Et gresk seilerparadis

De Joniske øyer med Corfu litt alene der nord og Lefkada, Kefalonia og Zykanthos lenger sør, med flere andre mindre øyer strødd litt rundt omkring, er et fantastisk seilingsområde. Høye fjell og frodige daler midt på, dramatisk stupende kalksteins-klipper i vest og lange grønnkledde åser i øst, preger disse øyene. Små og store bukter skjærer inn i fjellet og ender nesten alltid i en kritthvit liten strand. Mange steder er ikke tilgjengelig fra landsiden, bare sjøveien. Og noen steder ender de i en sjarmerende liten landsby……et gresk seilerparadis.

Preveza og omegn var ikke spesielt interessante steder skrev jeg i siste innlegg. Så feil kan man ta.  Her ble faktisk skapelsen av Europa kanskje formet. I hvert fall hadde begivenheter som fant sted rett utenfor her stor betydning for Romerrikets fortsettelse etter attentatet på Julius Caesar i år 44 før K. Drapet førte til borgerkrig som kunne ført til knall og fall for Romerriket. Ifølge pilotboken min ble det utkjempet et sjøslag her i året 31BC hvor Octavian’s flåte beseiret Antonius som lot sine skip og menn i stikken fordi Penelope stakk avgårde og han fulgte etter. Ikke særlig galant å forlate sine menn midt i bataljen, men «kjærlighet gjør blind» er jo et kjent ordtak som kanskje kan ha oppstått her? Octavian lot feire seieren ved å bygge en ny by litt nord for Preveza – Nikopolis – som på kort tid ble en storby på den tiden. I dag er det knapt ruiner igjen av dette byggverket. 

I alle fall, utfallet fikk slutt på borgerkrigen i Romerriket som igjen kunne samle seg om å beholde den tidens verdensherredømme og legge grunnlaget for dagens Europa. Kanskje ikke helt presist dette, men la gå!

Vi kom oss forøvrig aldri til Preveza, men la om til styrbord i sundet og landet fint i Cleopatra Marina, omtrent der Antonius hadde samlet sine menn og skip før det fatale slaget. Det var neppe så fine fasiliteter her den gang. Her ligger en flott marina og tre lystbåtverft på rekke og rad, alle ser bra proffe ut og på et av disse verftene planlegger jeg å vinterlagre Bijou – på land denne gangen – fra november. 

Vinterhavn for Bijou

Dagen derpå bærer det sydover i fin vind ned til kanalen mellom Lefkada og fastlandet hvor en merkelig flytende bro åpner hver time. Vi drar på så godt vi kan for å rekke kl 16-åpningen. Idet vi ankommer venteområdet fossende for fulle seil begynner broen å flytte på seg og vi får dårlig tid. Aldri har vel seilene kommet ned så fort og propellen snurret raskere og vi klarte akkurat så vidt som siste båt å komme gjennom mens broen var i ferd med å lukke seg igjen. Lange bilkøer på begge sider, mange tar bilder av oss der vi sklir forbi og langsmed veien.

Broen kommer....

Vi bestemmer oss for å droppe Lefkas by og cruiser forbi på stille vann i denne underlige kanalen med store saltbassenger på den ene siden og selvfølgelig gamle fort i både nord- og syd-enden. Omtrent som å seile på Rihnen kan jeg tenke meg, bare meget renere, i hvert fall klarere vann. Ute på sørsiden setter vi seil igjen og cruiser forbi et par svensker og inn i sundet forbi Nidri med ankrede båter overalt som minner litt om Hankø-sundet og inn i Ormos Vlikho, en megastor utgave av Sandspollen før vi tar ned seilene. Bare nordmenn som seiler til siste åndedrag eller kanskje jeg heller skal si til siste vindkast og lar ankeret gå til lyden av blafrende bråkete seil som kollapser ned i lazybagen. Jaja …..

Fortsatt noen gode italienske øl igjen i kjølsvinet

Ormos Vlikho

...by night

Flere bor på sin båt hele året her og det syns på enkelte av skutene – overlesset med utstyr som etter hvert ser ut som skrot. Flott beskyttet naturhavn, men litt sjuskete her. Det får så være, vi har en stille og fin natt, attpåtil fullmåne. Tirsdag dropper vi det sedvanlige morgenbadet her inne, gjør en rask pit stop i Nidri for litt handling og drar ut til øya Skorpios som var Aristoteles Onassis sin lille perle. Vi ankrer opp i badehus bukta hvor Jackeline Onassis, forhenværende First Lady Kennedy, yndet å tilbringe tid helt for seg selv. Og det kan vi godt forstå, veldig vakkert, fredfullt og stille her. Gode gamle Aristoteles ville visst gi eiendommen til den greske stat, men dessverre har arvingene solgt hele øya til en russisk dame som kaller seg hertuginne Ekaterina Rybolovleva. Hun vil visstnok bygge luksus spa og leiligheter her. Den greske stat er ikke så glad for det og har satt i gang en gransking av salget i et forsøk på å få det omstøtt. Vi så hverken russere eller bygningsarbeidere og staten er sikkert flink til å bruke lang tid på sin gransking – heldigvis i dette tilfellet.

Jackie's hide out place på Scorpio

Vi fortsetter til øya Meganisi som ser ganske norsk ut – grønn og fin og ganske så flat med fine viker og bukter. Vi ankrer opp i Ormos Amelaki og tar en dukkert i det klare fine vannet. På kvelden ror vi inn til en liten brygge og taverna, rusler over haugen og ned til Port Vathi, en sjarmerende liten landsby. Der spiser vi en utmerket middag med utmerket vin Errikos og treffer på et hyggelig par fra Nederland, Tamar og Melchior, som også farter rundt på sin båt som de har permanent her nede i det Joniske hav. Det blir jo flere glass av sånt, men etter hvert må vi vandre tilbake over haugen, ned i jolla og ro ut til Bijou som ligger der og venter.   

Hilsen fra Ormos Amelaki

Ormos Amelaki

Port Vathi

Det blir en lang løpetur på den eneste grusveien i hele Hellas neste formiddag før vi drar av gårde til ubestemt mål. Vær og vind er annerledes her enn lenger nord, stille og fint på morgen/formiddag og ganske sterk nordvest vind på ettermiddag/kveld. Da må vi alltid velge – dra tidlig/gå for motor og finne god ankringsplass eller dra sent/seile og nøye oss med jumboplass. Vi gjør litt av begge deler. Vi havner til slutt på øya Kastos nærmere fastlandet. Der finnes ingenting, bare geiter. Det blåser godt med kraftige råser ned fra fjellene og jeg ligger litt på ank, men det roer seg rundt midnatt og natten blir stille og fin.

Torsdag bærer det vestover, forbi ganske så spektakulære Atoko som rager 350 meter, og ender opp i vesle Fikes nord på Itacha hvor Grete drar inn på land i jolla mens jeg holder båten i de kraftige vind-råsene i den lille havnen, Hun overtaler en fyr til å lage noe lunch hun kan ta med om bord. Hun må ha sjarmert grekeren noe grundig for maten var ikke noe å skryte av, laget av en som må ha glemt hva han holdt på med. Jaja ….

Så lette vi litt etter en bukt uten vind råser, men det finnes ikke her omkring i disse dager. Vi ender opp i en bukt, Ay Nikolaus, med mye sjarm og mye vind, men ingen andre båter på tur og med godt ankerfeste ligger vi fint her. Her finnes noen små fiskebåter, en knøttliten kirke og et par hus ved stranden. Grete drar på land og opp en bratt bakke ligger flere hus og over haugen en sjarmerende liten landsby som heter Kioni. Jeg holder meg om bord i den sterke vinden, men vi sitter godt fast.

Ay Nikolaus

Vi svinger voldsomt fra side til side i vind-råsene og det drar godt på ankeret. Vi prøver med et akter- anker for å stabilisere båten, men det blir for mye sidekrefter på kjetting-armen og vi trekker opp igjen ankeret. Og jammen får vi med et anker til som hører til en bøye litt bak oss. Det er veldig tungt og i bestrebelsene med å få det av er det ryker muligens et ribbein på kapteinen, det tredje siden starten i fjor. Kan høre det «knekke», jeg kjenner jo den lyden så godt etter to benbrudd, et armbrudd og etter hvert diverse ribbensbrudd.  Håper at det bare er en muskelskade, vi får se i løpet av noen dager. Det var som f……….. 

Vestlandet??

Kioni

Kaptein med en skral og vond arm duger ikke helt, så skipperen må trå til mer. Men Grete har blitt ganske så god til å håndtere skuta så dette skal gå helt fint.

Det var her på Ithaca den legendariske og listige Odyssevs regjerte i den greske antikken. Han var gift med Penelope som ventet i 10 år som det tok ham å seile hjem etter å ha overlistet trojanerne med sin berømte Trojanske hest.  Trojanerne ble vel så overrumplet og sikkert «tatt litt på sengen» av denne megastore hesten som kom mot dem der slaget stod og plutselig tøt det ut en mengde soldater som gjorde kål på de vettskremte trojanerne. Tenk det – en hest laget av tømmer som vant krigen!

Vi har ikke sett en eneste hest her, bare en flokk sauer og de var slett ikke laget av tømmer. Når sant skal sies er det stor tvil om den trojanske historien. Man kan vel også lure på hvorfor det tok Odyssevs 10 år å seile fra Dardanellene i Tyrkia der Trojanerne etter sigende holdt til. Hvis jeg skulle bruke 10 år på å seile Bijou hjem til Norge, spørs det om kjære Grete gidder å vente så lenge, slik Penelope gjorde.

Men vi venter ikke lenger og drar videre til Kefalonia, den største av de greske øyene i det Joniske hav med kurs for Fiskardo, den ene av to landsbyer her på øya som «overlevde» det kraftige jordskjelvet i 1953. Svært sjarmerende sted. Vi hiver anker utenfor havnen som er liten og ganske full, i en fin liten bukt og tar jolla inn til en koselig strandkafe rett innenfor.  Der spiser vi lunch og ser plutselig Bijou sige utover fjorden i vinden som har tatt seg opp en del. En gruppe engelske ungdommer på nabobåten kommer seg om bord i Bijou , men blir dratt med ut fjorden de også.  Snakker om jordskjelv! Jeg kaster meg i jolla og fossror utover og kommer meg omsider om bord og får kontroll på situasjonen. Det går fint med både oss og britene som får stor takk for innsatsen.  De kom fra Portsmouth Sailing School og visste hva de skulle gjøre.

Fiskardo

Grete dragger ut fjorden mens jeg spiser lunch på kafe

Jeg hiver anker på nytt og henter Grete som blir om bord mens jeg spiser min lunch alene. Hun dragger også, men har bra kontroll. Jeg betaler og kommer meg ut på fjorden og om bord igjen, sikkert til stor underholdning for alle andre på kafeen og rundt omkring.

Ikke noe blivende sted for oss, jordskjelv eller ikke, så vi drar sydover til dagens mål, AY Efimia halvveis ned på Kefalonia. Fin seilas ned fjorden mellom Kefalonia og Itacha som faktisk minner om Hardangerfjorden hvis vi ser bort fra epletrær og snødekte topper. Vinden skrur seg opp og det blir heftig inne på havnen, opptil 13ms, så vi kaster anker igjen og krysser våre sjøbein, men tør ikke gå fra båten. Vi sitter godt og sover godt og neste morgen flytter vi Bijou inn på kaiplass og endelig landkjenning etter en uke i diverse uthavner.

Ay Efimia viser seg å være et svært så trivelig sted som har alt vi trenger, veldig bra bakeri, ok matbutikker, scooterleie, nydelig liten badeplass, mange restauranter, rikelig med gratis vann, til og med diesel fra en søt liten tankbil med bare1000ltr tank.  Vi kjører scooter over fjellet til nydelige Assos, den andre byen som overlevde jordskjelvet, og spektakulære Myrtos Beach på vestkysten den ville vestkysten. Må bare ha et bad der. Tenkte oss til Argostoli, den «hippe» byen her på øya, men veien var stengt pga utrasing. Da dro vi til Sami istedenfor, men det var en skuffelse.

Badeplassen ved havnen i Eufimia

Burde ha en slik ombord!!

Assos

Myrtos Beach

Fort Assos utenfor Assos

Scooter rype

Scooter man

I Eufimia treffer vi på Christine og Thomas fra Oslo på flotte Cheetah som ligger to plasser fra oss på bryggen. De skal også til Cykladene i høst, kanskje vi treffes igjen der. Vi inviterer på drinks om bord på Bijou og de har med seg et vennepar som bor her, engelske Sophie og Angelo som egentlig er tysk og litt fransk, men som visst har gjort greker av seg. Han påstår å være 81, men det tror vi ikke på. Det blir hyggelig enkel middag på restaurant på bryggen.

Så hyggelig at Grete i morges tror hun har glemt mobilen sin på restauranten, men de finner den ikke der heller. Dette ligger an til å bli en skikkelig mørk dag, men mobilen dukker opp et finurlig sted om bord (mellom bordplatene og den stod på lydløs) og da ser dagen straks lysere ut. Skjønt i dag har vi for første gang på flere uker lette skyer som skjermer litt for den sterke solen. 

Stakkars oss som cruiser rundt i dette greske seilerparadiset og har fått lettskyet vær!!