del av kanalen ned til Inverness begynner, Lochgarroch Lock. De observante vil ha merket seg at Loch med H betyr innsjø eller vann mens Lock med K betyr sluse. Snedig sak. Der rakk vi så vidt en sen enkel lunch på stedets eneste spisested, men til gjengjeld noe av det beste kjøkken vi har opplevd i Skottland. Og ikke en regnbyge hele den dagen, da er vi kjempefornøyde.

Umquhart Castle, Loch Ness

Isbaderen skal dykke etter Nessie

Vi klargjør dingyen

På dingytur til Umquhart Castle

Den uendelig lange..............

......moloen

Bijou i Drumnadrochit Bay

Turtelduer

Slottstårnet sett fra festningen

Nessie unge

Uhyret eller monsteret Nessie derimot har vi ikke sett snurten av. Hvor er det blitt av henne? Det nærmeste vi kom var en kafe i Fort Augustus med det fantastiske navnet Monster Fish & Chips. Men vi fant en av ungene hennes og tok den med. Ryktet sier at Nessie er fornærmet over manglende oppmerksomhet og har flyttet til Mjøsa. Vi får se.

Torsdag fant vi ut at vi ville komme oss helt gjennom kanalen og ut til Inverness Marina p.g.a. værprognosen som tilsa kraftig vind de neste par dagene. Vi passerte Lochgarroch Lock og etter hvert et par svingbroer i kanalen på vei mot Muirtown Locks, 5 sluser på vei ned til Clachnaharry bassenget rett ved utløpet av kanalen. Pent og pyntelig landskap i fin sol og passe varmt. Det virker mer velstående her på østsiden av kanalen. Flottere eiendommer, bedre vedlikeholdte hus og hager og mer imøtekommende folk. Etter to timers venting på toppen med lunch om bord ble vi eneste båt med ned slusene. Peace of cake! Og vi rakk akkurat å komme ut de to siste slusene ved Clachnaharry sammen med tre andre seilbåter og en fiskebåt som siste båt for dagen. Endelig saltvann under kjølen igjen.

Tilbake til Bijou

Co-skipper til rors

Fin seilas på flat sjø

Lochgarroch Lock

Vi pakker seil for siste gang
på denne etappen

Middag ombord kokkelert av Nina og Petter

Kanalstemning

På vei inn i de fem Muirtown slusene

Sluseslask 1

Sluseslask 2

Sluseslask 3

Caledonian Canal har vært en forunderlig, litt mystisk og spennende reise gjennom spektakulære Scottish Highlands. Veldig moro å seile høyt over havet mellom fjell og bondeland og utmark i terreng som kan minne mye om Nordmarka og helt uten bølger. Utrolig å tenke på at de gærne vikingene dro sine skip over disse heiene lenge før kanalen ble bygget og at en norsk liten prinsesse ble dronning av Skottland og visstnok skulle til disse trakter.

Marinaen i Inverness er kjempefin, men ligger et godt stykke fra bysentrum. Vi tok beina fatt og gikk inn til sentrum for å spise på LaLe en gresk/tyrkisk restaurant. Vi er litt lei friterte skotske greier og ville ha noe annet. Og det smakte godt. Etterpå gikk vi på en pub med live sekkepipe/gitar band der det tok skikkelig av. Virkelig høy stemning og mange svært glade mennesker i festhumør. Skipper og Grete lot seg til og med rive med i dansen. Tilbake i Bijou ble det en litt heftig natt med mye vind. Vi ligger greit mellom flytebrygge og en losbåt, men stort press på fortøyninger og all verdens lyder gjennom natten.

God stemning på puben

Bra trøkk i sekkepipen

Vi digger sekkepipepop

Min nye helt Petter fisker opp mobilen
fra havets dyp

Fredag hadde vi nok en dramatisk eller for skipperen kanskje en mer traumatisk opplevelse. Mobilen min gikk til bånns mellom hekken og flytebryggen med et lite søtt plopp akkompagnert av et stort brøl fra meg og en rekke gloser som ikke egner seg på bloggen. Mann over bord er ille, men dette føltes helt katastrofalt. Brøl og gloser var derfor berettiget. Jeg kan ikke gjennomføre min seilas uten mobilen som er eneste mulighet for kommunikasjon med på- og av-troppende mannskaper og internettforbindelse. Badefreaken Petter tilbød seg å dykke ned og se etter den. Ca 3 meter sa dybdemåleren. Utstyrt med dykkerbrille og et sikringstau rundt livet forsvant han ned i det mørke iskalde vannet og mot alle odds kom han opp igjen med min mobil i hånden. Skipperen hoppet og jublet og tenkte at dette blir en fabelaktig svigersønn. Mobilen var i live og ble slått av, skyllet i ferskvann og lagt til tørk et døgn. Men vil den fungere dagen etter? Vi får se.

Målet for etappen er nådd og det har vært svært så kjekt å ha med Nina og Petter på denne litt annerledes seilturen. Nå er vi alle blitt gode sluseslasker. Tusen takk for koselig selskap og alle bidrag både over og under vann underveis.

Gatebilde fra Edinburgh

Commons Till

Vi avslutter uken med biltur til Edinburgh der jeg spanderer herlig middag på The Commons Till i gamlebyen i stor takknemlighet til Petter som sparte meg for mye ekstra styr.

Fin avslutning på seilasen

Lørdag morgen slo jeg på mobilen og ja, den virket helt fint! 3 stjerner til både Petter og Apple. Utrolig bra! Grete har vært med i 3 uker og blitt co-skipper, 3 stjerner til henne også. Vi har hatt det strålende kjekt selv om været ikke fortjener noen stjerner i det hele tatt. Men der i Syden, dvs i spektakulære Edinburgh, var det deilig fint vær siste dag med Grete før hun dro hjem til Oslo. Og jeg? Vel, jeg kjørte tilbake til Inverness og gjør meg og Bijou klare for å seile til Orknøyene med nye mannskaper, Ditlef og Njål, kommende uke. Vi får se om vi finner veien dit.