ETTERPÅ - OG LENGE FØR NESTE GANG

Bijou er godt parkert her i Malahide marina, men også på farten hele tiden, faktisk 2-3 knop forover og så 2-3 knop bakover og så forover igjen og bakover igjen i en uendelig rotasjon.  En slags dans med tidevannet – to frem og to tilbake - i døgnet. Om bord merker jeg ikke så mye til dette, hun ligger merkelig stille mens vannet «farer» forbi den ene eller den andre veien.  Fascinerende greier.

Når tidevannet synker blir kanalen til en elv. Vi kom oss vel inn/opp til marinaen og vi satser på å komme oss vel ut/ned igjen til havet til våren. 

Årets seilas har vært spennende og flott og variert. Totalt 1.650 nm og 39 havner langs Portugal, Spania, Frankrike, England og Irland over 12 uker, hvorav 9 uker med seiling med i alt 20 mannskaper, meg inkludert. Som i Middelhavet er det dårlig med gode uthavner på Atlanterhavskysten. Bare tre ganger har vi ligget for anker og to ganger på bøye i havn. 

Det er vanskelig å huske alt jeg har opplevd på veien, men da er jo bloggen fin å ha som minnebok. Mye fin seiling med nye seil, mange gode opplevelser på havet og i havner med familie og hyggelige mannskaper, og noen utfordringer underveis. Særlig utfordrende forhold i England og Irland på grunn av store tidevannsforskjeller og som følge av det sterke strømmer i Kanalen og Irskesjøen - og mer vær. 

Det er tid for å legge inn årene, eller mer passende, ta ned seilene og klargjøre Bijou for vinteren.  Den siste uken har gått med til nettopp det. I tillegg til seil er det motor service og konservering, vaske sengetøy, håndklær og fender trekk, spise seg ut av båten og kaste alt som ikke tåler vinter lagring, sikre fortøyninger og tauverk i riggen, spyle båten med ferskvann og sjekke for skader og rust anløp, pusse og gnikke litt her og der, støvsuge og vaske innvendig, ta inn løst utstyr, ta ned nye og sette på gammel sprayhood og tak, avtale vedlikehold/reparasjoner med seilmaker og verft, skrive huskelister, m.m. 

Men det blir litt tid til å se seg omkring også i denne sjarmerende byen som er større enn man får inntrykk av - hele 30.000 bor visst her ifølge en taxisjåfør. Flotte turstier langs kysten og på strendene her, hyggelig lite sentrum, og slott som jeg ikke har sett og et tog museum med en imponerende modelltog bane som jeg har sett.  Jeg visste ikke at Irland bygget verdens første jernbane for passasjerer på 1830-tallet fra Dublin til et eller annet sted og like etter en toglinjer hit til Malahide. På 1920-tallet hadde de tog overalt her i landet, over 5000 km.  

 

Nedover kanalen

Oppover kanalen

Malahide togmuseum

Aine på besøk

Sånn går no dagan her før jeg flyr hjem på onsdag. Therese på havnekontoret får en nøkkel til båten i tilfelle det blir behov for å komme seg inn. Grete og jeg traff også på et par med båten "Hair Raiser" fra nabobyen Howth som heter Aine og Percy da vi lå i Sable d’Olonne.  Aine tilbød seg å se etter Bijou fra tid til annen og var innom her til en kaffe på lørdag. Det er jo svært så hyggelig og snilt av henne.

I år lar jeg Bijou ligge i sjøen denne vinteren. Det er stort sett over 0 grader her og slett ikke is på vannet og snøvær bare en sjelden gang. Sist det lå snø på bakken her var i 2018 ifølge Aine.  Fukt og kondens derimot er en utfordring, så avfukter må til. Det har jeg heldigvis.  Så dette skal vel gå bra.

Bijou på flaske - gave fra Hanne Sofie

Da stenger vi bloggen for i år i håp om at noen har hatt glede av den. I høst lager jeg bok av den som i tidligere år. På gjensyn til våren når neste års seilas skal bringe «gullet hem» som de ville sagt i Bergen, men jeg får vel heller si «Bijou hjem».

MÅLGANG

Greystones Marina

Greystones Marina er en havn bygget ut i havet, ingen naturlig havn eller bukt her. En diger mur med en trang inngang og en ny mur og skarp sving inn til selve marinaen som også er trang. Men det ser ganske nytt ut og vi ligger fint longside nær havnekontoret. Vi rekker ikke så mye her, bare en ganske god middag på italienske Bochelli’s inne i hovedgaten. Herfra til neste havn er ikke langt, så vi tar en rolig morgen som Eric benytter til å snike seg av sted til La Creperie for litt fransk morgenstemning. Han blir så fortapt i stedet at vi må ringe rundt 12-tiden og spørre om han har tenkt å bli med videre. Og sannelig vil han det og kommer stormende straks etterpå. Vi kaster loss og legger også igjen både italienske og franske vibber og drar avgårde. Vi får fin vind og seiler det meste av veien til dig musikk som får Eric til å synge og danse i cockpit. Han må ha fått i seg noe skikkelig godt på den franske utposten her oppe i nordvest. 

Langs den irske kyst

Hanne Sofie, Asle Jon, Eric

Seilerkurs

Nesten styrmann?

Lunchtime

I Dublin Bay krysser vi rett forbi Viking Jupiter, en av Torstein Hagen’s cruiseskip, attpåtil registrert i Bergen. To norske flagg i Dublin Bay, kult!

Eric og Christian

Hanne Sofie på bunkers pontongen

Kapteinen skal betale

Neste havn med det krevende navnet Dun Laoghaire ute i Dublin Bay er stor og flott. Her er det i hovedsak pene og velholdte båter. Det er tydelig at vi nærmer oss en storby. Men bunkringsanlegget står absolutt ikke i stil til resten. Den består av en bortgjemt flytende pongtong som siger ut fra kaiveggen når vi legger til og med bare en loddrett rusten stige opp til kaien der pumpehuset og dieselslange antagelig befinner seg bak en meget avstengt liten brakke.  Men vi rekker slett ikke inn til stigen. Vi ringer havnekontoret som opplyser at anlegget er ubemannet, men de skal sende en kar over til oss. Han kommer etter hvert tøffende i en liten båt, er ganske sur og strever med båtshake og tau for å få oss inntil stigen. Han insinuerer at vi har dratt pongtongen ut fra kaien og gjør jobben vanskelig for han. Omsider får han dratt oss inn og klatrer opp og slenger ned en dryppende dieselslange til oss og vi får fylt tanken. Han hevner seg ved å kreve at jeg må klatre opp for å betale.  Jaja, det ordner seg jo.

Dun Laoghaire 

Vi finner vår anviste plass og ser an været med tanke på at seilene snart skal demonteres. Da trenger vi først oppholdsvær en stund for at de skal være tørre. Så må vi ha lite vind og riktig vindvinkel, dvs at vinden kommer omtrent rett forfra. Og plutselig er det akkurat sånn og da setter vi i gang og tar ned både Code seil og storseil, en ganske stor og tung operasjon. Med god hjelp av ivrige mannskaper går det kjempefint. Det letter mitt seilerhjerte at de to seilene er i boks, eller rettere sagt i seilpose. Dette feires med nok en god middag på Casper & Giumbini’s litt borti gaten her.

Mens vi venter på bord på Casper&Giumbini's

Vi får ned storseilet

Tirsdag dro vi kl 0900 for å rekke åpningstiden, fra ca 2 timer før høyvann til ca 2 timer etter høyvann, i kanalen inn til Malahide marina. Vi seiler på bare den lille fokken i fin vind en times tid ned til Baily Lighthouse ytterst i Dublin Bay og etter hvert forbi fugleøya Ireland's Eye, som har en markert profil med et «øye». Vi syns det ser mer ut som et smalahove. Sikkert mye sau i Irland så det passer jo bra. 

 

Baily Lighthouse

Smalahove på Ireland's Eye

Litt dansk ved innseilingen til Malahide?

Innseilingen til Malahide Marina er spennende. Kanalen er bra merket og har ca 4 meter på det grunneste ved høyvann, men nesten tørt ved lavvann. Vi er der en ½ time etter høyvann så det går fint. Inne i marinaen er det 6-7 meter ved høyvann, men bare 2-3 meter ved lavvann. Terrenget er flatt her med fine hvite strender og en og annen liten palme. Palmer?? Kaldt og vått her i Irland, underlig med palmer her.  Ganske så annerledes enn det vi er vant med lenger sydover på kysten der grønnkledde mosegrodde og treløse åser skråner ned i havet, noen steder ganske bratt.

Irsk palme

Malahide Marina i sikte

Vi får parkert Bijou i sin bås D41 der hun skal hvile til neste vår. Det blir en liten tur i byen for å gjøre seg litt kjent. Så er det tid for middag igjen og hva spiser man i Irland når målet er nådd? Indisk!! Erics forslag og mannskapets valg, som viste seg å være svært så bra. Natten gir ingen overraskelser bortsett fra at Eric har fått besøk i lugaren av storseilet som tar halve køya. Kjekt for han, som sikkert savner sin Camilla, å ha noe å holde rundt mens han er i drømmeland.  

Malahide er en fin liten by, bare 20 min med bil/taxi til flyplassen og 25 min med tog til Dublin sentrum. Her finnes et slott for den historieinteresserte, fine turstier for den spreke, flotte badestrender for den glade laks, butikker for den handlelystne, klassiske puber for den tørste og gode restauranter for den matmonsen. Et riktig trivelig sted og det er jo fint siden jeg skal hit noen ganger gjennom vinteren for å se til min etter hvert litt slitne Bijou.  

Malahide waterfront

Fra waterfront ut mot kanalen og havet

Malahide gatebilde

Malahide Marina by night

Klatremus

Seilskottmus

Onsdag er jeg spent på om vi klarer å få ned forseilet som vi så vidt fikk opp i vår. Etter omstendelig planlegging heiser vi Asle Jon opp til problemet i forstaget der vi ser en skrue som har skrudd seg delvis ut fra forstagsprofilen. Han skrur den inn på mesterlig vis og blir heist ned igjen på dekk. Svivelen og seilet drar vi ned uten motstand, den glir over skadestedet som fot i hose eller seil i pose på et mer passende maritimt språk. Kapteinen er lykkelig. Og seilet, som er svært så slitent, skal til seilmaker Watson for reparasjon og litt moderlig stell. Og i neste uke kommer Kevin fra Riggers & Masts for å gå over forstagsprofilen. Som takk for den himmelsvevende jobben blir Asle Jon forfremmet fra fokkeslask til riggslask og er på god vei til 2. styrmann. Lynkarriere!!

Men det er mer å gjøre før regnet setter inn torsdag. Vi vasker, tørker og pakker ned dingyen, legger på vinterfortøyninger og sjekker seilskottet for vann/fuktighet. Det høres jo lett ut, men innebærer å flytte på mange tunge seil og to sykler. Helt tørt!! Vellykket forsterkning av kjetting kassen på verftet i Lisboa.  Torsdag vasker/børster vi teakdekket som har antydning til muggsopp i det fuktige klimaet her. Muggsopp-dreperen Boracol er det ingen som har hørt om her, så det får jeg ta med fra Oslo når jeg drar hit en tur før jul.

Kokkene får et glass

Siste kveld ombord for mannskapet

Tusen takk til mannskapet som har bidratt godt til at jeg har fått Bijou hit til Malahide som planlagt. Det har vært en sann glede å ha med Hanne Sofie, Asle Jon og Eric, en positiv og lystig gjeng.  Jeg blir igjen alene for å vinterkonservere Bijou før jeg drar hjem 6. september. 

Hanne Sofie og Asle Jon

Eric