2020
ble jo ikke som forventet, alle gode seilplaner gikk rett i vasken eller rett
til bunns vil jeg heller si for å bruke et mer maritimt begrep.
Corona-pandemien har satt sitt preg på alles hverdag.
Planen var å seile Bijou tilbake til Italia på vårparten og hele veien til Portugal på høsten, omtrent halvveis hjem til moderlandet. Men all verdens problemer for folk på havet da pandemien slo til i Europa førte til at jeg har utsatt hele den planen til neste år. Glem 2020 tenkte jeg da og booket opplag for et helt år frem til april 2021!
 |
Aktio Marina
|
Men
etter hvert åpnet grenser igjen og sjøfarende folk tilpasset seg mer fleksible
og målrettede restriksjoner. Det er faktisk slik at svært mange lever hele
eller store deler av året på sin båt her i Middelhavet. Å holde avstand er jo
ikke noe problem på egen skute hvis man er få om bord og båten er litt større
enn et badekar. Corona-virus flyr ikke
langt så smitterisikoen er forsvinnende liten. Å reise er heller ikke noe
problem med nesten tomme fly og lite folk på flyplassene.
Etter
nesten et år på land uten tilsyn tok jeg sjansen på en tur for å se til
stakkars forlatte Bijou. Fly til Aten via Køben og leiebil derfra ca 340 km til
Preveza onsdag 7 oktober. Det ble et gledens gjensyn, men et sørgelig syn der
hun stod med mye møkk utapå og en presenning i tusen biter, ja noen så små at
vi snakker nano-størrelse! Inne derimot så alt tørt og fint ut. Knapt et
støvfnugg og slett ingen lumske husdyr eller spor av sopp.
Etter
tre dager på hotell og mye vasking og stell og rydding om bord ble det vann
under kjølen 10. oktober og frisk bris i den nyklipte luggen min– bokstavelig
talt. Første uken på sjøen alene ble utfordrende med to kraftfulle uvær med mye
regn, vind, lyn og torden. Om ikke det var nok oppdaget jeg raskt at det var
noe galt med styringen. Det viste seg at kvadranten var brukket tvert av. For
de uinnvidde er kvadranten en stor plate i metall som forbinder de to rattene
til rorstammen.
Ny kvadrant ble bestilt fra Heitmann i Drøbak og sendt fra Jeanneau i Frankrike direkte til Aktio Marina. Det tok en knapp uke å få den levert og så brukte jeg en dag på å montere den selv.
 |
Ny kvadrant
|
Jaja, med sånt drittvær og bare nødror var det jo best å holde seg i ro. I nesten to uker lå jeg stort sett på anker utenfor Aktio Marina eller i Cleopatra Marina like ved når været var som verst. Men det var greit, jeg hadde mye å stelle med for å ta igjen forsømt vedlikehold det siste året.
 |
| Tungt å montere storseil alene |
Da var det jo hyggelig og et fint sammentreff at danske Carl og Pia med sin
«Heron», som vi ble kjent med i Porto Rotondo på Sardinia der vi delte
vinterlagring i 2018/2019, også var på disse kanter. Det ble et par middager på
byen eller i klubbhuset og en del historier om diverse opplevelser. Heron skal
også overvintre på Aktio Marina, men de skal videre østover til Cykladene neste
år.
Før
Ole kom, dro jeg på en liten rundtur et par dager i Amvrakikos Bay, en kjempestor
bukt innenfor Preveza, hjemsted til en svært sjelden type pelikaner og med en
betydelig fiskenæring, inkludert mange oppdrettsanlegg. Det var herlig å få satt seil og cruise inn
fjorden til denne enorme bukten. Det var så herlig at jeg glemte meg litt bort
og nesten seilte på en diger tønne som lå der og duppet midt i fjorden.
«Tønnen» viste seg å være en diger havskilpadde! Jeg drev sakte forbi i den
flaue vinden, unnskyldte meg for nesten-kollisjonen og fikk et olmt blikk
tilbake.
 |
Endelig under seil
|
 |
Ankerplassen ved Vonitsa
|
Jeg rundet et nes og seilte inn mot Vonitsa, en by i den sørlige delen av denne store bukten som bygger på restene av Anactorium fra ca 600BC. Byen forfalt da romerne bygde Nicopolis nær Preveza etter at de vant sjøslaget mot egypterne ved Actium (Aktio) like etter attentatet på Cecar i 44BC. Byen fikk ny status under det Bysantiske Rike (middelalderens romerrike) da den flotte borgen over byen ble bygget (ca 1070AC) for å forsvare seg mot stadige angrep fra alle kanter. Men hva hjelper det når datidens Corona-pandemi feide over byen og tok livet av de aller fleste soldatene der, visstnok så mange som 12.000 mann i løpet av få uker. Noe å tenke på i disse tider!
 |
Legg til bildetekst
|
Like
ved ligger en aldeles nydelig liten øy, Nisos Koukouvitsa, med en gammel 2-300m lang steinbro ut dit med en superfin lagune på baksiden. Der ble jeg liggende med bare
to andre båter i to fantastiske solnedganger/netter og bare nøt utsikten, stillheten,
vannet og fiskerne som la ut og dro inn sine garn. Det ga så mye energi at jeg gikk
løs på et par teakstaver i dekket som har løsnet – skar ut løse nater og løftet
de løse teakstavene opp, tørket ut området, limte de løse stavene til
underlaget igjen med Tec-7 og la nye nater (svart Sikaflex). Det ble bra – tror
jeg!
Så
bar det tilbake til Cleopatra Marina for å møte Ole som trosset reisefrykten
og tok seg turen hit ned fra Oslo. Hans gode venn Karl fra Sveits, som
grunnstøtte sin Amel 55 og har ligget på land i Lefkas uten kjøl i flere uker,
kom den korte turen opp til oss for litt selskap og god middag i Preveza.
Stakkars mann, han vet ikke hvor lenge han blir liggende der. Men fint for oss
å ha en lokalkjent mann i Lefkas der vi seilte dagen derpå. Lite vind, men litt er jo noe og mer enn
ingenting. I Lefkas ble det god sen lunch, besøk hos havnepoliti, kort visitt
om bord på norsk flagget båt fra Sandnes og bunkring av mat/drikke. Så var det
tid for en drink om bord og etter hvert en bytur med drinker på sjarmerende
Cubansk bar/cafe/hotell hvor den gode Karl har campert noen uker, etterfulgt av
middag på fiskerestaurant og en forsiktig barrunde til slutt. Mye liv her selv
om sesongen går mot slutten. Mye munnbind og antibac gir barrunden en ekstra
dimensjon.
 |
Med Ole og Karl på Cubansk bar/hotell
|
Søndag
og mandag får vi bra vær og mer vind med fin seilas nedover fjorden mellom
Lafkada og Meganisi, etter en kort ankerstopp i Tranquil Bay ved den koselige
byen Nidri for en bedre lunch ombord. Helt syd på Lefkada ligger Sivota, en
betagende liten landsby innerst i en liten og svingete fjord ved samme navn som
er en super havn for all slags vær. Her ligger mange fine eiendommer, åpenbart
litt «up market». Vi ankrer opp omtrent
ved solnedgang og spiser en bra hjemmesnekret middag om bord. Helt stille natt.
Mandag morgen tar vi gummibåten inn til bryggen og lar vi oss friste av
overraskende god frokost på trivelige Sivota Bakery på bryggekanten. Vi bare
nyter disse fine sommerdagene her i slutten av oktober.
Som
vanlig på denne tiden av året er det lite vind på formiddagen og vi kjører
motor over til sydspissen av den lange tynne «tarmen» av Meganisi og inspiserer
flere spektakulære små bukter med huler i fjellet før vi ankrer opp i den spektakulære
bukten ved Akefali helt på sydspissen. Et fantastisk sted, men bare i godt vær.
Her blir det bad og lunch mens vi venter på ettermiddagsbrisen. Den kommer, og
vi får årets fineste seilas over mot Nisos Kalamos nær fastlandet og tilbake
til Ormos Ambelaki på østsiden av Meganisi i solnedgangen. Jeg er her i denne
sjarmerende bukten med Bijou for tredje gang, første gang med Grete og andre
gang med Charles og Håkon ifjor.
 |
Legg til bildetekst
|
Tirsdag
må vi tidlig hjemover til Cleopatra Marina og få ned seil siden det er meldt
regn og vind på onsdag som dessuten er fridag i Hellas. Det går aldeles
utmerket med superkraften Ole om bord. Onsdagen ble det indretjeneste om bord
og torsdag fikk vi Bijou på land igjen. Capella og sprayhood ble demontert for
innlevering til vask/impregnering og service etter to år med mer eller mindre
konstant eksponering mot den sterke solen her nede. Istedenfor rigget vi til capella/sprayhood
stativene og la på en ny og sterkere presenning, men det spørs om den overlever
til våren.
Så
var det å stenge skuta og komme seg inn til Hotel Comfort Inn i Preveza for en
dusj og en siste middag i byen med Karl som fortsatt savner selskap i sin
grunnstøtte tilværelse. Det ble hyggelig, men tidlig kveld. Vi skulle tidlig
opp for å kjøre hele veien tilbake til Aten fredag 30. oktober.
Corona
er noe dritt - brukne kvadranter også! På tre uker ble det kun 5 dager
underveis med Bijou – med seil, bare ca 10 timer! Mye strev for så lite, men
det var verdt det – absolutt verdt det!! Kapteinen er lykkelig over i det
minste å få satt sjøbein på egen skute i bare noen få dager i disse elendige tider. Vi håper
og tror at det skal bli bedre neste år selv om pandemien vil prege store deler
av 2021. Vi ses igjen da, kjære blogglesere.
