BAKLENGS INN FJORDEN

Skipperen dro tilbake på Bijou her på Isle of Man onsdag etter en kort tur hjem til Oslo og begravelse for svigerfar. Det ble en flott og minneverdig avskjed med Odd Henæs og med mange fremmøtte i kirken og på minnestunden etterpå. Isle of Man er ikke verdens navle og turen tilbake hit via London tok ca 10 timer med ankomst i 21-tiden.

Planen var å dra ut av havnen ved 23-tiden samme kveld når flapgate skulle åpne og så legge oss på gjestebøye eller på moloen utenfor havnen. Da kunne vi dra tidlig om morgenen torsdag for å time ankomst i Portaferry i Nord-Irland omtrent ved høyvann der. Portaferry ligger et stykke inne i en fjord med sterke strømmer på nedgående tidevann, opptil 7 knop ifølge pilotboken. Det er jo ikke greit å seile mot en slik strøm når Bijou gjør maks 8 knop for motor. For de av dere som kan regne blir jo det bare 1 knop fremdrift. 

Klare for togtur fra Douglas til Laxey

Men vi utsatte det hele med et døgn og tok heller en dag på togtur med kuriøse Manx Electric Railway fra Douglas opp til Laxey der The Laxey Wheel, verdens største vannhjul, ligger. Hjulet har en diameter på hele 22m. Den imponerende konstruksjonen ble bygget i 1854 og skulle pumpe vann opp til gruvevirksomheten lenger opp i dalen. Toget har skranglet langs den 27km lange ruten forbi Laxey og helt til Ramsey gjennom 130 år. Imponerende og sjarmerende greier.

 

Vi bytter tog i Laxey

Fra Laxey går det også et nesten like gammelt elektrisk tog opp til Snaefell Mountain, øyas høyeste fjell, ca 620m over havet. Fjellet fikk sitt navn fra vikingene som holdt til her for lenge siden. Hvordan de kom seg opp dit på den tiden må gudane vite. Det ble jo enklere når denne toglinjen åpnet i 1895 og den har siden sikkert inspirert sveitserne til å bygge sine fjell tog i f.eks. Zermatt, eller kanskje også Stortinget til å vedta bygging av vår kjære Bergensbane og den mer dramatiske Flåmsbanen. Imponerende og spektakulære greier.

The Laxey Wheel

Snaefell summit

Sånn ser Snaefell toget ut på toppen

Fjellsauer i bøtter og spann

Tingwald - utendørs arena for
Isle of Man parlamentet midt på øya

Endelig sol og varme for folket i Peel 

Trenger ikke landsetting her
når skrog skal spyles/stoffes

På vei fra Isle of Man til Nord Irland

Men nok om det, vi er jo egentlig på seiltur, ikke togtur. Torsdag kveld ble det lett og god middag om bord mens vi ventet på at flapgate skulle åpne i 23-tiden. Da kalte vi opp havnekontoret i Douglas på VHF som åpnet svingbroen for oss så vi kunne forlate denne svært så hyggelige og livlige havnen i Peel en knapp time senere i stupende mørke og med så vidt nok vann under kjølen. Ute i bukta la vi oss på en av ventebøyene og sov søtt gjennom natten uten den minste rulling.  Fredag morgen bar det av sted kl 0715 og etter kort tid fikk vi en helt strålende bris fra sørøst og sol. Opp med storseil og Code-seil og vi cruiset av gårde på flatt hav i 6-8 knop på ett strekk helt til innløpet til Strangford Lough, en enorm fjord/innsjø i Nord-Irland. En helt super dag på havet.

Fornøyd Charles

Strålende seilas mot Portoferry

Fornøyd skipper

Herlig driv over Irskesjøen i akkurat passe vind

 

Vi pakker seil før strømmen tar oss

Vi er litt tidlig ute og får en voldsom medstrøm inn fjorden, opptil 7-8 knop. Vi gjør over 12 knop over bakken, men bare 4-5 knop i sjøen! Og før vi aner det, passerer vi den lille marinaen i Portoferry. Da vi prøver å snu Bijou i den strie strømmen kommer vi ikke av flekken, faktisk går vi baklengs innover fjorden selv med full motorkraft. Det ser vel litt rart ut fra land. Det blir full retrett og kapitulasjon overfor naturkreftene. Havnesjefen som ser oss fra marinaen forslår på telefon (de har ikke VHF her) at vi tar en runde inn i Strangford Lough et par timer, synger en trall og prøver lykken på nytt akkurat ved høyvann.

Vi dropper trallen og lager heller en lunch mens vi drive innover fjorden og etter hvert får vi fart på maskinen og putrer rundt noen små flotte øyer. Så er tiden kommet for å dra utover igjen. Skipperen syns motoren har en «tørr» lyd og tar en titt ned i motorrommet. Og der, under motoren flyter oljen fritt og vakkert. Hva i huleste…….!!! Det viser seg at oljefilteret har løsnet og lekker olje, ca 2 liter tenker jeg. En motor uten olje dør fort, omtrent som et menneske uten blod, og det hadde ikke vært greit her i disse strømføre farvann. Men jeg skrur oljefilteret fast, sjekker på målepinnen at vi har nok olje igjen på motoren og så er det om å gjøre å komme seg til havnen. Dit kommer vi omtrent når verden, dvs tidevannet, står stille og da smetter vi inn til en fin longside plass og usedvanlig trivelig havnesjef som står på brygga og skryter hemningsløst av både vikinger og nyere tids nordmenn. Det er ikke måte på service, nærmest som et familiegjensyn etter 30 år uten kontakt. Og fyren har seilt på lasteskip til både Bergen og Odda. Og den gode mann kan fikse mer olje til oss. Lykketreff!

Vel inne i Strangford Lough etter baklengsseilas

 

På plass i Portaferry Marina

Velfortjent ankerdram etter
baklengsseilas og oljesøl

Det endte altså godt, men kunne gått skikkelig gale. Vi feirer med utsøkt middag på enkle, men trivelige Salthouse like ved, som ble kåret til Nord Irlands beste fiskerestaurant i 2023. Aldeles fortreffelig, uten forkleinelse til vår egen mesterkokk Bjørn. Utrolig at noe sånt finnes her. Nok et lykketreff!!

 

Strangford

Lørdag tok vi fergen over «elven» til Strangford og gikk en fin tur til Castle Ward, en staselig eiendom fra 1700-tallet der Bernard og lady Anne Ward, som ble de første Viscount/Viscountesse of Bangor. Herr og fru Ward var uenige om arkitektonisk stil og sånn gikk det til at deler av huset ble bygget i gotisk stil og andre deler i klassisk stil. De må ha kranglet mye om stilen da de ble skilt få år etter at huset stod ferdig. Akk så leit, men det ble flotte greier. Senere medlemmer av Ward familien holdt til her i flere generasjoner frem til 1950. Da var den siste Viscount of Bangor tom for penger og lot staten overta ansvaret for dette praktfulle stedet.  Stedet har også ganske omfattende forsvarsverk ned mot Strangford Lough som kan skilte med at deler av første sesong av Games of Thrones ble spilt inn her.

Castle Ward

Tea room med sitt fantastiske gotiske tak

Welcome to my hulahula club

 

Castle Ward sin variant av Monolitten

Nok om det, etterpå ble det lunch på the Lobster Pot i Strangford. Hva spiste vi der? Lobster. Hva annet kunne vi gjøre? Pot er ikke noe for oss.

På ettermiddagen skulle vi teste dinghy og påhengsmotoren som ikke har vært brukt på et par år. Det viste seg å bli utfordrende. Begge festeboltene satt bom fast, ikke til å rikke. Mannskapet, særlig ivrige og sterke Bjørn, brukte rå muskelkraft i over en time på å få løsnet dritten og begge håndtakene på festeboltene brakk. Da er det greit med skiftenøkkel.  Sterk som en bjørn, han er kanskje født sånn? Det er vel derfor han fikk navnet Bjørn. Men gleden var stor når motoren endelig kom seg på hekken og startet etter bare noen få trekk i snoren. 

Alt ordner seg for tålmodige og sterke gutter. Det feires med kippers middag om bord, en slags røkt sild som jeg trodde jeg ikke ville like ettersom jeg ikke er noe glad i sild. Men det var jammen godt. Surprise surprise!!  Og Charles fikk fyrt opp TV’n som jeg ikke har brukt på svært mange år, så vi kunne kose oss med den hysteriske Melody Grand Prix finalen til langt på natt med Norge på jumboplass – haha, det er kanskje en Gåte? Eller uflaks eller rett og slett bare en dårlig melodi? Sikkert leit for noen, men for meg er Melody Grand Prix bare noe spjåkete visvas.

Søndag dro vi tidlig, ca kl 0900, ut den strie fjorden før tidevannet snur innover og sender oss baklengs rett tilbake til Portoferry. Vi setter kurs nordover mot Bangor, siste stopp på denne etappen, som ligger i fjorden inn til Belfast. Det er meldt fin sørøstlig vind og vi setter bare Code-seilet. Men vinden kommer og går og stakkars sterke Bjørn må hale og dra i skjøter nesten hver gang han sovner på benken i cockpit. Bare mas her på sjøen tenker han sikkert, men han skal få forfremmelse til skjøteslask og en dobbel ankerdram til trøst når vi kommer til havn og da blir nok livet bra for mesterkokken likevel.  Hvordan det går får vi oppsummere i neste innlegg.

Snart i Bangor

Fortsatt litt kjølig på havet

I morgen får mannskapet fri og kan dra til Belfast på tur. Jeg må først møte spesialisten fra Eberspracher som jeg håper kan fikse varmeapparatet, få tak i nye låsebolthandtak og vaske klær og sikkert meg selv. Kanskje blir det tid til en kort tur inn til Belfast på meg også. Vi får se. Tirsdag drar vi hjem til Oslo alle tre. 

Takk til mannskapet for super innsats hele den korte veien fra Malahide til Bangor. Og med ønske om en finfin 17. mai feiring og pinse til alle som følger med på bloggen, kommer jeg og nytt mannskap tilbake hit 22. mai og da blir det vel nye innlegg etter hvert. 

DET ER BÅDE HÅP OG STREKK I HENGENDE SNØRE

Etter mye vask inne og ute og flytting/montering av utstyr kommer mannskapet, Bjørn mandag og Charles tirsdag. Vi tenker å snu båten for å få opp storseilet, men da virker plutselig ikke baugpropellene!! Da ble det noen mindre pene gloser fra skipperen. Jeg tilkaller mirakelmann Brendan, med samme følelse som å ringe 113. Etter to timer på hodet ned i forpiggen og i akterlugaren finner han en sikringskontakt med en skult feil. Sikringen ser fin ut, men den lille boksen den sitter i er skadet. Han fikser boksen og vipps så funker baugpropellene. En stor nedtur blir til en stor opptur!

Vi feirer med god middag på Sale & Pepe på toppen av hovedgaten i hyggelige Malahide og bestemmer oss for å dra onsdag 1. mai for å utnytte det fine været og riktig vindretning. Men vi må dra tidlig, 0700, rundt høyvann, for å unngå den strie strømmen i kanalen ut til havet. På grunn av vær og vindforhold og at vi ikke

fikk snudd båten i tide, rakk vi bare å montere forseilet. Men vi seiler i strålende vær nordover i ca 5 knop. Herlig å være tilbake på havet. Vi dropper Carlingford Marina og setter kurs rett mot Ardglass i Nord Irland, ca 50 nm fra Malahide. Når vi passerer det store fyret med det fantastiske navnet Rockabill Lighthouse, monterer vi Code-seilet og kommer straks opp i 7 knop. Herlig!!

Christian, Charles, Bjørn

....og solen banker ned på glade gutter

Fin seilas nordover med Code-seil

Rockabill Light House

 

Ardglass, som er en betydelig fiskehavn i Nord Irland, viser seg å ha en fin liten havn med gode fasiliteter og den ligger tett på dette lille stedet med bare ca 1600 innbyggere. De har kun en plass som er stor nok til oss og det er svært lite vann rundt omkring ved lavvann. Normalt kan vi komme inn og ut her 24 timer i døgnet, men de har ikke mudret i år og anbefaler derfor å unngå inn/utseiling +/- 4 timer rundt lavvann. På kvelden blir det en etterlengtet fish&chips på en enkel sjappe med svært blide damer bak disken. Men de er stengt for servering der og vi må ta fiskeboksene våre med til den lokale og svært brune puben på andre siden av gaten der vi kan nyte den til et glass fabelaktig skummet pils. 

Aerdglass fra innseilingen

Ardglass marina

 

Erværdige Ardglass Golf Course

Vi blir en dag ekstra og mannskapet benytter muligheten til en euforisk golfrunde på en superfin linksbane bare 10 min gangavstand fra marinaen. Banen ble anlagt i 1896 og klubbhuset er fra 1405 – det sier jo litt. Og greenfee prisen er deretter - £200!!! Stakkars golfere. Jeg derimot sparer meg den gleden og jobber litt med nødvendig kontorarbeid og finne løsninger for defekt varmeapparat. Jeg kan uansett ikke spille golf med den fortsatt skrale ryggen/hofter. Med en sånn svimlende sum for å leke litt noen timer på grønne perfekt klippede enger blir det utsøkt middag om bord på kvelden, kokkelert av vår gourmet kokk Bjørn.

Vi våkner til strålende sol fredag og etter sen frokost setter vi kurs mot Peel på Isle of Man, også kalt Manx, ca 32 nm rett østover. Vi får opp storseil og får bekreftet at alt funker som det skal med reveliner og andre liner i riggen. Reveliner har ingenting med sølvrev eller andre rever å gjøre. De brukes til å gjøre seilflaten mindre og på den måten redusere kraften i seilet og dermed farten når det blåser litt mye. Så ruller vi ut fokken. Det er svært lite vind så vi lar motoren rusle og gå i påvente av mer vind som aldri kommer. Det blir motor i sakte fart hele veien til Peel der den såkalte flapgate ikke åpner før ca kl 20. For den som lurer på hva det kan være, så er en flapgate en slags port som heves fra bunnen og hindrer vannet innenfor å renne ut når tidevannet synker.

Med ca 4 knop kommer vi frem ca kl 17 og legger oss på ventebøye utenfor havnen, kaller opp havnesjefen og får beskjed om at plassen vi skulle få dessverre var opptatt og det finnes ingen annen plass der inne som er dyp nok for oss. Har du hørt på maken? Etter noen runder på VHF får vi beskjed om vi kan få plassen fra neste dag. Vi må legge oss på den store moloen ut mot havet for natten mellom noen fiskebåter. Vi rekker en strålende fiskemiddag og en elendig Irish Coffee på The Boatyard inne i havnen og et glass ute i cockpit før den kalde natten tvinger oss inn og under dyna. På natten, sånn ca kl 3, er det lavvann og jeg må opp fra den varme dyna og ut i den kalde natten og slakke litt på altfor stramme fortøyninger der vi ellers snart vil «henge» i løse luften. Og fiskebåter foran og bak oss bråker og styrer og kommer og går. Jeg drømmer om havneplass – det er håp i et hengende snøre sies det, det har visst noe med fiskesnøre å gjøre? Eller kanskje mer passende her, det er strekk i hengende snøre – eller fortøyninger.

Utenfor Peel Harbour - ikke plass inne
 i havnen - hva gjør vi?

Inn mot koselige Peel ligger Peel Castle
og vokter byen

Det er både håp og strekk
i hengende snøre

Og både håp og strekk går i oppfyllelse. Vi ligger greit resten av natten og lørdag morgen får vi beskjed på VHF fra en mer oppegående havnesjef at vi kan komme inn når flapgate åpner ca kl 8 og der får vi en finfin plass rett utenfor havnekontoret for Bijou de neste 5 dagene mens jeg skal på snartur hjem til Oslo for begravelsen. Resten av denne grå og fuktige dagen går med til en liten topptur på «byfjellet» her og et besøk på Peel Castle, lunch på The Marine pub et stenkast unna Bijou som har et så gyselig interiør at det blir sjarmerende og et besøk på et lite motorsykkelmuseum. Så blir det kontor og blogg på meg og en liten power nap på mannskapet.  

Innseilingen til havnen....

 

....her ligger vi bra

...men innseilingen blir nesten tørrlagt ved lavvann

Topptur til "byfjellet" med utsikt til Peel Castle

Peak Castle

Magnus Berrføtt sitt
runde tårnpå Peak Castle

Der Peel Castle ligger fikk Magnus Berrføtt, Norges konge fra 1093 til 1103, bygget en borg.  Berrføtt fordi han gjerne gikk med kilt og bare legger. Han herjet visst mye i disse trakter og regnes av noen som den siste vikingkongen. Han falt i et slag i Nord Irland og ble begravet i St Patrick, ikke langt fra Ardglass der vi lå før ferden til Isle of Man. Sånn gikk det med kiltomanen.

Isle of Man er jo kjent for sitt beryktede motorsykkelløp som går over 6 runder på veiene rundt på øya i slutten av mai. De holder en snittfart på over 200km i timen!!!! Bare litt raskere enn Bijous toppfart på rundt 8 knop eller ca 15 km/t. Det bor ca 80.000 på denne øya, men da kommer det 40.000 tilreisende, mange tusen med sin egen motorsykkel. Ikke alle kommer levende hjem igjen, 269 har dødd siden det første racet i 1907. Rene galskapen spør du meg.  

På kvelden ble det herlig lammeskank middag på joviale The Creek, en slags kombinert pub og gastrobar. Egentlig hadde de ikke lammeskank på menyen, men da de hørte vi var norske på seiltur, satte de i gang langtidssteking av lammeskank bare for oss tre. Snakk om service!

Søndag tok vi bussen til Douglas på østsiden av øya. Hovedstaden har knappe 30.000 av innbyggerne her og har en imponerende fasade langs bukten som vitner om en fordums storhetstid. Vi besøkte byens fine museum med bl.a. en avdeling om vikingene. De er stolte av sin assosiasjon med vikingene her på Manx. Men byen var veldig stille, nærmest død. Mye hyggeligere atmosfære her i Peel. Så vi tok bussen tilbake og jeg gikk en ny topptur på «byfjellet», denne gangen helt inn til Corrin’s Tower, et landemerke satt opp av Thomas Corrin i 1806, som kan ses langt til havs. Og der ligger kona og deres to barn begravet. Hvor det ble av Thomas aner jeg ikke.

Denn storslåtte fasaden i Douglas

Bee Gees gutta ble født her i Douglas

En viking på tur- fra museet i Douglas

sånn ble de gravlagt - med pen ung offedame
på toppen med avkuttet hodeskalle!!

Her på denee "sengen" lå denne
kongen i ca tusen år 

Corrin's Tower

Utsikt mot Peel 

 

I morgen, mandag, drar jeg hjem for noen dager mens mannskapet blir igjen her og passer på Bijou og spiller golf og ellers sikkert får det kjempehyggelig i denne fine byen.  Da må alle ha det så bra til neste innlegg her på bloggen.