NÅ ER DET ANDRE BOLLER

Nå er det andre boller – fra ferskvannsboller til saltvannsboller kan vi kanskje si. Fra rolig og stille ferd på kanalen i nasjonalromantiske omgivelser til heftig energisk seilas på det stadig bevegelige havet. Store kontraster, men det gjør jo hverdagen innholdsrik og spennende. Og det er vel godt for hode og sjel.

Ditlef og Njål mønstrer på
i Inverness Marina

Nye mannskaper, Njål og Ditlef, kom med toget fra Edinburgh mandag kveld og ble servert lammefilet til middag om bord. Kjekt å komme i gang med ny etappe.

Under Kessog Bridge
ut fra Inverness

 

Tirsdag morgen kl 0700 bar det av sted på det 70 nm lange strekket til Wick, nesten helt på nordøst tuppen av Skottland. For den som kan regne og har lært seg betydningen av knop og nautiske mil betyr det ca 11 timer med 6 knops fart.  Det ble motor et par timer ut den lange fjorden til havet ved Chanonry Point der vi heiste storseilet og etter hvert Code seilet, til sammen over 200 kvm seil. Det er jo mye seil, men det må til for å få fart på skuta i svak vind. Vi skal langs kysten nordøstover og får da vinden i stussen eller platt lens som det heter på seilerspråket. Med litt svak vind går det trått et par timer til, men så dreide vinden mer vestlig og tiltok i styrke, som forventet. Med vind på 5-7 m/s skyter vi fart. Det går unna i 8-10 knop. Vi banker av gårde i grått vær uten regn og nesten ikke bølger. Etter hvert litt for mye vind og vi ruller inn Code seilet og ruller ut den mye mindre fokken istedenfor. Vi gjør fortsatt 8-9 knop hele veien til Wick, men krenger mindre. Det blir mer behagelig. En super seilas på havet. Det var andre boller enn kanalfart – salte boller kan vi si.  Vel fremme ca kl 18 rakk vi en god middag på McKays hotell etter anbefaling fra den hyggelige og hjelpsomme havnesjefen. Ikke mye annet som skjer her i Skottlands ytterkant.

Chanonry Point

Ditlef til rors

 

Njål pauser fra styrevakten

Bijou i Wick Marina

Wick sentrum

Fra sildefiske - tett i havnen

Sånn var det ikke før i tiden. Wick var verdens største sildefiske havn på 1800-tallet. Største dagsfangst var 23 august 1864 da 976 båter dro i land 24.400 kasser med sild. Det blir sånn ca 24 millioner sild – på en dag!! Opptil 10.000 fiskere fra det ganske land deltok i denne hektiske aktiviteten og 3.000 kvinner sørget for pakking på bryggen her marinaen nå ligger. Da var det liv her kan vi tro. Nå er det stille, veldig stille. Knapt noen fiskere, bare noen forkomne våte turister og like våte og dessuten småfrosne seilere på gjennomfart, de fleste sydover i håp om bedre vær. Lykke til sier jeg.

 

Vi derimot søker bedre vær nordover og etter hvert østover til snart tropiske Norge. Vi venter nå på passe vindforhold for å krysse over det lunefulle Pentland Firth til Orknøyene. Onsdag var det litt for mye vind og dessuten fra sør som betyr lens som ikke er så ideelt.  Derfor ble vi en dag til og besøkte byens attraksjon, Wick Heritage Center, et artig «alt mulig som er gammelt»-museum hvor blant annet sildehistorien er godt presentert med foto og tekst. 

Men Wick har mer å by på. The Old Wick Castle, en halvtimes flott spasertur langs kysten her, ble bygget rundt 1160 og er den eldste kjente borgen i denne delen av Skottland. Og den ble bygget av Harald Maddason, sønn av skotske Madrad, Earl of Caithness and Orknoy på den tiden og sin norske mor. Jeg aner ikke hva hun het eller hvor hun kom fra, men sikkert etterkommer av vikingene som styrte det meste i dette området i flere hundre år mellom 800 og 1100. Det er ikke så mye igjen av denne bosetningen og borgen, men den har en veldig spektakulær beliggenhet helt ytterst på en stupbratt klippe med lange revner i fjellet på begge sider. Nærmest uinntakelig for ytre fiender. På kvelden ble det utmerket middag om bord kokkelert av Ditlef.

Solen skinner - sjelden morgenstemning på disse kanter

Ettermiddagsstemning ved
utløpet fra Wick 

The Old Wick Castle

Sånn så det kanskje ut?

Torsdag våknet vi til strålende sol, en merkelig uvant opplevelse denne våren. Vi dristet oss til å ta av taket i cockpit. Jeg tror det heter capella, men det er det jo ingen som vet hva betyr, eller? Taket skjønner jo alle. Vi kom oss ut på havet ca kl 10 og heiste fullt storseil og rullet ut fokken. Med fin vind fra land bar det av sted på små bølger i 7 knop og økte etterhvert til 10-11 knop når vi krysset det lunefulle Pentland Firth. Der kan tidevannsstrømmen komme opp i 9 knop, men vi fikk «bare» 5 knop. Vi hadde timet avgangen fra Wick slik at vi skulle treffe vestgående strøm i Pentland Firth mellom fastlandet og Orknøyene og sånn ble det. Litt turbulens og boblevann, men slett ikke så ille som vi hadde fryktet.

Farvel til det skotske fastland ved Duncansby Head

Klare for lunefulle
Pentland Firth

Vel over Pentland Firth suste vi inn i Scapa Flow, en stor bukt på Orknøyene, som var base for allierte marine styrker under krigen. Mange eskorteskip til Atlanterhavs-konvoiene holdt til der. Flåten ble stadig angrepet av tyskerne og mange ble senket. Visstnok ligger det 54 vrak på ca 40 meters dyp i Scapa Flow. Til og med en tysk ubåt klarte å snike seg inn i bukten og senke et stort engelsk krigsskip, HMS Royal Oak der ca 850 liv gikk tapt. Churchill ble så opprørt over den frekke ubåten at han beordret bygging av veier mellom øyene for å permanent stenge tre av de mindre inngangene til Scapa Flow. I nyere tid blir Scapa Flow brukt til opplagsplass for borerigger og skip og på øyen Flotta ligger det et mottaksanlegg for olje/gass fra  flere felt i Nordsjøen, bl.a. Piper feltet. Ellers er det bare vakker natur her og noen få bosetninger. 

Rare bygninger vedinnseiling
til Scapa Flow

mer Scapa Flow

 

Orknøyene og Shetland var norske territorier i flere hundre år, men ble pantsatt av danskekongen Christian I som medgift da datteren ble forlovet med Skottlands Jacob III. Om danskekongen trengte penger var det bare å pantsette eller selge en bit av Norge. Temmelig frekt spør du meg. Hvis Putin får overta Krim, og det får han kanskje dersom gutten med sveisen vinner valget i USA, kan han jo selge en bit til Nord Koreas Kim Jong-Un, som sikkert ønsker seg et fotfeste i Europa, for å finansiere den forferdelige krigen sin. Nok om det.

Vi kom oss helskinnet gjennom Scapa Flow med 2 rev i storseilet. Råfin seilas helt frem til Stromness helt vest på Orknøyene. Et lite sted med ca 2000 innbyggere, en fergeterminal og to restauranter som begge var fullbooket for kvelden. Da ble det en tur på butikken istedenfor og enda bedre mat om bord, nok en gang kokkelert av Ditlef.

 

Graemsay Lighthouse ved Sound of Hoy

Stromness

Bijou er litt stor for denne havnen

Fredag ble det valgets kval både for Njål og for meg. Njål måtte velge buss for båt. Ikke fordi båten ikke gikk, men fordi ryggen ville gå, ikke sitte, stå eller ligge. Han har det nok best på land. Min rygg derimot tåler sjøen fint, men jeg måtte velge rute, enten tilbake gjennom Scapa Flow og møte veggen i Pentland Firth. Vegg og vegg, mener jo ikke det bokstavelig, Det finnes ikke vegger på havet. Bare vind, bølger og noen steder sterke strømmer. Alternativet var å seile rundt hovedøya her på Orknøyene. Mainland kalles den, som om vi var på et stort kontinent. Der ville vi få motvind og sikkert rufsete sjø når de store dønningene fra Atlanterhavet møter veggen på The Mainland. Jeg valgte det store havet fremfor motstrøm i Pentland Firth.

Og sånn gikk det til at Ditlef og jeg med 3 rev i storseilet og bare halv fokk ga oss i kast med Atlanteren. Jeg som trodde jeg var ferdig med det, men den gang ei. Vi banket av gårde i skrå motvind med seil og motor langs de spektakulære klippene nordover på den forrevne kysten der havdønningene slår inn og kaster vannet i store kaskader minst 20 meter opp det loddrette fjellet og kaster bølger tilbake ut på havet som går motsatt vei av dønningene. Som å kjøre mot enveiskjøring. Sånt blir det kaos av.  Havet utenfor skummer som om det er sint på fjellet som ikke lar vannet trenge på videre.  Og sjøen blir veldig rotete, nærmest kaotisk og amper. Men lenger ut er det bedre der vi ruller over de store søvnige dønningene som ennå ikke skjønner at de snart skal møte sin ultimate skjebne der inne ved det stupbratte fjellet.

 

Klare for vestkysten av Mainland

Brough Head ved innseilingen til Eyenhallow Sound

Etter hvert skal vi inn et trangt sund, Eynhallow Sound, mellom The Mainland og øya Rousay og videre inn til Kirkwall, hovedstad på Orknøyene og målet for denne etappen. Der blir det fort grunt og på to steder oppstår det svært sterke strømmer når vestgående tidevann utover fjorden møter østgående vann og vind fra Atlanteren. Sjøen koker der, ser ut som et stryk i en elv, og vi hadde vår fulle hyre med å holde Bijou på kurs. Med både motor og seil kom vi oss så vidt gjennom denne heksegryten. Det var bølger som reiste seg rett opp fra havet og strømvirvler som fikk Bijou til å danse. Straks vi var gjennom dette fikk vi sterk motstrøm, 5-6 knop, som truet med å presse oss bakover og tilbake til heksegryten. Vi gjorde bare 0-1 knop fart over bakken selv med full speed på motor. Uten seil hadde vi ikke kommet gjennom dette inferno. Skumle greier, men det gikk jo fint. Snart bar det videre på helt flat sjø og i fin vind inn til Kirkwall der Njål dukket opp på bryggen da vi kom.

 

"Fossefallet" ved innløpet til Eyenhallow Sound

Her mønstrer de av og takk til begge to for kjekt selskap og gode bidrag til tre flotte seilaser fra Inverness til Kirkwall. Vi feirer med middag på Twenty One og kvartfinale mellom Portugal og Frankrike på puben Skippers. Heldigvis vant Frankrike så skipperen, som bare er bittelitt interessert i fotball, har grunn til å følge med videre.  Nå blir det et par hviledager her i Kirkwall før ferden fortsetter til Shetland og over til Bergen i løpet av uken som kommer. Det skal bli fint å komme tilbake til gamlelandet og vakre ville Vestlandet.

Stille rolige Eyenhallow Sound

Christian, Njål og Ditlef på Skippers Pub
 i Kirkwall for kvartfinale Frankrike mot Portugal