DET SKJER ALLTID NOE

Det ble tre fine og faktisk varme dager i Fort Augustus. Lørdagen brukte vi til indretjeneste, dvs klesvask og innvendig rengjøring etterfulgt av sånn passe god middag på trivelige og flott beliggende The Boathouse nede ved Loch Ness. Søndag gikk vi 4 timer tur på heiene rundt her, bl.a. på The Old Military Road, anlagt i 1725 for å bringe forsyninger over fjellet til en utpost i nabodalen, i dag en idyllisk sti gjennom skogen. Middag om bord.

Andemor får hjelp

Mandag begynte litt dramatisk da vi så en andemor like ved flytebryggen der Bijou lå, som holdt på å drukne. Drukne? Hvordan kan en andemor drukne? Jeg fikk tak i henne og det viste seg at hun hadde fått en sluk i nebbet, og i forsøket på å fjerne den med foten sin, hadde den andre av de tre krokene også satt seg i svømmehuden mellom tærne. Foten nesten inne i nebbet, ikke bra.  Da mister andemor balansen og hodet dupper under vann hele tiden. Jeg fikk den opp på bryggen, la den i fanget og roet den ned mens Grete hentet kirurgkassen min (altså verktøykassen). Det var ikke så lett å fjerne svineriet, men en storvokst og sterk filosof fra New Zealand, bosatt i Italia og på vei til Norge i sin seilbåt, kom meg til unnsetning. Jeg holdt anden og han la sin kraft i å kappe metallet i krokene som vi da fikk fjernet helt. Andemor takket vennlig for hjelpen og flakset ut på vannet igjen til ungene sine. Hun hadde nok vondt og kom seg på land der hun stod lenge på ett bein i vannkanten. Grete fikk gitt henne litt brødmat utover dagen mens jeg spylte og skurte topside på Bijou, dvs hyttetak og sider, treakdekk og cockpit.

Da vi senere på dagen skulle ned i slusen med Bijou var andemor i farten og fulgte faktisk etter oss med ungene på slep inn i slusen. Hun skjønte kanskje at vi hadde reddet henne? Vi ble litt rørt. Men hun likte seg ikke så godt i slusen og etter et par av de fem slusene her i Fort Augustus ble de borte. Vi håper hun greier seg fint.

 

Slusefart og mange tilskuere i Fort Augustus

Lower Basin Fort Augustus

Vi dro altså ned til Lower Basin i Port Augustus på mandag ettermiddag. Så handlet vi mat for noen dager og spiste middag på The Bothcy. Til en forandring har vi hatt fint vær disse dagene med både sol og temperatur godt over 20 grader. Kunne faktisk gå i bare kortermet t-skjorte for første gang på Bijou denne sesongen. Strålende!

 

Tirsdag begynte også litt dramatisk. Det smalt hardt og Bijou ristet der vi lå ved flytebryggen og ante fred og ingen fare. En svært lite kompetent båtfører forsøkte å snu leiebåten sin i den trange kanalen, men fikk ikke snudd nok i den relativt sterke vinden og kjørte med baugen rett inn i siden vår omtrent midtskips. Det kjentes voldsomt ut, men det ble ingen alvorlig skade heldigvis, bare en kraftig svart stripe helt oppe på fribordet vårt. Bijou tåler en trøkk, men snakk om dust!! 

Petter og Nina

Like etterpå kom Nina og Petter med bussen fra Inverness. Storartet å få besøk av de to. Etter en rask sightseeing runde i byen dro vi av sted og seilte kryss i passe sterk motvind med ett rev i storseilet nesten hele veien til Drumnadrochit Bay der de godt bevarte ruinene av det berømte Unquhart Castle ligger ute på odden. Vi seilte tett forbi, vinket til mylderet av turister og la oss for anker litt lenger inn i bukten like ved en uendelig lang molo ut fra skogen. Her ble det champis ankerdram for å feire forlovelsen til Nina og Petter  etterfulgt av en koselig middag om bord. Og Petter badet i selveste Loch Ness i 12-13 graders vann.  

Grete koser seg i varmen!!

 

Nina og Christian

Umquhart Castle må jeg si noe om. Denne festningen spilte en helt vesentlig rolle i Skottlands kamp for uavhengighet fra England tidlig på 1300-tallet og var utsatt for utallige angrep og derfor under vekselvis engelsk eller skotsk herredømme gjennom flere hundre år. Men det er en annen mindre kjent historie om dette historisk viktige stedet for Skottland. En norsk prinsesse, Margaret Maiden of Norway eller Margrete av Skottland (1283-1290) var tre år gammel da hun ble dronning av Skottland. Det var fordi hun var nærmest i arve rekkefølgen da den daværende kongen, Aleksander III, som var hennes bestefar og uten sønner, døde i 1286. Det er jo ikke så lett å styre et land når du er tre år gammel, så en adelsslekt regjerte i hennes navn til hun som 7-åring skulle fraktes til Skottland og kanskje Umquhart Castle for å tiltre sitt embete. Det er jo ikke greit å styre et land som 7-åring heller, er det vel? Men sånn var det visst på den tiden. Men skjebnen ville det annerledes. Lille Margrete døde på Orknøyene på veien til Skottland. Hvordan hun døde aner jeg ikke, men hennes død førte til at den engelske kongen igjen inntok Umquhart Castle. Og sånn fortsatte det også selv etter Skottlands frigjøring og frem til 1600- tallet da de engelske soldatene som holdt til der rømte slottet under trussel fra Jakobinerne som ville gjenerobre festningen. Men før de dro satte de fyr på kruttlageret sitt og blåste festningen til himmels. Minner jo om det tyskerne gjorde da de trakk seg tilbake fra Finnmark når russerne valset innover Nord-Norge ved slutten av 2. verdenskrig. Spennende og dramatisk historie ved Loch Ness.

Petter til rors  

Nina til rors - på jakt etter Nessie??

 

Nok om det, onsdag dro vi inn på land og inntok de godt bevarte ruinene av Umquhart Castle. I sin storhetstid var dette et stort festningsanlegg og slott for regjerende monarker og annet fintfolk. Så dro vi ankeret og fortsatte vår ferd med to rev i storseilet til enden av Loch Ness der siste del av kanalen ned til Inverness begynner, Lochgarroch Lock. De observante vil ha merket seg at Loch med H betyr innsjø eller vann mens Lock med K betyr sluse. Snedig sak. Der rakk vi så vidt en sen enkel lunch på stedets eneste spisested, men til gjengjeld noe av det beste kjøkken vi har opplevd i Skottland. Og ikke en regnbyge hele den dagen, da er vi kjempefornøyde.

Umquhart Castle, Loch Ness

Isbaderen skal dykke etter Nessie

Vi klargjør dingyen

På dingytur til Umquhart Castle

Den uendelig lange..............

......moloen

Bijou i Drumnadrochit Bay

Turtelduer

Slottstårnet sett fra festningen

Nessie unge

Uhyret eller monsteret Nessie derimot har vi ikke sett snurten av. Hvor er det blitt av henne? Det nærmeste vi kom var en kafe i Fort Augustus med det fantastiske navnet Monster Fish & Chips. Men vi fant en av ungene hennes og tok den med. Ryktet sier at Nessie er fornærmet over manglende oppmerksomhet og har flyttet til Mjøsa. Vi får se.

Torsdag fant vi ut at vi ville komme oss helt gjennom kanalen og ut til Inverness Marina p.g.a. værprognosen som tilsa kraftig vind de neste par dagene. Vi passerte Lochgarroch Lock og etter hvert et par svingbroer i kanalen på vei mot Muirtown Locks, 5 sluser på vei ned til Clachnaharry bassenget rett ved utløpet av kanalen. Pent og pyntelig landskap i fin sol og passe varmt. Det virker mer velstående her på østsiden av kanalen. Flottere eiendommer, bedre vedlikeholdte hus og hager og mer imøtekommende folk. Etter to timers venting på toppen med lunch om bord ble vi eneste båt med ned slusene. Peace of cake!  Og vi rakk akkurat å komme ut de to siste slusene ved Clachnaharry sammen med tre andre seilbåter og en fiskebåt som siste båt for dagen. Endelig saltvann under kjølen igjen.

Tilbake til Bijou

 

Co-skipper til rors

Fin seilas på flat sjø

Lochgarroch Lock

Vi pakker seil for siste gang
på denne etappen

Middag ombord kokkelert av Nina og Petter

Kanalstemning

På vei inn i de fem Muirtown slusene 

Sluseslask 1

Sluseslask 2

Sluseslask 3

Caledonian Canal har vært en forunderlig, litt mystisk og spennende reise gjennom spektakulære Scottish Highlands. Veldig moro å seile høyt over havet mellom fjell og bondeland og utmark i terreng som kan minne mye om Nordmarka og helt uten bølger.  Utrolig å tenke på at de gærne vikingene dro sine skip over disse heiene lenge før kanalen ble bygget og at en norsk liten prinsesse ble dronning av Skottland og visstnok skulle til disse trakter.

Marinaen i Inverness er kjempefin, men ligger et godt stykke fra bysentrum. Vi tok beina fatt og gikk inn til sentrum for å spise på LaLe en gresk/tyrkisk restaurant. Vi er litt lei friterte skotske greier og ville ha noe annet. Og det smakte godt. Etterpå gikk vi på en pub med live sekkepipe/gitar band der det tok skikkelig av.  Virkelig høy stemning og mange svært glade mennesker i festhumør. Skipper og Grete lot seg til og med rive med i dansen.  Tilbake i Bijou ble det en litt heftig natt med mye vind. Vi ligger greit mellom flytebrygge og en losbåt, men stort press på fortøyninger og all verdens lyder gjennom natten.

God stemning på puben

Bra trøkk i sekkepipen

Vi digger sekkepipepop

Min nye helt Petter fisker opp mobilen
fra havets dyp

Fredag hadde vi nok en dramatisk eller for skipperen kanskje en mer traumatisk opplevelse. Mobilen min gikk til bånns mellom hekken og flytebryggen med et lite søtt plopp akkompagnert av et stort brøl fra meg og en rekke gloser som ikke egner seg på bloggen. Mann over bord er ille, men dette føltes helt katastrofalt. Brøl og gloser var derfor berettiget. Jeg kan ikke gjennomføre min seilas uten mobilen som er eneste mulighet for kommunikasjon med på- og av-troppende mannskaper og internettforbindelse.  Badefreaken Petter tilbød seg å dykke ned og se etter den. Ca 3 meter sa dybdemåleren. Utstyrt med dykkerbrille og et sikringstau rundt livet forsvant han ned i det mørke iskalde vannet og mot alle odds kom han opp igjen med min mobil i hånden. Skipperen hoppet og jublet og tenkte at dette blir en fabelaktig svigersønn. Mobilen var i live og ble slått av, skyllet i ferskvann og lagt til tørk et døgn. Men vil den fungere dagen etter? Vi får se.

Målet for etappen er nådd og det har vært svært så kjekt å ha med Nina og Petter på denne litt annerledes seilturen. Nå er vi alle blitt gode sluseslasker. Tusen takk for koselig selskap og alle bidrag både over og under vann underveis.

Gatebilde fra Edinburgh

Commons Till

Vi avslutter uken med biltur til Edinburgh der jeg spanderer herlig middag på The Commons Till i gamlebyen i stor takknemlighet til Petter som sparte meg for mye ekstra styr.

Fin avslutning på seilasen

Lørdag morgen slo jeg på mobilen og ja, den virket helt fint! 3 stjerner til både Petter og Apple. Utrolig bra! Grete har vært med i 3 uker og blitt co-skipper, 3 stjerner til henne også.  Vi har hatt det strålende kjekt selv om været ikke fortjener noen stjerner i det hele tatt. Men der i Syden, dvs i spektakulære Edinburgh, var det deilig fint vær siste dag med Grete før hun dro hjem til Oslo. Og jeg? Vel, jeg kjørte tilbake til Inverness og gjør meg og Bijou klare for å seile til Orknøyene med nye mannskaper, Ditlef og Njål, kommende uke. Vi får se om vi finner veien dit. 

Spektakulære Edinburgh

Vi kom ikke inn på slottet - fullt for dagen

...og jeg tilbake til Bijou,,,
på feil side av veien

Grete drar hjem til Oslo...

BIJOU TIL VÆRS OG LITT NED IGJEN

Søndag var det tid for mannskapsbytte, dvs mannskapsøkning. Vi dro inn til Oban Transit Marina som ligger rett ved sentrum av byen for å møte Hanne Sofie og Asle Jon. Vi handlet inn mat og drikke og dro på stasjonen for å ta dem imot. Passasjerer strømmet ut, men ingen HS og AJ. Stasjonsmesteren stengte porten og vi lurte på hvor de var blitt av. Ingen svar på mobilen. Idet vi skulle gå tilbake til Bijou kom et par trøtte mannskaper subbende ut på perrongen. De hadde sovnet og merket ikke at toget stoppet. Heldig for dem at det var endestasjon.

Middag med Asle Jon og Hanne Sofie
på gode EE-USK i Oban

Mindre heldig var det at de hadde glemt offshore jakkene sine på flyet. Men det ordner seg sier AJ og så feiret vi deres ankomst med en veldig god middag på EE-USK rett ved marinaen.

Mandag handlet vi litt mer mat og drikke på Tesco samt to fine hummer og en megastor taskekrabbe på byens superbra skalldyrs bod like ved havnen. Andre gang jeg handler der og det er virkelig helt topp kvalitet til en overkommelig pris. Så la vi i vei innover Loch Linnhe i flott vær og god vind med to rev i storseilet. En super seilas helt til den smale og grunne innseilingen til Loch Crenan. Jeg turde ikke seile inn der da det ikke var angitt dybder i kartet, barer at det var mindre enn 5 m på lavvann. Så vi tok ned seilene og motret forsiktig inn dit. Men det kunne vi spart oss, dybde var rundt 10m. Vi lånte en bøye og spiste lunch ute i cockpit i stekende sol. Ok, kanskje ikke stekende, men så varmt som jeg ikke har opplevd siden i fjor.

God fart innover Loch Linnhe

 

Etter hvert tok vi en sightseeing tur innover denne sidefjorden og ut igjen til en finfin bukt. Men der ble vi kalt opp på VHF fra det store intet inntil vi observerte en mann inne på land som ropte og skrek og vi forstod at han ville ha kontakt på VHF kanal 16. Jaja, hva vil han da? Vi fikk omsider kontakt og han opplyste at ankring var forbudt p.g.a. sårbar havbunn. Så han ba oss pent om å flytte til en annen bukt. Så vi dro vår kos og ankret opp i en like fin bukt, Klariska Bay, lenger ute i denne sidefjorden. Der kunne vi endelig kose oss med våre superfine hummere og monsterkrabben. Dette kan de her omkring, helt topp hummere og krabbe. Så godt at vi knapt merket at båten flyttet seg lenger og lenger inn i denne idylliske bukten. Da er det bare å få opp ankeret og prøve på nytt, men vi så en finfin bøye og lånte den for natten. Stille vær og rolig natt på fjorden. Tipptopp!

Grete styrer stødig ut fra Klariska Bay

Flere gamle borger på vei innover Loch Linnhe

 

Asle Jon studerer kartet
ved Corran Narrows

Tirsdag bar det innover fjorden med fulle seil i ok vind og oppholdsvær med utelunch underveis til Corran Narrows, et lite stykke der fjorden snevrer inn til et par hundre meter. Der stoppet vinden brått og strømmen «kokte» vannet.  Vel igjennom kom vinden tilbake og vi fortsatte inn til Fort Williams. Mektige fjell rundt her, inkludert Ben Nevis, Storbritannias høyeste fjell på ca 1350 m.o.h. som er godt synlig fra fjorden og slett ikke så langt unna. Men nesten alltid innhyllet i skyer.

Lunch underveis

 

Fort Williams har ikke noen marina, bare noen gjestebøyer og en liten flytebrygge uten strøm eller vann. Elendige greier som så ofte på disse kanter. Det må være den skotske gjerrigheten. Kanskje derfor de også går med kilt, men uten truse som de kanskje ikke vil kaste bort penger på? Nok om det, vi legger oss på bøye, tar en drink eller to og spiser middag kokkelert av meg for en gangs skyld. Den må ha vært god, eller kanskje det var vinen, for damene satte på dansemusikk og dro opp oss gutta til dans. Hanne Sofie og Asle Jon imponerte stort ved å vaske opp samtidig som de svingte seg på det enorme dansegulvet i Bijou.  

 

Fort William - gjestebøye, stille før stormen

Danseløver - Grete og Hanne Sofie

Fort William "marina" - her ligger vi slett ikke bra

Onsdag flyttet vi inn på den lille flytebryggen for å ta en titt på denne byen, handle litt mat og kanskje finne en dusj og toaletter, men den gang ei. Her finnes intet for båtfolket, og det rett ved Caledonia kanalen som har mye båttrafikk på sommeren.  Ubegripelig dårlig. Her finnes heller ikke noe bølgebryter. Det blåste hatter og høy og bølgene smalt i hekken. Jaja, godt vi snart skal inn i kanalen og smulere farvann.  

Godt og godt fru Blom, torsdag dro vi inn til kanalen der vi hadde avtale kl 11. Men vi fikk beskjed om å vente til kl 14.30. Da la vi oss på vent i en marina rett ved, gikk en tur på land og spiste lunch ombord. Så var det endelig vår tur, vanlige folks tur for å sitere en skadeskutt statsminister.  Vi kom inn i slusen, ble hevet opp noen meter, og kom inn i Corpach Basin med sluse i begge ender. For så vidt fint her med strålende utsikt til Ben Nevis, men der var det stopp. Slusesjefen kunne opplyse at vi ikke kunne komme videre før neste dag. Og vi som hadde tenkt å cruise innover kanalen til Laggan samme dag og til Port Augustas på fredag. Men akk, det gikk ikke da slusegutta skulle hjem for dagen. Da må kanskje AJ og HS mønstre av i morgen før vi rekker frem til Fort Augustus og ta buss til Inverness. 

 

Inn i kanalen- ingen vei tilbake

Caledonia kanalen ble seilbar allerede i 1822 og ble ferdig i 1847 og har 29 sluser som tar Bijou 32 meter til værs. Den er nesten 100 km lang og forbinder Atlanterhavet i vest med Nordsjøen i øst via tre ganske lange innsjøer, Loch Lochy, Loch Oich og Loch Ness der det mystiske sjøuhyret visstnok holder til. Loch Ness uhyret er vel slett ikke så slem som spekkhoggerne i Tveita-gjengen. Vi får se.   

Innafor første sluse - Corpach Basin med sjeldent god utsikt til Ben Nevis

Linda og Michael på
overraskende besøk

Men det ordner seg vel som AJ pleier å si. Først må vi komme over skuffelsen med denne forsinkelsen. Vi er i ferd med å synke helt ned i avgrunnen da det banker på skroget og en svenske roper på skipperen. Jeg går ut og der står jammen meg Michael som jobbet i Master Marine med meg. Han er på tur med sin Linda og sin seilbåt La Defiance, på vei til Karibien. Et utrolig sammentreff som må feires med et glass eller to. Forsinkelser og bussruter er straks glemt. Ikke nok med det, to unge norske damer dukker også opp på bryggekanten fra en annen norsk seilbåt som er på vei hjem fra 7 års jordomseiling. Men damene har bare vært med fra Karibien.  Der røk mitt lille lager av aquavit ankerdram. Det er godt vi snart får besøk av nye mannskaper fra Norge som kan ta med seg nye forsyninger. Har prøvd en skotsk variant, ganske ubrukelig. Disse skottene er nok best på whisky og de jamrende sekkepipene sine.

Fredag morgen kl 0800 var vi klare for slusefart i SSS, dvs Same Shit Siparegn og lave skyer. Selv endene som henger med nebbet denne gråtriste morgenen, ser ut til å trenge krisehjelp for behandling mot depresjon. Vi derimot var spente på dagens begivenheter og derfor oppløftet tross det fabelaktig trøstesløse været.  Så det bar av sted inn i den første slusen, en fiskebåt og fire seilbåter – helt fullt. Vi bakset litt med fortøyninger, uvant som dette var. Men fikk lagt oss greit langt bak i slusen som er det beste stedet å være inne i dette badekaret. Når vannet slippes inn blir det sterke strømmer forut i slusen og de som ligger der danser frem og tilbake og har sitt svare strev med å holde skuta noenlunde på plass. Det gikk jo fint for oss, men etter hvert ikke så fint for den andre norske båten.

Caledonian Canal mellom Corpach og Banavie

Det forberedes for nye sluser i Neptuns Staircase

Etter litt kanalkjøring kom vi til Neptuns Staircase som består av 8 sluser, litt som Telemark kanalen for de som har vært der. I Telermark kanalen er det proff hjelp å få fra slusegutta, men ikke her i Neptuns Staircase som kanskje kan omdøpes til Neptuns Hellcase?  Mye kaos, lite kommunikasjon og noen som ikke kan fortøye under disse forhold – og forferdelig tregt. 4 timer tok det å komme gjennom 8 sluser. I en av slusene smalt den andre norske båten i sluseveggen med et dundrende brak. Som et tordenskrall som helt sikkert vekket tordenguden Tor. Det blir sterke turbulente strømmer fremme i slusen når vannet slippes inn. Akk o ve, vi kom oss helskinnet gjennom denne himmelferden og omsider ut på toppen. 

 

Inn i Neptuns Staircase med 8 sluser - trangt om plassen

Mye strøm når vannet slippes inn

Tau må strammes når vi
stiger i slusen

Kanalfart med Asle Jon til rors

Vi innså at vi ikke ville rekke frem til Fort Augustas denne dagen p.g.a. forsinkelsene da vi gikk, eller skal vi si fløt, til værs i slusefarten. Men det bar av sted innover en buktende kanal på jakt etter et egnet sted for Asle Jon og Hanne Sofie å mønstre av. Etter hvert ble det oppholdsvær og til og med litt sol. Tre seilbåter ifølge og med utsikt til imponerende Ben Nevis. Vi passerte et par svingbruer og en sluse til før vi kom ut på Loch Lochy der vi satte en liten fokk, altså et lite forseil, og cruiset over dette lange smale vannet til et sted som heter Laggan der bussen til Inverness stopper. Ikke mye til sted, et par overfylte ventebrygger og en flytende bar. Ingen plass til oss så vi fortsatte innover kanalen gjennom en fantastisk flott skog, som ga assosiasjoner til regnskogen i Amazonas, og til en ny svingbro der Asle Jon mente det var et busstopp like ved. Vi parkerte Bijou på et knøtt av en ventebrygge ved svingbroen. Ingen andre her «in the middle of nowhere», men de kom seg av Bijou og vi fant et busstopp og jammen kom der en buss også.

Gairlochy Loch eller sluse

Vi seiler over Loch Lochy

Bijou på skogstur på vei mot Loch Oich

Asle Jon og Hanne Sofie mønstrer av
rett før Loch Oich - hvor er bussen? 

Tusen takk til Asle Jon og Hanne Sofie for lystig selskap, altfor mye godterier og god hjelp med båt og seil og fortøyninger og slusefart disse dagene. Grete og jeg ble liggende der for natten, omtrent som å ligge i telt i den norske fjellheimen. Vi er faktisk på Kanalens høyeste nivå her ved Swing Bridge Laggan. Nå er det visst bare nedoverbakke til Loch Ness og etter hvert Inverness.  

Ingen andre her rett før Laggan swing bridge
og Loch Oich - fin plass for natten

Gjennom Laggan Swing Bridge

Lørdag bar det av sted tidlig via et par svingbroer og to sluser nedover mot Fort Augustus gjennom et idyllisk og fredelig skogkledd landskap, som å seile i Nordmarka. Nedover sluser er enklere enn oppover sluser og Grete og jeg fikset dette helt greit alene med bare litt hjelp av de svært hyggelige lock keepers eller slusesjefene på hver sluse. Vi har lagt oss til i bassenget på toppen av de fem slusene ned til Fort Augustus. Her er det landstrøm og vann og fine fasiliteter for et par dagers opphold mens vi venter på Nina og Petter som mønstrer på på mandag. I mellomtiden koser vi oss her, steller litt med Bijou og går litt turer.

Fort Augustus upper basin

Her skal vi ned om et par dager

Fort Augustus Abbey

Skogstur ved Fort Augustus